Oversikt temahefter

39.   Vi streiker, jenter!

Folk som var ute og spaserte på Karl Johans gate på ettermiddagen den 30. oktober 1889, stanset plutselig opp og stirret ut i gaten: der kom et underlig opptog: over 300 fattigslig kledte yngre kvinner, noen av dem rene barn, kom marsjerende i gaten retning Universitetet. Kvinnene hadde skaut på hodet og rundt fabrikkbleke kinn, over skuldrene bar de strikkesjal i spiss nedover ryggen og i kryss på brystet, og de fleste hadde strieforkle over kjolen. Mange hadde trebånner med lærkapper på føttene. Jentene gikk i taushet - de hadde ikke noe musikk-korps med seg. I spissen av toget ble det båret to faner med røde inskripsjoner.

På den ene stod det: "HJELP DE STREIKENDE FYRSTIKKPAKKERSKER", på den andre: "VI FORLAGER KUN 1 ØRE MER PR. GROSS OG BEDRE SANITÆRE FORHOLD".

Foran i toget gikk en velkledd mann med flosshatt, og flere av de spaserende visste det var Carl Jeppesen, redaktøren av sosialistavisen "Social-Demokraten". Noen borgerlig kledte damer var også med: en del kjente igjen Hulda Jeppesen, Helle Devold og Fernanda Holst, alle kvinner som politisk stod på venstrefløyen.

Tilskuerne på fortauet ristet forvirret på hodet: Hvor skulle dette ende ? Demonstrasjonstog på selveste hovedgaten ? Og kvinner i streik ?

Fyrstikkarbeiderskenes aksjon i 1889 er en av de mest berømte streiker i byens historie; på tross av det er det skrevet svært lite om denne viktige arbeidskonflikten. Den 23. oktober 1889 hadde fyrstikkpakkerskene på de to fyrstikkfabrikkene Bryn og Grønvold, i det som den gang var Østre Aker, spontant lagt ned arbeidet. Fabrikkene lagde i hovedsak fosforstikker, og det hvite fosforet var meget giftig og dermed helseskadelig for arbeiderne. Disse fyrstikkene tente ved at de ble ripet over enhver ru overflate - til og med på buksebaken, om stoffet var grovt. Fosforstikker var kjent i Europa fra begynnelsen av 1830-årene, og her i landet ble det startet produksjon av slike fyrstikker noe før 1840.

Allerede fra 1840-årene kjente man til de såkalte "sikkerhetsstikkene", som ikke var laget av noe giftig stoff, og som man tente ved å stryke dem over en ripeflate på selve esken, altså slik som moderne fyrstikker. Sikkerhetsstikker ble mer og mer vanlig utover 1800-tallet. Men problemet var at fosforstikker var billigere og at folk likte dem fordi de kunne ripes og tennes praktisk talt over alt. Endelig i 1913 ble salg og produksjon av fosforstikker forbudt her i landet. Et annet problem var at fyrstikkproduksjon i seg selv var meget brannfarlig, og så tidlig som i 1857 ble det forbudt å legge slike bedrifter i tettbygd strøk. Dette er selvsagt grunnen til at Bryn og Grønvold var plassert i bondebygda Aker.

Det var mange kvinner som arbeidet på fyrstikkfabrikkene, bl.a. som pakkersker, det vil si at de la fyrstikkene ned i eskene. Et annet særkjenne ved disse bedriftene var at de hadde mange barn i arbeidsstokken. I 1875 arbeidet det 1273 mennesker på 18 fyrstikkfabrikker i Norge, av dem var hele 463 under 15 år, det vil si drøye 1/3 av de ansatte. Fem år senere utgjorde barnearbeiderne over 40 %.

