5. Drabantbyene blir til
Mesteparten av 1900-tallet har Oslo vært preget av boligmangel, ikke sjelden direkte bolignød. Mens boligreising i slutten av forrige og begynnelsen av vårt hundreår foregikk i privat regi, har det offentlige engasjement blitt sterkere og sterkere fra tiden omkring 1. verdenskrig og frem til midten av 1970-årene, da det begynte å svekkes.
Et av de sentrale lokalpolitiske kravene til den fremstormende arbeiderbevegelse var nettopp at boligbygging måtte komme over fra de private spekulanter til å bli en kommunal oppgave, dvs. det vi i dag vil karakterisere som en sosial boligpolitikk. I årene etter det store boligkrakket i 1899 ble det bygd svært lite på østkanten.
Allerede i 1913 stod den første kommunale leiegården ferdig, Tøyengt. 47, og frem til 1930 bygde kommunen over 6000 boliger (bolig=leilighet), til en totalkostnad av 125 mill. kroner, en formidabel sum på denne tiden. Og av dette ble hele 70 mill. avskrevet som rene boligsubsidier. Det er interessant at i 1920-årene konkurrerte Høyre og Arbeiderpartiet om å bygge flest kommunale boliger. I 1930-årene var det slutt på kommunen som byggherre, men det ble fortsatt drevet en omfattende subsidiering, bl.a. til gårdaksjeselskaper.
Mange av de kommunale kompleksene fra før 1930 regnes som noen av de fineste boligområdene i byen, som f.eks. Lille Tøyen, Torshov, Lindern, Ullevål hageby og Ila-området.
Etter 2. verdenskrig var det stor bolignød i Oslo. I 1949/50 samlet boligdemonstrasjoner utenfor Rådhus og Storting tusener på tusener av mennesker. Og det var kanskje ikke så rart: ved utgangen av 1946 stod det om lag 22.700 mennesker på det kommunale Leiegårdkontors liste. I tillegg kom OBOS med ca. 4.000. To år senere var tallet på boligsøkende kommet opp i 45.000. Situasjonen var desperat. Og i de første årene etter krigen ble det bygd svært lite i Oslo: den offentlige innsatsen ble konsentrert om gjenreisingen av Nord-Norge. Imidlertid inngikk Oslo kommune i 1949 en avtale med OBOS: boligkooperasjonen overtok kommunens liste over hussøkende, mot at OBOS fikk fortrinnsrett til de eiendommmene som kommunen ervervet til boligformål. Dette førte til en viktig endring i forhold til mellomkrigstidens kommunale boligreisning: den gang dreide det seg utelukkende om utleieboliger. De som flyttet inn i kooperative boliger etter krigen, ble andelseiere. Man betalte innskudd til leiligheten og eide den som en del av borettslaget.
Oslos hovedproblem på boligfronten i 1945 var arealmangelen. I slutten av 1930-årene var det siste, store feltet innenfor bygrensen utbygd, nemlig Sinsen. Omkring byen lå Aker kommune som en stengende mur. Grensen mellom Oslo og Aker fulgte linjen fra bunnen av Frognerkilen til dammene i Frognerparken, derfra til Majorstuen, så Kirkeveien, deretter på nordsiden av Bjølsen og Sandaker, så øst for Torshov, Kampen og Vålerenga, videre sør for Gamlebyen til fjorden. Områder som Bygdøy, Holmenkollen, Grefsen, Groruddalen og Nordstrand lå altså i Aker.
Allerede i 1920-årene hadde Oslo kommune presset på for en sammenslåing. Ved byjubileet i 1924 skrev f.eks. Oscar Pedersen boken "Vore dagers Kristiania". Her heter det bl.a.:
Når man vil stanse en hund i dens naturlige vekst,
gir man den brennevin, når man vil stanse Kristiania
i dens naturlige vekst, gir man den - Aker.
Endelig i 1947 ble sammenslåingen vedtatt av Stortinget, gjeldende fra 1.1.1948. Byens areal vokste fra 17 til hele 453 km², og folketallet fra 290.000 til 430.000. Byen hadde nå rent bord for boligreising på det tidligere Akers grunn i øst og sør: Groruddalen og Østensjøområdet. Og konsekvensen uteble ikke: i 1948 bodde 70 % av bybefolkningen i De indre bydeler (dvs. byen før 1948), i 1964 bare 45 %. Fra 1960 til 1970 sank folketallet i De indre bydeler med hele 50.000 mennesker.
