Temahefte 37

37. Tjenestepike

I begynnelsen av april 1881 kommer den 16 år gamle Hulda Lovise Enga til Kristiania. Foreldrene hennes driver en husmannsplass i Ullensaker, og i hjembygda er det få muligheter for arbeid for ungjenta.

I byen tar hun inn hos tante Emilie og onkel Hans, som bor i Vaterland i en ettroms leilighet med sine 11 barn, så dette er intet blivende sted for Hulda Lovise. Tante følger henne opp til et festekontor, som mot godtgjørelse skaffer ungjenta arbeid. Og klokken 9 om morgenen den 14. april - "flyttedagen" - banker hun på hos sin arbeidsgiver, fru Nielsen i Grønlandsleiret. Mannen er kjøpmann, og ekteparet har syv barn. Hun blir satt i arbeid med en gang, og først klokken ti om kvelden kan hun gå og legge seg - under kjøkkenbenken. Hulda Lovis var blitt tjenestepike.

Ullensakerjenta er en del av en veldig flyttestrøm fra landsbygda til Kristiania mot slutten av 1800-tallet. I 1875 bodde det 77.000 mennesker i byen, i 1900 hele 228.000. Byens befolkning hadde altså økt med drøye 150.000 på 25 år. Det var stort sett fattigfolk fra landsbygda som dro, og innflytterne tok seg arbeid i industrien eller andre bynæringer. Mange av jentene ble tjenestepiker.

Tjenestepike var det vanligste kvinneyrket på slutten av 1800-tallet. I 1875 var det om lag 7.500 i byen, det vil si 46% av alle kvinnelig yrkesaktive, og de utgjorde hele 10% av byens befolkning. I 1890 var tallet økt til 8.500, 33% av de kvinnelige yrkesaktive og 5,6% av totalbefolkningen. I 1900 var tallene 12.100, 30% og 5.3%. Vi ser altså mot slutten av hundreåret at den relative andelen synker. Det kom nå flere og mer varierte arbeidsplasser for kvinner både innen industri som serviceyrker. For de gjenværende tjenestepikene var dette en fordel, da arbeidsgiverne - husfruene - måtte gi dem noe bedre lønns- og arbeidsvilkår for å holde på dem.

De aller fleste tjenestepikene var altså unge og fra landsbygda. Den kjente kvinnelegen og sosialisten Oscar Nissen, som var meget opptatt av å forbedre tjenestepikenes arbeidssituasjon, sier i et foredrag i 1891 at Kristiania-jentene "skyr det å tjene" på grunn av elendige arbeids- og lønnsvilkår.

Så sent som i 1938 var 75% av hushjelpene - som det da het - fra landsbygda. Som vi senere skal se, var det ikke vanlig at man forble tjenestepike hele livet: de aller fleste var under 30 år og ugifte. Dette arbeidet var altså noe de jobbet med før de giftet seg eller gikk over i annen stilling. Vi kan jo spørre hvorfor landsjentene valgte tjenestepikeposten, og ikke for eksempel arbeid innen industrien, hvor både lønnen var bedre og arbeidstiden kortere. Svaret ligger kanskje i at det arbeidet de utførte som tjenestepike, var noe som de ikke var helt ukjent med. Litt enkelt husstell var de vant med hjemmenifra, selv om de selvsagt måtte "læres opp" av deres arbeidsgiver, husfruen. En fordel var også at de fikk et slags "hjem" i den store og ukjente byen. Noe annet lå kanskje i en form for gruppeatferd: det var nå en gang slik at jentene fra landsbygda ble tjenestepiker.

Når Kristianiajenter ikke ville bli tjenestepiker, lå det i de elendige arbeids-forholdene. I dag er vi vant til at arbeidslivet er regulert ved lover og kollektive avtaler. Slik var det ikke for tjenestepikene. Den eneste avtalen som gjaldt, var den individuelle, mellom tjenestepiken og hennes arbeidsgiver, men det er vel grunn til å tro at skriftlige avtaler hørte til sjeldenhetene: arbeidsforholdene ble nok snarere styrt av sedvane, det vil si hva som nå en gang var vanlig i yrket. Og den første loven som regulerte deres arbeidsforhold, kom så sent som i 1948 - "Hushjelploven" - og det på et tidspunkt da yrket var i ferd med å dø ut.