Fabrikken på Bryn, som var grunnlagt i 1883, da den ble flyttet til Østre Aker fra Enebakk, hadde i 1885 158 ansatte. Av arbeiderne var

45 menn over 15 år
95 kvinner over 15 år
7 gutter fra 12-15 år
4 jenter fra 12-15 år

Grønvold var i 1875 flyttet til Aker fra Nitedal, og det er grunnen til at Nitedal fortsatt står på fyrstikkeskene: Bedriften hadde 510 ansatte, av arbeiderne var

114 menn over 18 år
205 kvinner over 18 år
24 gutter 14 - 18 år
79 jenter 14 - 18 år
29 gutter 12 - 14 år
26 jenter 12 - 14 år
6 gutter under 12 år
10 jenter under 12 år

Arbeidstiden på fyrstikkfabrikkene virker noe lengre enn vanlig var i industrien i Kristiania: på Bryn begynte arbeiderne kl 6 om morgenen og kunne gå hjem kl 1930, da med 2 timers matpauser. På Grønvold var arbeidstiden fra 6 - 1830. Effektiv arbeidstid per uke lå altså på 60-65 timer. Var fabrikken presset for levering, kunne arbeiderne bli pålagt overtid på kvelden, noe de vanligvis ikke fikk betalt for, det "hørte liksom til jobben".

Lønnen til fyrstikkarbeiderne var antakelig blant de laveste i norsk industri på den tiden. Jentene som jobbet som pakkersker, hadde akkordsystem. Noen få, svært kjappe jenter - tre på Bryn - kunne klare å tjene 10 kroner i uken, det vil si i underkant av 1.70 pr. dag. Snittlønnen lå på fra kr. 5 - 6.50, altså mellom 83 øre og 1 krone og 8 øre pr. dag. De dårligst betalte kunne komme ned i 3 - 4 kroner uken, og det gjaldt nok de eldste og de yngste. Nå er det ikke lett å finne ut hvor mye kronen var verdt i slutten av 1880-årene, men et visst grunnlag kan vi få ved å se på den listen over matvarepriser som Helga Helgesen oppgir i sin kokebok fra 1894 (se temahefte nr. 1, "En kokebok fra Kampen"): Her koster

   1 kilo hvetemel     kr. 0.30
   1 kilo erter        kr. 0.45
   1 kilo kaffe        kr. 2.30
   1 kilo rosiner      kr. 1.00
   1 kilo margarin     kr. 1.35
   1 kilo meierismør   kr. 2.35
   1 kilo flesk        kr. 1.10
   1 kilo sild         kr. 0.50
   1 kilo saltet torsk kr. 0.40
   1 kilo poteter      kr. 0.03 - 0.05
   1 liter melk        kr. 0.16
   1 snes egg          kr. 1.20
   ½ flaske bayerøl    kr. 0.12

Det var beinhard konkurranse både på det innenlandske som på det utenlandske markedet, ikke bare mellom de norske fyrstikkfabrikkene, men også i forhold til utenlandske, særlig de svenske. Den skarpe krigen om markedene kunne føre til prisnedslag, noe som igjen hadde som konsekvens at bedriftens inntekter ble redusert, og dette kunne igjen kompenseres ved lønnsnedslag for arbeiderne. Og i en slik situasjon hadde eierne et probat argument mot protesterende ansatte: alternativet til lønnsreduksjon var nedleggelse av fabrikken, og da ble jo arbeiderne stående på bar bakke. Og det var nettopp et slikt lønnsnedslag som utløste streiken i 1889.

Noe annet som satte vondt blod mellom ledelsen og de ansatte, var det såkalte mulktsystemet, som var særlig strengt på Grønvold. Dette gjaldt for eksempel ved forsentkomming. Man hadde da ett kvarter å gå på etter kl 6 om morgenen, men kom en arbeider kl 6.16, fikk hun ikke lov til å begynne å arbeide før kl 12, det vil si hun mistet en god del av dagsinntekten. Videre fikk hun lønnen redusert med ½ øre pr. gross pakkete fyrstikker resten av uken, noe som vanligvis ga et lønnsnedslag på om lag 10 %. Mulkt ble også ilagt for dovenskap, det vil si at en pakkerske ikke klarte en minimumskvote per uke fordi hun ikke arbeidet raskt nok. Arbeiderne kunne også få mulkt for "usømmelig oppførsel"; en pakkerske på Grønvold fikk for eksempel mulkt fordi hun ba en arbeidskollega å kysse seg bak, muligvis noe krassere uttrykt.

