35. Kampen om skolen
I en tale høsten 1942 sa den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt: "Hvis det er noen som ikke er klar over hvorfor vi kjemper denne krigen, la ham da rette blikket mot Norge. Hvis det er noen som ennå nærer illusjonen om at denne krigen kunne vært unngått, la ham rette blikket mot Norge. Og hvis det finnes noen som tviler på demokratienes seiersvilje, da sier jeg på ny: la ham rette blikket mot Norge. For der vil han finne et land som nok ble hærtatt, men som er uovervinnelig".
Det Roosevelt sikter til her, er neppe den rent militære motstanden, men den sivile holdningskampen som var ført til seier sommeren 1942, og som bidro til at Quisling og NS ga opp ethvert forsøk på omfattende, nasjonalsosialistisk nyordning og ensretting av det norske samfunnet. Og i denne viktige motstandskampen, som vakte internasjonal oppsikt, stod lærerne i første rekke, og mange av dem utviste et mot som fortsatt gjør et dypt inntrykk.
For Quisling og Nasjonal Samling (NS) var det av sentral betydning å få ideologisk kontroll over skole og oppdragelse. I november 1940 uttalte den nye "sjefsinspektøren" for skolevesenet, NS-mannen Jørgen Bakke, på et møte med lærere i Drammen, at "i skolen skal lærerne allerede fra begynnelsen påvirke ungdommen slik at den blir skikket til å virke innenfor det nasjonalsosialistiske samfunn".
Forbildet for den nye skolen og den nye oppdragelsen hadde NS fra Tyskland. Her var skolen totalt ensrettet, og lærerne var enten medlemmer av det nasjonalsosialistiske partiet eller hadde undertegnet erklæringer om at de i sin undervisning ville arbeide for "den nye tid". Opposisjonelle ble oppsagt og i verste fall sendt i konsentrasjonsleir. Lærebøkene var også fullstendig nazifisert og lærerorganisasjonene omdannet til underbruk av partiet.
Den andre søylen i den nasjonalsosialistiske oppdragelsen var barne- og ungdomsorganisasjonene, som Hitlerjugend og Bund der deutschen Mädel. Her skjedde indoktrinering av de egenskapene som nasjonalsosialistene satte høyest, som lydighet, militarisme, hardhet, rasehets og førerkultus. Barn og ungdom ble også oppfordret til å fungere som rapportører overfor lærere som i sin undervisning ikke holdt seg til den rette lære.
Etter tysk mønster. NSUF's (Nasjonal Samlings Ungdomsfylking) guttehird.
Samme dagen som tyskerne hærtok Norge, den 9. april 1940, gjorde Quisling statskupp. Noen dager etter måtte han trekke seg tilbake, og Administrasjonsrådet ble opprettet, som høyeste, norske sivile myndighet innen de besatte delene av Norge.
Situasjonen endret seg dramatisk etter 25. september 1940 da Reichskommisar Terboven avsatte Administrasjonsrådet og etablerte en "regjering" som i hovedsak bestod av NS-folk. Alle andre politiske partier ble nå forbudt, og i sin tale i NRK sa Terboven avslutningsvis: "For fremtiden å løse den nåværende politiske situasjon norsk og nasjonalt så det norske folk får igjen sin frihet og selvstendighet i videste utstrekning, har en bare čn vei å gå, og den fører over NS."
Kommunene ble nå underlagt Innenriksdepartementet, med den meget aggressive NS-mannen Hagelin som sjef. Etter 25. september satte NS inn en kraftig innsats for å ensrette og skaffe seg kontroll over det norske samfunnet, det som jeg nedenfor kaller "nazifisering". Det enkleste angrepsmålet var selvsagt de offentlig ansatte, og i første omgang rettet man oppmerksomheten mot kommunene. Her skulle NS få makt over forvaltningen ved omorganisering etter det man kalte for "fører- og ansvarsprinsippet", ved å plassere NS-folk i nøkkelstillinger og tvinge de ansatte til å undertegne lojalitetserklæringer om at de ville arbeide for "den nye tid".
Den 4. oktober 1940 kom en viktig forordning fra Reichskommisariat, nemlig at offentlig ansatte kunne avsettes om de ikke "med hele sin kraft ville medvirke til den politiske nyordning". Etter denne forordningen ble en del kommunale administrative ledere i Oslo avskjediget, og noen erstattet av NS-folk, andre stillinger ble stående ledige. De folkevalgte i bystyre, formannskap og skolestyre var nå i en underlig situasjon: de representerte partier som var forbudt.