Det juridiske grunnlaget for tjenestepikenes arbeidsvilkår var den såkalte "tyendeloven", som egentlig ikke var noen egen lov, men som tok utgangspunkt i en del bestemmelser i Christian V's Norske lov fra 1687, og dette sier jo en del om de håpløse forholdene innen yrket, at det delvis ble styrt av en lov som var satt ut i livet på 1600-tallet. I tillegg til bestemmelsene i loven kom diverse tillegg og sedvane, ikke sjelden av lokal karakter, som var nedfelt gjennom tidene. "Loven" sa for eksempel fint lite om noe så viktig som arbeidstid, boligforhold eller kost. Det var altså den rene tilfeldighet om man fikk det godt eller vondt i tjenesten fordi lovgivningen var så svak når det gjaldt å regulere arbeidsforholdene.

I en utredning fra 1876, skrevet av C.A. Barth, "Om Husbondens og Tjenestetyendes gjensidige pligter og rettigheder", heter det bl.a. når det gjelder arbeidets art: om det ikke finnes noen kontrakt, "må tyendet, så langt dets krefter og evner setter det i stand til, utføre de arbeider som i overensstemmelse med allminnelig skikk og bruk utføres av slike personer". (her og i det følgende har jeg foretatt en forsiktig modernisering av språket). Vi ser jo at en bestemmelse av denne typen ga arbeidsgiver nokså store muligheter til å pålegge tjenestepiken omfattende arbeidsoppgaver.

En bestemmelse som ble opphevet i 1891, handlet om "hustukten". Arbeidsgiver kunne i henhold til den slå tjenestepiken med kjepp, men det var forbudt å bruke våpen. Og hustukten skulle gjøres gjeldende når "tyendet forsømmer sine plikter i tjenesten, eller tilsidesetter den lydighet og ærbødighet som hun skylder sitt herskap." Arbeidsgiveren hadde også mulighet for å kvitte seg med tjenestepiken på dagen, om hun ikke var fornøyd med henne: det var nok at hun var "ulydig og oppsetsig". Ordinær avslutning av arbeidsforhold skjedde ved 3-måneders oppsigelse for begge parter, da i forbindelse med de såkalte "flyttedagene", den 14. april og 14. oktober. Disse flyttedagene gjaldt først på landsbygda, men ser også ut til å ha blitt tatt i bruk over hele landet mot slutten av 1800-tallet.

En del bestemmelser er også referert i Helga Helgesens berømte kokebok fra 1894 (se temahefte nr. 1 "En kokebok fra Kampen"), som for eksempel at om ei jente kom for sent til tjenesten, skal hun betale en daglig mulkt på kr. 1,60. Dette var i parantes bemerket svært mye, all den stund tjenestepikene i 1890-årene tjente 25-30 øre om dagen. Unnlater man å møte opp til avtalt tjeneste, er straffen fengsel eller bøter. Om en tjenestepike blir syk, må arbeidsgiveren sørge for den syke i fire uker. "Etter den tid må forholdet anses løst, i alle fall om det ser ut til at sykdommen kommer til å vare lenge."

Lønnen som tjenestepikene fikk, var i to deler: delvis var det kroner og ører, det vil si stort sett ører, og "naturalia" i form av kost og losji. Man regnet at det siste var halv lønn. Selv om pengene var mye verdt, hadde disse jentene luselønn: i 1875 lå årslønnen jevnt over på 80 kroner, det vil si om lag 22 øre pr. dag. Tenker vi at en pike arbeidet hos en grosserer på Uranienborg, tjente han kanskje en 5-6000 i året.