Men verre enn elendig lønn, lang arbeidstid og mulktsystemet var det nærmest livsfarlige arbeidsmiljøet: de ansatte kom i kontakt med hvit fosfor, som er meget giftig. Det er her grunn til å minne om innskriften på den ene fanen som ble båret opp Karl Johans gate: jentene streiket også for "bedre sanitære forhold", og ett av kravene var at vann, såpe og håndklær skulle være disponibelt på arbeidsplassen. Fabrikkene var nærmest innsatt med fosfor, det var fosfordamp i luften på grunn av dårlig avtrekk, og fyrstikkpakkerskene fikk det på hendene.

Fosforforgiftning kan skje på to måter, enten som slapphet, kvalme og mageonde, eller som fosfornekrose, som gikk ut over tenner og bein i munnhulen. Mange av de ansatte hadde dårlige tenner, og fosforet kom for eksempel via hendene og maten ned i hulltenner og derfra til selve kjevebeinet, som gikk i oppløsning.

Nekrosen begynte med tannverk og tannbyller, som inneholdt illeluktende puss. Disse tennene måtte da trekkes, uten bedøvelse. Hvis fosforet hadde angrepet selve beinsubstansen, måtte man på sykehus for å få meislet bort større eller mindre deler av kjevebeinet, også dette uten bedøvelse. Barn kunne få fosfornekrose: i boken til Olav Wetting: "Norsk fyrstikkindustri før 1900" (1968), fortelles det om en 11-åring som måtte meisle. Han arbeidet på en fabrikk i Heggedal. De som fikk meislet bort beinsubstans, var selvsagt vansiret for livet. I Wettings bok berettes det om en mann som hadde fått fjernet store deler av kjevebeinet: "etter operasjonen måtte han sitte og sove, han kunne ikke legge hodet bakover, for han hadde ikke styring på tunga. Den rant ned i halsen på ham og ville kvele ham. Han kunne heller ikke spise annet enn tynn mat". Dette siste kom vel av at kjeven var så ødelagt at han ikke kunne tygge.

Alle som arbeidet med fosforstikker, fikk selvsagt ikke fosfornekrose, men de var jo i en risikogruppe, og særlig ille må det ha vært på Bryn, hvor det ikke fantes muligheter for å vaske hendene på arbeidsstedet.

På det store agitasjonsmøtet i Arbeidersamfunnet den 31. oktober talte blant annet dr. Oscar Nissen om fosfornekrosen, og sa at "disse arbeiderkvinnene satte under sin gjerning helbred, ungdom, skjønnhet, ja, livet på spill", og han gikk skarpt til felts mot dem som hevdet at det bare var "noen få" som fikk nekrose: selv kjente han "en rekke" som måtte på sykehus for meisling. Og avisen "Social-Demokraten" - forløperen for dagens "Dagsavisen" - skriver i forbindelse med at noen svenske pakkersker reiste hjem at "de kom hit for 3-4 år siden, unge og friske; som menneskelige vrak vender de tilbake, tannløse, trangbrystete, med ødelagte fordøyelsesorganer og fattigere enn noen sinne."

Det er viktig å huske på at det utelukkende var pakkerskene som gikk ut i streik den 23. oktober 1889, og med dette stanset også driften ved fabrikkene. Det ble samlet inn penger til disse jentene, slik at de fikk streikebidrag. De aller fleste jentene var yngre og ugifte, mens mennene, som nå mistet arbeidet og heller ikke fikk noe streikebidrag, stort sett var familieforsørgere. Disse kom nå i en fortvilet situasjon, og, som vi skal se, det var av hensyn til disse at streken ble avblåst, uten at de streikende hadde oppnådd noe særlig.