Den 16. november kom et rundskriv fra innenriksdepartementet til fylkesmennene, som skulle føre "streng kontroll" med at de folkevalgte i hele sin virksomhet "følger NS og dermed den nye tids retningslinjer". Arbeiderpartiets medlemmer og varamedlemmer i formannskapet i Oslo protesterte, med det resultat at samtlige ble arrestert. Etter en rettssak ble alle idømt fengselsstraffer på opp til 1 ˝ år, og en av dem, Rolf Hofmo, ble i 1942 overført til konsentrasjonsleir i Tyskland.
Etter dette bestemte departementet at det ikke lenger skulle holdes politiske møter i kommunen. I desember ble de folkevalgte fratatt sine verv, og den 20. februar 1941 oppnevnte departementet en ny "ordfører", NS-mannen Fritz Jensen. Som rådgivere hadde han et "byting" av NS-folk. Men etter førerprinsippet lå all makt i ordførerens hender. Samtidig gjorde NS fremstøt for å nazifisere de kommunalt ansatte. I et rundskriv av 16. desember 1940 ble de pålagt å arbeide etter NS' partiprogram, og de skulle returnere en slipp hvor de skriftlig forpliktet seg til dette. Og bak dette spøkte selvsagt forordningen av 4. oktober om at de kunne miste arbeidet. Dette nazifiseringsforsøket var ingen suksess for Hagelin og NS: av 10.300 ansatte i Oslo kommune var det bare om lag 300 som undertegnet. Og her har vi støtt på NS' klassiske dilemma under okkupasjonen: trusler hadde liten virkning når motstanden hadde massiv oppslutning. Man kunne jo ikke avsette 10.000 kommuneansatte. Det ville ha skapt et totalt kaos, og NS hadde pådratt seg de virkelige makthavernes vrede, nemlig tyskerne og Terboven, som først og fremst var interessert i ro innenlands og at norsk næringsliv ikke skulle bli forstyrret.
Også skolestyret ble "nyordnet", og den 12. februar 1941 trådte det nye "skolestyret" i funksjon, med NS-mannen dr. Harald Jensen som "skolefagsjef", med to rådgivende medlemmer, begge NS-folk.
Etter den 25. september 1940 var det i den første tiden relativt rolige forhold i Oslo-skolen. Det kom riktig nok noen rundskriv, som at skolene skulle vise velvilje ved utleie av lokaler til Hirden og vise respekt for Hirdens uniform. Gjorde man ikke det, kunne det få "de alvorligste følger". Vi må her huske på at i de høyere skoler (gymnasene) var det elever som tilhørte Hirden og som kom på skolen i hirduniform.
På samme måte som overfor de andre kommunalt ansatte prøvde NS-myndighetene seg på å få lærerne til å undertegne lojalitetserklæringer. Nå var man så heldig at man fikk kloa i et rundskriv om dette før det ble sendt ut, så lærerorganisasjonene hadde tid til å områ seg. I rundskrivet stod det at den enkelte lærer skulle undertegne på at man forpliktet seg til "i all min skolegjerning å ville gå inn for et positivt og aktivt arbeid for å skape forståelse hos mine elever for det nye livs- og samfunnssynet som dette fins uttrykt i Nasjonal Samlings program og vårt nye, nasjonale riksstyres tiltak og beslutninger". Etter møter i organisasjonene ble det enighet om å formulere en erklæring som skulle sendes til samtlige lærere i hele landet. Rundskrivet gikk nå ut fra departementet, men i stedet for å bidra som fødselshjelper for den nye tid, resulterte det i at det store flertall av lærere sendte inn følgende erklæring:
"I anledning av den mottatte henvendelse erklærer jeg herved at jeg vil være tro mot mitt lærerkall og mot min samvittighet, og at jeg på grunn herav, heretter som hittil, følger de bestemmelser for mitt arbeid i stillingen som rettmessig blir gitt av mine overordnede".
På mange måter la denne erklæringen det formelle grunnlaget for skolens kamp mot nazifiseringen. Kjerneordet er "rettmessig". De retningslinjer som kom fra NS-myndighet var i strid med Haag-konvensjonens bestemmelser, hevdet man. Her står det at okkupasjonsmakten skal "respektere de lover som gjelder i landet, med mindre det foreligger absolutte hindringer for det". Og det som lå til grunn for å bruke Haag-konvensjonen, var oppfatningen om at
NS-myndighetene var okkupasjonsmaktens representanter.