I 1880-årene lå tjenestepikelønningene på 90 kroner året, det vil si 25 øre pr. dag, i 1890-årene på 100-120 kroner, det vil si 27-33 øre daglig, og i 1910 var den steget til hele 178 kroner og nesten 50 øre pr. dag. Det siste tallet sier nok noe om den økte etterspørselen etter tjenestepiker. Det må også legges til at det var forskjeller i hvor mye lønn man fikk, alt etter alder og tjenesteerfaring. De som slet mest og tjente minst, var "enepikene", som arbeidet i husstander hvor de var eneste tjenestepike. Det slettest betalte var de under 18 og over 36 år. De siste var vel mer eller mindre utslitt, som vi skal se. Det fulgte også utgifter med arbeidet: alt som het arbeidstøy måtte de holde selv, og en ikke uvanlig julegave til tjenestepiken var litt tøy, som hun kunne sy til klær.

Arbeidstiden for tjenestepikene var svært lang: den begynte gjerne kl. 6 om morgenen og varte til 9-10-tiden om kvelden, altså 15-16 timer. Og i denne forbindelse må vi huske på at også søndag var arbeidsdag. Til sammenlikning var arbeidstiden i industrien mot slutten av 1800-tallet 12 timer, men med matpauser på 1 ½ time. Og fri selvsagt på søndagene. For kvinnelige industriarbeidere i 1880-årene lå dagslønnen vanligvis på om lag kr. 1,20. Tjenestepikene hadde heller ingen lovregulert fritid, men det var vanlig at de fikk noe fri annenhver søndag, enten på formiddag eller ettermiddag.

Ut over 1900-tallet må det ha blitt vanlig at tjenestepikene fikk fri på onsdagskvelden; i alle fall husker jeg fra min barndom (jeg er født 1940) at den gikk under navnet "dueslepp".

Deler av det arbeidet tjenestepikene utførte, bestod av tungt, fysisk slit. Alt husstell var også svært tidkrevende på den tiden. En annen side er at det på slutten av 1800-tallet var den rene renholdsmani i de mer fornemme hjemmene. Typisk nok uttrykker en Bergensfrue det slik: "Mitt hus skal slikkes i hver krok". Og blant bedrestilte fruer ble det ansett for ufint å drive med husarbeid, samtidig som det ga status å ha tjenestepiker. Det siste er nok noe av grunnen til at også småborgerskap og håndverkere kunne ha tjenestepike, og det var nok disse som slet tyngst og tjente minst og hadde det mest kummerlig.

Tenker vi oss en enepike hos en grosserer på Fagerborg i 1890-årene, med ansvar for en 5-roms leilighet, er det følgende arbeidsoppgaver som hun må utføre:


     - daglig renhold:  gulv- og trappevask,
       støvtørking o.s.v.
     - regelmessig storrengjøring
     - ukentlig banking av møbler/tepper
     - ukentlig vinduspuss
     - fyring og å holde ovnene i orden
     - ukentlig pussing av sølv og messing
     - holde soveværelsene i orden; re opp senger,
       vaske, tømme nattpotter og spyttebakker
     - klesvask
     - regelmessig storvask
     - skopussing
     - klesbørsting
     - stryking
     - sying og reparasjon av tøy
     - dekking av bord
     - matlaging og oppvask
     - oppvarting ved bordet
     - gå ærender
     - passe barn

I 1897 kom "Stuepigen - til Lettelse for Husmoderen og til Veiledning for Stuepigen i hendes Gjerning". Forfatter var Henrikka Høegh Schmidt. Boken forelå i flere opplag, senere under tittelen "Veiledningsbog for tjenestepiger og unge husmødre", og jeg refererer nedenfor fra 1912-utgaven: Når det for eksempel gjelder rengjøring, lister boken opp 25 forskjellige slag kluter, håndklær, pusseskinn, bøtter, baljer og børster, alt etter som hva som skulle vaskes eller etterses. Skopuss, som måtte utføres hver morgen, var slett ikke så enkelt, i henhold til fru Høegh Schmidt:

"Skotøyet må pusses med det stoff, som passer best for læret. Det må blankes med børste, eller dersom det er fint, gnis med en bløt klut. Simpelt skotøy pusses med sverte. Chevreausko behandles med skokrem, myk børste eller klut. Lakkert skotøy gnis bare med en klut, så lenge det er nytt. Til sålen og hælene brukes skokrem og myk børste. Av og til gnis lakken med fin olje. Beksøm og fettlærsko innsettes med fete smørelser, som holder skinnet mykt og vanntett. Hvitt, brunt eller kulørt skotøy renser man i det lengste bare for støv. Når det er nødvendig, behandles de med dertil passende skokrem".