En annen gruppe som mistet sine inntekter på grunn av streiken og som heller ikke fikk noe bidrag, var eskelimerne, det vil si de som jobbet hjemme for fabrikkene med å lime sammen fyrstikkesker. De som hadde slikt arbeid, var ofte fattige enker med småbarn eller andre fattighusstander. Eskene var laget av finskåret finèr, og limerne hentet råmaterialene på fabrikkene. Betalingen var så som så: man fikk 55 øre per 1000 esker, og man skulle være rappfingret for å klare en dagslønn på 55 øre. Inneklimaet ble også ille på grunn av limlukten, og den var særlig kraftig når eskene ble tørret: da fyrte man det man kunne i ovnen, samtidig som vinduene ble lukket. "Social-Demokraten" skriver: "Er ikke disse hjem pesthuler fra før, så er det klart at de blir det ved slikt husflidsarbeide".

Mormoren min, Bertha Emilie (1877 - 1951), var fattigjente fra Sagene. Faren hennes, som var skipstømmermann, døde ung, og oldemor Caroline Sørensdatter satt igjen med en ungeflokk. Det var jo skam å gå til fattigforstanderen for å få hjelp, så hun prøvde å livnære seg så godt som mulig ved diverse jobber; dette gjaldt selvsagt også barna. Mormor fortalte meg at hun som barn blant annet hadde arbeidet på teglverk med å glatte murstein i formene, og en viktig attåtnæring var liming av fyrstikkesker: hun måtte stå tidlig opp for å lime esker sammen med sin mor og søsken før hun gikk på skolen, og når hun kom hjem, var det å lese litt lekser, men så var det i gang igjen med limingen igjen, utover kvelden. Lek ble det lite av. Og mormor fortalte meg at de fraktet de ferdiglimte eskene i en tom barnevogn opp til Grønvold.

Det var onsdag den 23. oktober 1889 at streiken begynte. Den utløsende årsak var et varslet lønnsnedslag på 20 %. Jentene hadde streiket tidligere også, som i 1886, mot en lønnsreduksjon på 15 øre - "nesten et brød", men jentene ga seg da eierne truet med å legge ned fabrikken. Også året før hadde jentene gjennomført en mislykket streikeaksjon.

Streiken startet blant jentene på Bryn, som spontant la ned arbeidet. Så gikk de i samlet flokk til Grønvold, hvor de ropte hurra og oppfordret Grønvold-jentene til å gjøre felles sak med dem, noe som også skjedde, og fra neste dag var streiken effektiv. Totalt hadde 368 pakkersker lagt ned arbeidet; 266 fra Grønvold og 102 fra Bryn.

Sett med våre øyne var det en underlig streik: jentene gikk simpelt hen hjem: de hadde ingen fagforening eller organisasjonserfaring, det var ingen streikeledelse, og heller ikke var det formulert noe streikegrunnlag i form av krav til fabrikkeierne. Men dagen etter dukket den reddende engel opp i skikkelse av Carl Jeppesen, redaktør av "Social-Demokraten", mannen som i 1917 skulle bli arbeiderbevegelsens første ordfører i hovedstanden. Som avismann dro han torsdag opp til Grønvold for å skaffe opplysninger om hva som foregikk, og han treffer der noen streikende jenter. Alt var fullstendig kaotisk. Nå er det Jeppesen og "hans venner" som overtar ledelse av streiken.