På omtrent samme tid kom det nok et rundskriv fra departementet om at det i skolene skulle holdes "orienterende forelesninger ved foredragsholdere som er autoriserte til dette bruk av NS' generalsekretariat", - altså et nytt nazifiseringsforsøk. Både rektorkollegiet (for de høyere skolene) og overlærerkollegiet (for folke- og framhaldsskolen) protesterte kraftig og ba om at rundskrivet ikke ble satt ut i livet. Skolestyret, som da fortsatt var i funksjon, støttet dette kravet og truet med at dersom rundskrivet ble gjennomført, "finner Oslo skolestyre at det ikke fortsatt kan ta noe ansvar for skolen i Oslo". Alt tyder nok på at Kirke- og undervisningsdepartementet ikke brukte særlig energi for å gjennomføre intensjonene i rundskrivet. Videre ble rundskrivet av
16. desember 1940 den 28. januar 1941 gjort gjeldende også for lærerne, der det het at "den ringeste form for svik blir betraktet som statsfiendtlig handling. Drastiske straffer vil heretter ramme enhver fiende av staten".
Den 27. november 1940 var selveste Goebbels på besøk i Oslo, og da bilkortesjen kjørte opp Karl Johans gate, stod det noen elever fra Oslo Katedralskole der. Da Goebbels' bil passerte, snudde de demonstrativt ryggen til. De ble så arrestert, og noen satt i fengsel i flere måneder.
Høsten 1940 og vinteren 1941 fikk man et nytt problem å hanskes med, nemlig Hirden. Hirden så på seg selv som politiske soldater, med full rett til å sette seg ut over lover og regler som hadde sin rot i det foraktede demokratiet. Hird-gymnasiastene gikk gjerne i uniform på skolen. Det store flertallet av elevene lot sin forbitrelse gå ut over bærerne av de forhatte uniformene. Slagsmål og uroligheter hørte til dagens orden på en del høyere skoler. Avisen "Hirdmannen" skrev høsten 1940: "Hirdmenn. Slutt rekkene. De som slår oss čn gang, dem slår vi tifold igjen, så de mister både syn og hørsel". Det hendte at flokker av hirdgutter møtte opp i skoletiden for å denge opp elever og lærere. Hirden var bevæpnet med køller, og Quislings "politiminister", Jonas Lie, ga politiet ordre om ikke å gripe inn overfor hirdens herjinger. En annen ubehagelig side ved hirdelevene var at de kunne fungere som spioner for NS-skolemyndighetene. NS' riksorgan "Fritt Folk" siterer for eksempel den 9. oktober 1940 uttalelser fra en lektor "ved en meget kjent skole i Oslo". Han hadde bl.a. sagt i klassen at da "kristendommen ble innført, sluttet mange seg til den for å få bein og stillinger. Ja, det er akkurat som nå, det .... Jeg har ikke sagt noe, gutter". Og i Drammen hadde en annen lektor fortalt at "vi nordmenn kan takke jødene for hele vår kultur, vår kunst og musikkliv".
Det kan ikke være tvil om at slike lærere ble rapportert inn av hirdelever til NS-skolemyndighetene.
Særlig ille var Hirdens atferd på Oslo Handelsgymnasium, som den gang holdt til i Munchs gate. I en klasse var det en hirdelev, og det kom til alvorlige gnisninger mellom han og hans klassekamerater. Hirdmannen slo ned en elev som bar kongemerket, og begge to fikk en disiplinærstraff. Hirdmannen fikk čn dags betenkningstid, og denne dagen skjedde håndgripeligheter og hirdmannen ble presset opp mot kateteret. Han meldte seg nå ut av skolen, og neste dag, lørdag den 30. november, kom han inn i klassens siste time med en 14-15 andre hirdmenn, anført av fylkesfører Trondsen. Etter at Hirden hadde stilt seg opp ved tavlen, protesterte læreren og prøvde å komme seg ut. Han blir slått ned, og det hele utvikler seg til et voldsomt slagsmål mellom elevene og Hirden, der Hirden er i mindretall og blir drevet på dør. På veien ut mishandler de skolens rektor, inspektør og en annen lærer.