I boken deles tjenestepikens arbeid opp i det daglige og det ukentlige. Det ukentlige kommer altså i tillegg til de daglige gjøremål. På torsdager, for eksempel, "børstes møblene grundig i røkeværelset og dagligstue. Flytt stolene etter hvert ut i entreen, så støvet ikke fyker på dem. Tepper luftes på gårdsplassen eller en lufteveranda. Dører og vinduer vaskes, rutene pusses - skinn er best her. Få smusset vekk i hjørnene. Gulvet vaskes godt - ikke med langkost. Legg Dem på kne, gå stykket over flere ganger, tørk det godt. Pirk ut støv, som har lagt seg fast i hjørnene og i sprekker. Lakkerte gulv må ikke skrubbes med børste. Sepevannet må være ganske mildt, tørk til slutt med tørr klut. Umalte gulv skures med sand, sepe og kaldt vann, men sanitære forhold kan kreve at De skurer med så hett vann som mulig".

Og hver lørdag "holder De grundig rengjøring i entreen, trappene, bad, WC, kjøkkengang og kjøkkenet. Ekstrastell med lampene. Glass og kupler vaskes. Messingdelene pusses. (....) Vekerøret holdes blankt med smergelpapir. Messing og koppertøy på kjøkkenet pusses, likeledes dørskilter overalt og navneskilt utenfor entreen. (....).

I kjøkkenet etterses benkeskapene: dører, bord, benker og vindusposter vaskes. Komfyrrøret feies, soten rakes ut gjennom feiedøren under stekeovnen og den skrapes av ringene og de innvendige sider på komfyren. Asken tas ut av ildstedet og askeskuffen. Komfyren vaskes og pusses med ovnssverte. Vedkassen og bordene løftes frem på gulvet, som skures". I parantes bemerket: her er det altså ikke elektrisk komfyr, men en som bruker ved som oppvarming.

"Husets daglige stell må ikke forsømmes for noe ekstraarbeid. Måltidene må være ferdig i rett tid, barna må passes og det hele må gå lunt og jevnt for seg". Det siste er kanskje lettere sagt enn gjort.

Med arbeidet som tjenestepike fulgte også "losji", og dette kunne være så som så. Var man heldig, kom man til en husstand der det var eget "pikeværelse", en langsmal tarm av et rom, normalt på 2 x 3 - 3 ½ meter. Med èn seng ble det ikke store plassen å bevege seg på og til å stelle seg. Var det en husstand med to tjenestepiker og bare ett pikeværelse, som vanlig var, lå de gjerne i samme seng, en løsning som var svært uhygienisk, for å si det mildt.

Mens det finnes mye "husmannsminner" og "arbeiderminner", er det mer enn skralt med "tjenestepikeminner". En av de få som foreligger, er Rosa Bergs "En tjenestepiges erindringer" fra 1916. Boken skildrer riktig nok hennes tjenestepikeliv i København, men det er ingen grunn til å tro at forholdene der var vesensforskjellige fra Kristiania. Rosa kom som nykonfirmert fra provinsen til sin første huspost. Pikeværelset hun får, er et iskaldt rom på kvisten, uten skikkelig oppvarming, så om morgenen er vaskevannet i servanten stivfrosset. Og Rosa utbryter: "Akk, dette bakgårdsliv ! Det er tjenestepikens skjebne og ulykke, med utsikten fra kjøkkenet og pikeværelset over de fuktigdystre bakgårder med dosjakter og søppelkasser".