Carl Jeppesen skjønner at denne aksjonen kjapt vil bryte sammen hvis det ikke blir utbetalt streikebidrag til jentene, og han setter seg i spissen for innsamling: den 27. oktober står en oppfordring i hans avis: "Gi bidrag til fyrstikkpakkerskenes streik og organisasjon", dette på tross av at ingen fagforening på det daværende tidspunkt var stiftet. Jeppesen får samlet de streikende til møte på Etterstadsletta lørdag den 26. oktober. Det er her viktig å være oppmerksom på at det hadde vært en dramatisk typografstreik i Kristiania fra 2. mars til 5. juli, trolig den første arbeidskonflikten som gikk for seg i fullt organiserte former, med fagforening, streikeledelse, streikebidrag og demonstrasjoner og aksjoner, blant annet mot streikebrytere. Grunnen til at streiken brøt sammen, var at typografene ikke hadde god nok økonomi til å fortsette å utbetale streikebidrag. Som redaktør i "Social-Demokraten" hadde selvsagt Jeppesen fulgt denne streiken på nært hold, og det er nettopp de erfaringene som er høstet ved denne konflikten som han stiller til disposisjon for fyrstikkjentene.

Møtet på Etterstad samlet om lag 200 pakkersker og en del mannlige fyrstikkarbeidere. Jeppesen leder møtet og sier blant annet at han og "hans venner" vil hjelpe jentene, og han spør dem om de vil streike. "Ja", ble det ropt fra samtlige. Så sørget han for at det valgt en streikekomitè, med tre jenter fra Bryn, tre fra Grønvold, pluss Helle Devold, med Carl Jeppesen som ansvarlig for innsamlingen av penger og den kjente, radikale legen Oscar Nissen som sekretær. Før de gikk fra hverandre, ropte de fremmøtte "hurra".

Carl Jeppesen og kretsen omkring ham bygger nå opp streikevilje og streikeevne blant jentene. Allerede neste dag - søndag 27. oktober - samler han dem til nytt møte i den såkalte "Knudsesalen", som lå i Trondhemsveien 27. Her møtte 278 jenter frem. Først talte Oscar Nissen om deres kår og om nødvendigheten av å stå sammen, så Helle Devold og til slutt Carl Jeppesen, som redegjorde for streikekomitèens arbeid. Det er her viktig å være oppmerksom på hvilket moderne virkemiddel som Carl Jeppesen tar i bruk: først bevisstgjøring, så aksjon.

Det ble også agitert sterkt for at jentene skulle danne fagforening, eller som Jeppesen uttrykte det: "uten forening kunne de ikke få forbedret sin stilling, bare ved en forening fikk de makt og kraft til å utrette noe".

På dette møtet ble også kravene til arbeidsgiverne formulert:

- arbeidstid fra 7 - 19, med 1 ½ times pause
- 7 øre per gross pakkete fyrstikker, det vil si et tillegg på 1 øre
- avskaffelse av mulktsystemet
- vann, såpe og håndklær skulle være til arbeidernes disposisjon på Bryn

Det må jo sies at disse kravene var mer enn beskjedne.

Mandag den 28. oktober danner jentene sin fagforening. Ingen av dem syntes de var i stand til å ta ledervervet, så til det valgte de den radikale forfatteren og journalisten Margrete Vullum. Stiftelsesmøtet ble holdt i Lakkegata 3, og det var Helle Devold og Hulda Jeppesen som hadde tatt initiativet til dette. Dagen etter ble "Grønvold Fyrstikkarbeideres Fællesforening" grunnlagt, der også mennene var med.

Tirsdag 29. oktober er det nytt møte. Streikekomiteen sørger hele tiden for å holde streikeviljen varm ved stadig å arrangere møter. Jentene får nå rede på at komiteen hadde vært i kontakt med arbeidsgiverne, men ingen ting var kommet ut av det. Det blir nå bestemt at de skal gå i demonstrasjonstog opp Karl Johans gate neste dag, og på torsdag blir det første, store agitasjonsmøtet holdt i Arbeidersamfunnets store sal, der blant annet selveste Bjørnstjerne Bjørnson vil tale. Kvinnesaksforeningens leder, Ragna Nielsen, er også til stede, og hun opplyser at hennes organisasjon ønsker å avholde et eget kvinnemøte med de streikende. Nå står det også et opprop i "Social-Demokraten":

"Alle kvinner oppfordres til på det kraftigste å støtte og arbeide for støtte til de streikende kvinner ved fyrstikkfabrikkene. Det må ligge i enhver arbeiderkvinnes interesse at dette første forsøk fra kvinnenes side på å reise seg til selvstendighet og kamp for bedre kår må lykkes; og på dere, utenforstående kvinner, beror det ikke så lite. Hjelp med pengebidrag og fyrstikkarbeiderskene vil vinne; det første skritt til å reise kvinnen opp fra hennes nedverdigende, undertrykte stilling vil lykkes, lykkes ved henne selv".