Et par andre statlige virkemidler var også av sentral betydning for boligbyggingen etter krigen. I 1946 ble det vedtatt en ekspropriasjonslov, som f.eks. ga Oslo kommune anledning til å tvangskjøpe arealer bl.a. til boligformål. Og denne loven ble i høy grad benyttet: bare fra 1946 - 58 ervervet kommunen hele 11.000 mål, i hovedsak på det tidligere Akers grunn.
Videre ble Husbanken etablert i 1946, som sikret rimelige bokostnader. Renten lå f.eks. fra 1946 - 50 på 2½ %, med en bindingstid på utrolige 25 år. Først i 1972 gikk den opp til 5 %. Nedbetalingstiden på murhus var til å begynne med 100 år, og Husbanken dekket om lag 75 % av byggekostnadene. I 1950 var snitt i byggekostander på en husbankleilighet ca. 34.000 kroner. Husbanklånet var da på 19.600, pluss 6.000 kroner i såkalt nedskrivingsbidrag, dvs. et rente- og avdragsfritt lån. Innskuddet ble da differansen mellom byggekostnad og lån, og renter og avdrag til Husbanken størstedelen av husleien.
Av sentral betydning var også at Husbanken stilte standardkrav, som kom til å høyne kvaliteten på boligene: En familieleilighet skulle være på minimum 80 m², med 3 rom og kjøkken. Og virkningen var klar: i 1950 bodde det 128 personer på 100 rom i Oslo, i 1970 bare 96.
Da boligreisingen i Oslo for alvor kom i gang i begynnelsen av 1950-årene, var det drabantbyprinsippet som slo i gjennom som utbyggingsform. Med dette kan vi i all enkelthet forstå konsentrert boligbebyggelse rundt et senter som inneholdt private og offentlige funksjoner/tilbud. Dette var jo et radikalt brudd med det tidligere Akers åpne villabebyggelse. Forbildet for drabantbyene kan nok delvis hentes fra svensk byplanlegging, men kanskje særlig fra de britiske "New Towns", selvstendige bosatelitter rundt storbykjernen. Men poenget ved "New Towns" var at de også skulle inneholde arbeidsplasser. Det skjedde i svært liten grad i Oslos drabantbyer, og de fikk preg av "sovebyer", som det het i samtidens debatt.
Normgivende for drabantbyprinsippet var arkitekt Frode Rinnans "Lambertseter - en forstad til Oslo" (1950). Det interessante er at arkitektens rolle ble en annen enn bare hustegner. Nå kom helhetsplanleggingen inn og med det sosiologiske problemstillinger. Hovedpoenget ved Lambertseter var planlegging for fellesskap. Bebyggelsen ble delt opp i 7 nabolag (borettslag), med blokkene plassert i firkant rundt et tun (fellesareale).
På mange måter var drabantbyen en ny måte å bo på: beliggenheten var slik at man kombinerte bylivets tetthet med landlivets gleder. Det var nemlig kort vei til skog og mark. Og det lå også en sunn, sosialdemokratisk tankegang bak drabantbyen: siden alle som flyttet inn i de nye OBOS-blokkene var andelseiere på like fot, virket dette sosialt utjevnende. Lambertseter inneholdt visjoner om det gode, kollektive liv. Og det sosiale livet blomstret der i 1950-årene, på en måte som til da hadde vært ukjent i Oslo: dugnader, kirkelige virksomheter, ungdomsarbeid, lokalavis, idrettsaktiviteter.
"Nabolag" på Lambertseter,
fra Frode Rinnans Lambertseterplan 1950.
Nå gikk det ikke helt som Frode Rinnan hadde tenkt seg: Korea-krigen kom, med en kraftig prisstigning, så boligtallet ble økt fra 2.700 til 4.500, bebyggelsen mer konsentrert, og høyblokker opp til 12 etasjer reiste seg. Poenget lå jo selvsagt i at jo flere boliger man bygde, desto færre kostnader på hver. I 1958 hadde Lambertseter en befolkning på om lag 20.000, dvs. en "by" på Skiens størrelse.
Lambertseter - nøktern og fin arkitektur fra 1950-tallet
(fra: Fremtid for fortiden 3/94).