Pikeværelsene var ikke sjelden lagt i nærheten av doene, og enten det var falldo - dosjakt - eller bøttedo i trapperommet, trengte stanken seg gjerne inn i pikeværelset. Elise Aubert skriver at "når en fra familiens værelser nærmet seg de ytre rom, da var det som det over alt var brukt slettere materialer, de hadde ikke lenger råd til å skaffe plass, lys, luft".

Med så kummerlige kamre var det ikke lett å oppfylle det fru Høegh Schmidt anbefaler tjenestepikene: "Før De går til sengs, må De foreta en grundig vasking av ansikt, hender og kropp. Det er selvsagt, at folk med arbeid som Deres i det minste en gang om uken må vaske hele legemet, hvis De ikke kan få bad". Rosa Berg forteller om bademulighetene: "Når fruen en sjelden gang hadde tatt et varmt bad, ble karet med det samme vannet stilt til disposisjon for datteren, som deretter sepevasket seg i det. Og allersist, da vannet glinset av fett fra de to korpulente damene, var det min tur til å stige ned i karet. At jeg avslo det vennlige tilbudet, ble av fruen betraktet som en grov nesevishet".

Men lykkelig var den som tross alt hadde eget værelse. Og igjen var det selvsagt enepikene i husstander med svakere økonomi og mindre leiligheter, som hadde det verst. I 1891 holdt dr. Oscar Nissen foredrag ved det 5. norske arbeidermøte i Drammen. Tittelen var: "Om våre tjenestepikeforhold", og her går han inn på boligforholdene: "Det er dem, som bruker kleskammeret til piken. Jeg kjenner slike rom, som er fire meter lange og èn meter brede, med vindusåpning på 10 centimeters bredde. Det er andre - og de er mange - som bruker kjøkkenet til soverom med kjøkkenbenken som seng. De som kjenner våre små kjøkkener, vet hva det vil si med kulden om vinteren og overopphetingen om sommeren. Andre igjen bygger små bur oppe på kjøkkenveggen, hvor hun må klatre opp ved hjelp av stige. Der sover hun så i det halvt innelukkede rom i begynnelsen av natten i 30 grader varme, mens den ut på morgenen synker betydelig under det som anses for å være noenlunde rimelig. Det finnes i Kristiania rekker av gårder som bruker "anretningsværelsene" til sovekammer for piken. Disse anretningsværelser har ikke engang vindu. Derimot har de med sine to meters bredde to dører, og gjennom disse går all trafikk mellom kjøkkenet og husets ytre bekvemmeligheter til de egentlige værelsene. Her ligger da piken, når hun er frisk og når hun er syk. Her skal hun gjøre sitt toalett og stelle litt om seg selv - uten et øyeblikk å kunne skjule seg eller være alene".

Hvor hyppig slik elendighet forekom, skal være usagt. Men det er all grunn til å tro at Oscar Nissen kjente godt til forholdene: han var jo kvinnelege og hadde også, som vi skal se, forsøkt å organisere tjenestepikene faglig i 1890.

Den andre delen av "lønnen" var maten, og det ble stadig fra tjenestepikene klaget over den. Det harde, fysiske arbeidet krevde skikkelig kost, og det kan neppe være tvil om at husstander med svakere økonomi eller gjerrige fruer kunne spare inn en del lønnskostnader her. I verste fall fikk tjenestepiken forskjellig og simplere mat enn herskapet. Rosa Berg beretter for eksempel at fruen en dag kunne si at "vi spiste opp kjøttet til middag. (...) Men det står rismelsgrøt i spiskammeret fra i går; den kan De jo varme". Knipne fruer kunne porsjonere ut tjenestepikens mat med tykke brødskiver med tynt smør på. Og Rosa Berg forteller om fruer som satte lås på spiskammeret så ikke tjenestepiken skulle komme til. Rosa Berg har bl.a. arbeidet hos en prest: "Å, hvor jeg sultet i Deres hus, herr pastor. Hva var det for en kost De bød oss piker, Deres velærverdighet ? Fiskesuppe og femøreskaker - en herlig middag for dem som liker slikt. Men mange krefter til arbeidet gir den ikke. Til gjengjeld hadde De jo over kjøkkendøren anbrakt et fint, innrammet skriftspråk, hvor det med store bokstaver stod brodert: "Min nåde er nok for dere." Hvor ofte satt ikke vi piker, når vi hadde fått en riktig ussel middag, og tygget drøv på disse ordene. Meget mulig, herr pastor, at "min nåde" er nok. Men mett av den blir man allikevel ikke."