Og etter som tiden gikk, strømmet pengene inn, totalt i underkant av 14.000 kroner. Til og med en aksjonær ved Grønvold sendte penger til streikekomiteen, og med den sympati som fyrstikkarbeiderskene fikk langt utenfor arbeiderklassens rekker, ble det utdelt streikebidrag under hele konfliken: da streiken ble avblåst i begynnelsen av desember, hadde streikekomiteen penger igjen, som ble overlatt til arbeiderskene ved Christiania Seildugsfabrik, som var i konflikt.

Onsdag den 30. oktober gikk marsjen opp Karl Johans gate, og dagen etter var det store møtet i Arbeidersamfunnet: "entre 25 øre. Dog mottas med takk også mer". Møtet var svært godt besøkt, og mange kom ikke inn.

Første taler var dr. Oscar Nissen, som innledningsvis tok for seg mulktsystemet, deretter fosfornekrosen, som han demonstrerte ved å vise frem for forsamlingen tre jenter, den ene nyansatt og sunn og frisk. Den neste var en som skulle opereres og få meislet bort en del av kjeven: den ene siden av ansiktet hennes var voldsomt opphovnet. Den tredje var en jente som tidligere hadde vært operert og som hadde fått ansiktet fryktelig vansiret.

Oscar Nissens demonstrasjon av fosfornekrosen kom som et sjokk på forsamlingen, der det også satt mange som så langt fra hadde noen arbeiderklassebakgrunn. "Social-Demokraten" skriver: "Det virket forferdelig. Man opplever sjelden et tristere syn. Det ble dødsstille i den svære forsamlingen. En mengde kvinner kunne ikke holde tårene tilbake, men hulket". Hovedstadens Venstre-aviser var sympatisk innstilt til streiken, og Verdens Gang skriver: "Den stemning som var over forsamlingen ved dette syn, var slik at tilsynelatende hårdbarkete menn fikk tårer i øynene".

Var det noe som økte sympatien for de streikende kvinnene langt inn i borgerskapets rekker, er det nettopp dr. Nissens demonstrasjon av fosfornekrosen.

Deretter holdt Bjørnstjerne Bjørnson en av sine store taler og appellerte til folks samvittighet om å støtte de streikende. Og på dette møtet erklærte han seg nærmest som sosialist: "Denne streik og streikene etter denne og alle senere streiker, de skal tvinge arbeidsgiverne til å gjøre det rette. Jeg tror at dette med streiker er en ren velsignelse. De er i stedet for det som er hardt, i stedet for revolusjon - de er en ren velsignelse, tror jeg. Nå banker det ganske forsiktig - med en fyrstikkpikes finger, men neste gang blir det med en manns knyttneve, og neste gang igjen med en slegge".

Både Margrete Vullum og Ragna Nielsen holdt innlegg, og møtet ble avsluttet av Carl Jeppesen som appellerte om økonomisk støtte til de streikende. Noen dager senere var det igjen møte i Arbeidersamfunnet, denne gang bare for kvinner.

Medfølelsen med de streikende spredte seg også til byens kunstnere: det som nemlig alle innså, var at forutsetningen for at fyrstikkjentene skulle føre streiken til seier for sine svært moderate krav, var en velfylt streikekasse. Søndag den 3. november var det konsert i Festningens gymnastikksal - den var stilt gratis til disposisjon av Akershus' kommandant. Her opptrådte Agathe Backer Grøndahl, Gina Oselio og ekteparet Lammers. Etter denne konserten ble 1000 kroner overlevert til streikekomiteen. Senere ga også en del skuespillere ved Christiania Teater en forestilling til inntekt for de streikende, og pianisten Erika Nissen holdt konsert for å støtte jentene på fyrstikken.