Det var også andre grunner enn 1950-årenes prisstigning til at en mer konsentrert utbyggingsform ble valgt: Byens folketall vokste dramatisk: i 1950 lå det på 434.000, i 1960 på hele 475.000. I 1967 nådde det topp-punktet med 489.000. Fremskrivinger fra 1950-årene regnet med at Oslos folketall ved slutten av hundreåret ville være om lag 700.000. Man måtte altså bygge konsentrert av hensyn til fremtiden. Og bak spøkte jo den voldsomme bolignøden.
Et annet forhold var utjevningen av festekostnadene. Det var kommunen som eide og hadde opparbeidet tomtene (veier, kloakk, strøm) og borettslagene leide - "festet" - dem av kommunen. Selv om kommunen fastsatte festegrunnlaget på et meget moderat nivå og på en slik måte at man drev direkte subsidiering, dreide det seg om svært høye beløp, som forutsatte mange boliger å utligne det på. Kommuen drev også subsidier på andre måter, som bostøtte til barnerike familier og fritak av eiendomsskatt på husbankfinansierte boliger.
En annen sak er planene om T-banen, som ble vedtatt i 1954. Det finnes i parentes bemerket trolig ikke en så liten by i hele verden som har satset på en så omfattende kollektivutbygging som T-banen representerte. Men det var en enorm investering for kommunen, og konsentrert bebyggelse sikret trafikkgrunnlaget.
Lambertseter med sitt nabolag/tunprinsipp ble modell for flere av 1950-årenes utbyggingsprosjekter, som f.eks. Årvoll/Tonsen, Nedre Kalbakken og Valle-Hovin. I samme periode bygde Olav Selvaag ut Veitvet-byen. Som privat entreprenør har Olav Selvaag spilt en viktig rolle i etterkrigstidens boligdebatt, bl.a. som talsmann for en mer rasjonell byggeteknikk.
1960-årenes drabantbyer representerer et radikalt brudd med ti-året før. Tunprinsippet ble nå fraveket, og mens 1950-årenes drabantbyer søker å føye seg inn i de naturlige omgivelser, blir nå hensynet til eksisterende terreng skjøvet til side og området planert. Bebyggelsen blir tyngre, mer massiv og stereotyp med flate tak. Høyblokkområdene som f.eks. Tveita og Ammerud kommer.
Delvis har denne utbyggingsformen noe å gjøre med folketallet og bolignøden. Men enda viktigere er trolig en ny industrialisert byggeteknikk med bl.a. prefabrikerte elementer. Kranen og kranbanen ble nå enerådende på byggeplassene, og det var de som bestemte utformingen: vi får de rasjonelle, parallell-lagte blokkene, med det som onde tunger har kalt "grøntørkner" i mellom. Bilsalget var frigitt i 1960, så de store parkeringsplassene ble også et fast element i mange drabantbyer. I ettertid kan man nok hevde at nettopp i 1960-årene var hensynet til bomiljø skjøvet til side for krav om effektivitet og økonomi.
Og det som også ble gjenstand for kritikk fra beboerne, var at det ofte tok svært lang tid mellom det tidspunkt blokkene stod ferdig og de kommunale tjenester og tilbud ble utbygd. Dette gjaldt nok også i 1950-årene, men det ble forsterket i de neste ti-år.
1960-årenes drabantbyer var gjenstand for en omfattende debatt i begynnelsen av 1970-tallet, noe som førte til at man delvis gikk tilbake til tunprinsippet (som USBL's felt på Lindeberg), delvis bygde felt med innslag av rekkehus/lavblokker. Årsaken til dette lå nok også i at - tross alt - den mest presserende bolignøden var avskaffet i 1960-årene.
I dag - 1995 - er de siste områdene som er egnet for feltutbygging, Søndre Nordstrand, i ferd med å bli spist opp. Byen står igjen overfor et arealproblem som før 1948. Det har vært antydet flere måter å løse dette på:
- Sammenslåing av Oslo med de nærmeste Akershuskommuner.
- Oppheving av markagrensen, f.eks. utbygging av Maridalen/Sørkedalen.
- Glisne villa-områder fortettes kraftig i vest (innenfor Ringveien) med f.eks. blokkbebyggelse.
- Konsentrert bebyggelse omkring T-banestasjonområder i vest.