I "St. Hallvard" 2/1980 har Ellen Schrumpf skrevet om tjenestepikene, og hun sier bl.a. om kostholdet: "Når misnøyen med tjenestejentenes kosthold var så utbredt, behøver ikke det si at tjenestejentene ikke spiste seg mette hver dag. Årsaken til misnøyen kan ligge i at de spiste "smulene fra de rikes bord". Som en husmor selv beskrev det, spiste herskapet sin kraftige kjøttsuppe inne, mens ute på kjøkkenet spiste de det utpinte, næringsløse kraftkjøtt. Grøt var vanlig til kveldsmat ... "den evinnelige grøten, den triste, stemningsløse aftengrøt med den blå melk til.""

I foredraget i 1891 sier også Oscar Nissen at tjenestepikene "er skrale av helbred" og refererer til hva han selv har observert i et av Kristianias "beste hus", hvor tre piker, den ene etter den andre, ble ødelagt etter ½ til 1 års tjeneste. Som tidligere nevnt, var det relativt sjelden at man forble tjenestepike hele livet, men fortsatte de i yrket, ble de "raskt gamle - raskere enn annet folk", sier dr. Nissen: "Når de er blitt en 50 år da har man ikke bruk for dem lenger. Og så "svarer de" og "blir ikke til å holde ut med" - og hun blir satt på gaten". Og hva blir så resultatet, spør Nissen retorisk: "skurefilla eller fattigvesenet". Vi husker også fire ukers regelen ved sykdom; etter det blir piken ganske enkelt overlatt til fattigvesenet.

Oscar Nissen fikk forresten merke konsekvensene av sitt engasjement for å bedre tjenestepikenes kår. Han var gynekolog og hans pasienter var overklassens kvinner. Da han i 1890 forsøkte å organisere tjenestepikene i en fagforening, vakte det en voldsom opphisselse, og "doktorens praksis gikk slik tilbake at inntektene hans sank til det halve", forteller Mimi Sverdrup Lunden i boken "De frigjorte hender" (1944).

Det er en hardnakket tradisjon i min familie at min tippoldemor kom inn til Kristiania fra landsbygda i 1830-årene og livnærte seg - selvsagt - som tjenestepike hos en berømt apoteker. Hun ble imidlertid gravid, enten med apotekeren eller sønnen hans - resultatet var min oldefar, Anton Andersen. Den usedelige kvinnen ble selvsagt satt på gaten, men det sies at den tidligere husherren - og barnefaren - betalte en murer for å gifte seg med denne "falne" kvinnen, som det gjerne het.

Seksuell utnytting av tjenestepikene var kjent i samtiden og behandlet litterært både av Henrik Ibsen ("Vildanden" og "Gjengangere"), Amalie Skram ("Constance Ring") og Alexander Kielland ("Garman og Worse"), og blant folkeforfattere som Rudolf Muus og Karen Sundt er det nesten et gjennomgangstema. Selvsagt er det umulig å si noe sikkert om hvor utbredt seksuell utnytting var fordi farsskapet nok ble skjult i kirkebøkene.

Også Rosa Berg var utsatt for forsøk på slikt overgrep: en natt banker det på døren hennes, og "der stod (...) min herre og foresatte, grosserer H.P. Jürgensen, i nattskjorte og med et brennende stearinlys i hånden" og vil inn til henne. Men Rosa verger seg mot ham, og han lover henne lønnspålegg om hun ikke sier noe til fruen. Og det er jo skjærende ironisk at frieren er formann for "ulykkelig stilte kvinners hjelpekasse". Og noe lønnspålegg får selvsagt ikke Rosa: "Akk, dere fine, noble herrer, som ikke verdiger deres tjenestepike en morgenhilsen (...), men som finner henne god nok til en aftenvisitt i nattskjorte .... Dere skulle vite hvor deres tjenestepike forakter dere !".