Streiken syntes fullstendig fastlåst: det kom i pressen den 10. november oppslag om at fabrikkeierne på Bryn og Grønvold nå ville nedlegge bedriftene, en trussel som selvsagt hadde til hensikt å svekke streikeviljen. Trusselen om nedleggelse førte til et meget uheldig initiativ fra Norsk Kvinnesaksforbund: de tok på egen hånd kontakt med de streikende enkeltvis for å overtale dem til å gå tilbake til arbeidet, siden fabrikkene ellers ville bli nedlagt. Dette initiativet ble avvist av jentene, som nå var blitt så bevisst at de utelukkende forholdt seg til sin egen streikekomite. Og streikekomiteens mottrekk mot trusselen om nedleggelse var å gi utenbys eller svenske jenter penger slik at de kunne reise hjem: "Ved dette kommer de to fabrikkene til å miste noen av sine flinkeste pakkersker". De streikende ble holdt aktive og motiverte blant annet ved demonstrasjonstog, og mandag 18. november marsjerer de igjen, denne gangen over Østkanten, med en ny fane i spissen:

INGEN SEIER UTEN KAMP !
INGEN KAMP UTEN PENGER !

Det holdes nytt, stort agitasjonsmøte i Arbeidersamfunnet, og nok en gang er blant annet Oscar Nissen, Bjørnstjerne Bjørnson og Carl Jeppesen i ilden for fyrstikkarbeiderskene. De som til nå hadde deltatt i demonstrasjonstogene, var de streikende selv. Men søndag den 24. november ble det arrangert et nytt tog fra Jernbanetorget til Etterstadsletta, og her ble alle byens arbeidere oppfordret til å delta. På Etterstad deltok om lag 10.000 mennesker i massemøtet, og i toget hadde 10 fagforeninger marsjert, sammen med to musikk-korps - og i spissen gikk de streikende fyrstikkpakkerskene. På Etterstad talt blant annet Oscar Nissen, Christian Holtermann Knudsen og Carl Jeppesen. Her ble det også vedtatt en resolusjon til statsmyndighetene med krav om forbud mot fosforstikkeproduksjon og lignende "helsenedbrytende arbeide".

Det er nå på nytt kontakt mellom partene i konflikten, og torsdag 28. november skriver Carl Jeppesen i "Social-Demokraten": "De som lider under denne streiken er de mannlige arbeidere og deres familier. (...) Det har vært sørgelig å høre på de nødlidendes jammer og klage". Og nå skjer noe overraskende: lørdag den 30. november holder jentene fra Bryn streikemøte, hvor de vedtar å gå tilbake til arbeidet fra mandag den 2. desember, og dette på tross av at de ikke hadde fått noe bindende løfte fra fabrikkledelsen for eksempel om økte lønninger, noe som var en viktig del av streikegrunnlaget. Og i "Social-Demokraten" søndag 1. desember har Jeppesen en kommentar der han anbefaler jentene å gå tilbake til arbeidet. Torsdag den 12. desember kan avisene melde at "streiken er over": nå har også Grønvold-jentene tatt opp arbeidet: det eneste de har oppnådd, er at det urimelige mulktsystemet skal endres: ved forsentkomming skal betales 20 øre, som tilfaller arbeidernes sykekasse.

Det kan jo virke gåtefullt at fyrstikkpakkerskene gikk tilbake til arbeidet, all den stund de bare hadde fått nokså vage løfter om forbedringer, blant annet om lønnsøking, og det eneste konkrete de hadde oppnådd, var endringen i mulktsystemet. Videre er det klart at sympatien for de streikende var stor i byen, langt inn i det liberale borgerskapets rekker, og bidrag kom flittig inn til streikekomiteen. Det var derfor brukbar økonomi i streiken, og vi har sett at penger ble overlatt til streikende kvinner ved Seildugen.