Overfor en urimelig frue og håpløse arbeidsforhold hadde en tjenestepike lite å stille opp med; hun kunne jo også jages fra tjenesten om hun var ulydig eller obsternasig. Og det var kanskje ikke så lett å finne noen ny post mellom flyttedagene. Så det eneste virkemidlet tjenestepiken hadde, under forutsetning av at hun fikk lønn og kosten, var å si opp sin stilling tre måneder før neste flyttedag, 14. april eller 14. oktober. Og det var nok vanlig at pikene skiftet arbeidsgiver både titt og ofte, for det var jo den eneste friheten jentene hadde. Og for fruen kunne det jo være ubehagelig å miste en dyktig pike fordi hun hadde oppført seg urimelig eller knepet inn på maten eller lønnen. Dette ble selvsagt mer påtakelig mot slutten av 1800-tallet da det ble færre tjenestepiker til et økende antall husstander som etterspurte dem. Et anonymt avisinnlegg - fra husfruesiden - fra 1902 viser denne situasjonen. Innledningsvis sies det at "en betrodd pikes stilling er i virkeligheten så behagelig som knapt noen annen underordnet stilling. (...) Har du vært av de heldige - det vil si du har truffet et godt hjem å tjene i, en god, flink husmor som har strevd med å lære deg opp og gjort ofre for din skyld, da er det ikke riktig av deg av lyst til forandring, mindre arbeid, større lønn eller av andre mindre viktige grunner si opp plassen. Du må huske på at i alle andre forhold må man betale for sin utdannelse. Du får din gratis, ja, får til og med betaling. Dette burde jo med rette betraktes som et lån, som tilbakebetales ved fortsatt tro tjeneste uten krav på høy lønn i løpet av i alle fall flere år."

Det er viktig å understreke at vi vet nokså lite om arbeids- og levekårene til tjenestepikene her i byen på slutten av 1800-tallet. Poenget ligger i at de var nokså rettsløse og avhengig av arbeidsgiverens - fruens - forgodtbefinnende. På den annen side finnes det jo nok av tradisjon innen enkelte overklassefamilier om det "kjære tyende", som var kommet til familien, kanskje som amme eller barnepike, og som blir fulgt til graven av den sørgende familie som en meget gammel og høyt respektert kvinne.

På den annen side husker jeg selv godt fra der vi leide om sommerferien da jeg var barn, en meget autoritær gammelfrue som hadde hushjelp. Hun het Karoline og var et utgammelt, krokrygget og utslitt vesen. Jeg erindrer godt at gamlefruen slo Karoline med stokken når hun ikke var fornøyd med hennes arbeidsinnsats. Her ble hustukten holdt i hevd, på tross av at den var opphevet om lag 60 år tidligere.

Mot slutten av 1800-tallet ble det gjort tre forsøk på å organisere tjenestepikene i fagforening, nemlig i 1886, 1890 og 1897. Forsøket i 1890 var det, som vi har sett, Oscar Nissen som stod bak. Det man krevde, var selvsagt regulert arbeids- og fritid og bedre lønns- og boforhold. Ingen av disse fagforeningene kom til å leve særlig lenge. Hovedgrunnen til dette lå i at jentene jo bodde og arbeidet svært spredt, i motsetning til for eksempel industriarbeiderne. Pikene var ofte redde og ressurssvake, og det var sterk motstand fra husfruene mot organisering. I 1891 finner vi for eksempel et innlegg i Aftenposten fra en husfrue: "Da tiden er inne for å feste tjenestepiker til april flyttetid, oppfordres alle som skal feste piker, til ikke å feste noen som er medlem av foreningen. (...) Man bør la vedkommende tjenestepike avgi en erklæring for at hun ikke er medlem av fagforeningen, og at hvis det senere viser seg at dette ikke medfører sannhet, plikter hun uten oppsigelse og de rettigheter lovgivningen tilsier henne, øyeblikkelig å forlate sin tjeneste."