Grunnen til at de gikk tilbake til arbeidet, hadde trolig bare èn årsak: hensynet til de mannlige arbeiderne, som var blitt gående uten inntekter under streiken og som også gjerne hadde kone og barn å forsørge. I et oppsett i "Social-Demokraten" torsdag 12. desember "Til publikum" - skriver "samtlige arbeidersker ved Grønvold Tændstikfabrik":

"Idet vi beslutter ikke å fortsette den kamp lenger som vi siden 23. oktober har ført med styrelsen for Grønvold tennstikkfabrikk, bringer vi alle de som har vist oss sympati og ytt oss støtte, vår hjerteligste takk. Sympati og vennlighet var noe for oss fattige piker så fremmed at vi lenge forundret oss over at det var folk som ville tenke på oss, tale vennlig om oss og hjelpe oss: nå begynner vi å forstå at vi har verd som mennesker vi også. Hva som er gjort for oss i disse ukene kan vi aldri glemme; det forekommer oss som var vi våknet av en lang søvn. Grunnene til vår beslutning om ikke å fortsette streiken inntil vi hadde fått alle våre krav gjennomført, er flere; den viktigste er allikevel at vi ser hvorledes de mannlige arbeiderne lider under streiken, nemlig de mange gifte og deres familier. Vi vil ikke gjøre den forestående julehøytid verre for dem enn den allminnelig er for arbeiderne. Vi oppgir altså den lønnsforhøyelsen vi hadde krevd, så meget mer som det er vår faste overbevisning at vi med vår organisasjon som støtte, senere med større letthet vil kunne få den gjennomført".

Pakkerskene avblåste altså streiken i solidaritet med sine mannlige arbeidskamerater.

Fyrstikkpakkernes streik i 1889 peker på mange måter fremover; den tar "moderne" virkemidler i bruk som faglig organisering og skikkelig streikeledelse. Den er også den første store kvinnestreiken i byens historie. Bevisstgjøring i form av streikemøter og demonstrasjoner er viktig, samtidig som arbeidskonflikten fikk bred oppmerksomhet langt utenfor arbeiderklassens rekker. Av sentral betydning for at jentene holdt ut så lenge som de gjorde, var streikekassen, som altså ikke var tom da jentene gikk tilbake til fabrikkene.

En annen side ved denne arbeidskonflikten var at den skapte sympati og forståelse også innenfor borgerskapet. Streiken ble altså ikke bare sett på som lønnskamp, men som et nødrop fra fortvilte kvinner som arbeidet under forhold som man knapt kunne tenke seg. Dette gjaldt selvsagt først og fremst fosfornekrosen, men det dukket også opp andre ankepunkter, som barnearbeid og det nedverdigende mulktsystemet. Streiken førte til at "det sosiale spørsmål", som man kalte det, ble satt på dagsordenen.

Som et klart resultat av denne konflikten kom en kongelig resolusjon året etter med forskrifter for fyrstikkfabrikkene, med blant annet forbud mot matspising i produksjonslokalene, med krav om bedre ventilasjon og hygiene blant de ansatte. Allerede i 1885 hadde Venstreregjeringen nedsatt den såkalte arbeiderkommisjonen, som skulle komme med forslag for å bedre arbeidernes situasjon. Det er å tro at den oppmerksomhet som både barnearbeid som arbeidsmiljø fikk ved streiken i 1889, også bidro til to relativt stramme lover fra 1892, den ene om fabrikktilsyn, som blant annet begrenset barnearbeid, for eksempel slik at barn under 12 år ble forbudt å jobbe i fabrikker; den andre loven om tilsyn med arbeidere i fabrikker, som inneholdt en lang rekke bestemmelser om arbeidsmiljøet, som lufting, renhold, om sunnhetsfarlige gasser, i det hele tatt flere tiltak som tok sikte på å bedre innemiljøet på bedriftene.

Oversikt temahefter