I forbindelse med forsøkene på faglig organisering ble det også utgitt aviser, og i "Tjenestepiken" nr. 3, 1889 står følgende dikt:


          Og vårt krav er så ringe,
          Vi fordrer kun ret.
          Og hvem vil vel tinge,
          og krangle på det ?

          Vi vet nok vi vinner
          og engang oppnår
          for kjøkkenets kvinner
          litt bedrede kår.

Og bedrete kår og regulert arbeidstid fikk man altå først med Hushjelploven av 1948.

I begynnelsen av januar 1883 ble en 18 år gammel jente, Hulda Lovise Enga, pågrepet av sedelighetspolitiet som "løstrekker": hun hadde henvendt seg til menn i Stortingsgata for salg av seksuelle tjenester. Hulda Lovise hadde hatt det vondt hos kjøpmann Nielsen i Grønlandsleiret. Hun ble slått, hun bodde under kjøkkenbenken og fruen knep også inn på lønnen hennes ved å gi henne noe brukt tøy i stedet for penger. Noen fritid fikk hun praktisk talt aldri. Hun ble hos Nielsen i ett år.

Neste arbeidsgiver var en enke på Grünerløkka. Her fikk Hulda Lovise det mye bedre, selv om hun måtte sove på kjøkkenbenken. Enken var snill, og Hulda Lovise fikk også mye mindre å gjøre, i alle fall sammenliknet med hos familien Nielsen. Men det var et gråtrist liv for en 17 år gammel jente. Hun fikk nesten aldri se noen jevngamle, og enken var striks med å gi henne fritid; hun var nemlig redd for å være alene. En søndagskveld hadde Hulda Lovise fått fri, og hun hadde begitt seg ned på Tivoli (se eget temahefte "Fra Klinkenberg til Tivoli"), og der hadde hun truffet Jossa, ei jente som hadde vært tjenestepike hos naboen til Nielsens i Grønlandsleiret. Men nå var Jossa staset opp med fjonge klær, litt pussa var hun også og spanderte søt og god likør på venninnen. "Og hvor mye har du om dagen hos gamla ?", spurte Jossa. "20 øre ? Jeg skal si deg en tingen, jeg, jenta mi ! Bare i går tjente jeg mine 8 kroner. Her gjelder det ikke å væra snerpete: penga får jeg for å skreve med beina. Jeg leier et par rom nedi Mellomgata i Vika. Du kunne jo fløtta ned til meg, så kunne vi dele på både husleia og herrene !". Jossa er en såkalt "hemmelig prostituert" (se eget temahefte om "Kristiania-prostitusjonen"). Noen dager etter stikker Hulda Lovise fra enken og slår seg ned hos Jossa og lever av å selge kroppen sin.

Det var særlig fra tjenestepikenes rekker at de prostituerte var rekruttert. Politilege Boeck uttaler i 1881 om tjenestepikenes situasjon: "De er som oftest enepiker, og en enepike i et simpelt ("enkelt") hjem har det ikke godt, hennes tid og krefter utnyttes i enhver retning, og når barna er syke, må hun sitte oppe med dem hele natten. Det er ingen som har så god anledning til å legge merke til hvor tungt livet kan være for en ung tjenestepike som en lege, som ser hvordan hun kan plages. Hun har ikke et pikeværelse, hvor hun kan gjøre seg det hyggelig og arbeide litt for seg selv om aftenen, kjøkkenet er hennes værelse og et uttrekk i kjøkkenbenken hennes seng. Hun har ingen til å gå i kirke med om hun har lyst til det og kan ikke komme ut et par timer om uken. Endelig blir hun utålmodig over denne tvangen som er så stor og over dette bånd som hun ikke kan rive seg løs fra, hun begynner å løpe ut om aftenene etter at herskapet har lagt seg, hun sies opp fra sin månedsstilling eller jages fra huset, og nå vil hun nyte livet". Så langt politilegen. Det er altså sammenheng mellom de elendige arbeidsvilkår som mange tjenestepiker hadde og rekrutteringen til prostitusjonen.

Oversikt temahefter