Hirdoverfallet på Oslo Handelsgymnasium vakte oppsikt, og meldinger om hva som hadde skjedd ble også spredd via den illegale pressen, og forbitrelsen mot Quisling og NS økte voldsomt blant folk flest. I biskopenes hyrdebrev av februar 1941 ble hirdoverfallet på Oslo Handelsgymnasium nevnt spesielt som eksempel på de overgrepene mot rettssikkerheten som hadde skjedd. (Opplysningene om hirdoverfallet stammer fra et prosjekt som elevene ved Oslo Handelsgymnasium gjennomførte vinteren 1999/2000.
I den illegale avisen "Eidsvoll" hevdes det at i dagene 5.-10. februar fant det sted en serie av brutale hirdoverfall på de høyere skoler i Oslo. Og det toppet seg nettopp i begynnelsen av februar, da det ble vist en utstilling om Hitlerjugend på Håndverkeren, og det kom rundskriv fra NS-ledelsen i Kirke- og undervisningsdepartementet (KUD) om at alle Oslo-elever skulle se den. Først protesterte lærerne, via underskriftsaksjoner, noe som igjen førte til den nokså tomme trusselen om avskjedigelse. Elevene i de høyere skolene gikk til skolestreik den dagen de skulle besøke utstillingen og samlet seg i skolegården bevæpnet med køller og vedtrær i tilfelle Hirden skulle dukke opp. Bare noen få NS-elever og -lærere fra de høyere skolene så utstillingen. Folkeskolene måtte møte, men "Eidsvoll" forteller at "elevene la på alle måter sin forbitrelse for dagen. De fleste gikk i en lynende fart og stirret stivt i gulvet - enkelte dager ble alle stolene snudd den gale veien under filmframsyningen".
Ellers var den 12. og 13. februar dramatiske dager. "Eidsvoll" skriver: "Onsdag og torsdag den 12. og 13. februar gikk elevene ved de høyere skoler til samlet streik på grunn av overfallene. Aksjonen var fullstendig effektiv, og mange steder var det oppstilt streikevakter. I byen kom det til tumulter; ungdom fra høyere skoler demonstrerte utenfor Slottet. Pikene ved fortsettelsesskolen (framhaldsskolen) forlot skolen, demonstrerte utenfor "Fritt Folk" og tyskerne i Samfunnshuset. Da noen ble arrestert, fortsatte opptøyene utenfor nr. 19 (politistasjonen i Møllergata 19). Elevene møtte først på skolen igjen da det var grunn til å tro at overgrepene ikke ville gjenta seg. De HAR ikke gjentatt seg. La det være parolen overalt: PÅ OVERFALL SVAR MED FULL SKOLESTREIK ! (…) Tyskerne er redde for at skolen skal stenge - selv om de bløffer med å erklære det motsatte. De ønsker ro og orden. (…) La hirdelevene være i fred, men sky dem som pesten ! Ingen kan tvinge dere til å omgås dem som kamerater".
Hirdens aksjoner førte til omfattende uro i samfunnet, og det er vel trolig at tyskerne grep inn for å normalisere situasjonen, slik som "Eidsvoll" antyder ovenfor. Den 17. mars kom det et rundskriv fra KUD om at Hirden skulle holde seg unna skolene, samtidig som skolene sørget for at NS-elever ikke ble trakassert. Videre påla rundskrivet skolene å henge opp Quislings portrett på kontor og personalrom og at elever og lærere skulle drive en form for angivervirksomhet overfor de som drev med anti-NS-aksjoner. Slike elever kunne bli sendt til en særskilt oppdragelsesanstalt, noe som neppe ble gjennomført i praksis.
Forsøkene på "nyordning" av samfunnet, kombinert med Hirdens herjinger, førte til at 43 organisasjoner protesterte i mai 1941 mot NS' forordninger og bestemmelser, mot politiske ansettelser i stat og kommune og mot Hirdens voldsbruk. Bak de 43 organisasjonene, fra LO til Handelsstanden, stod om lag 700.000 medlemmer, altså bar protestskrivet preg av en bred, folkelig bevegelse. Terboven reagerte med å innkalle underskriverne til møte på Stortinget den 18. juni. Her skjelte han dem ut, noen ble arrestert, enkelte organisasjoner oppløst, mens andre fikk en "kommisarisk ledelse" oppnevnt av Innenriksdepartementet. Den eneste organisasjonen som inntil videre "fikk være i fred" var LO, på grunn av tyskernes frykt for uro i næringslivet. Men etter "melkestreiken" i september 1941 ble LO-ledelsen skiftet ut.
Resultatet var gitt på forhånd: masseutmeldelser av de nazifiserte organisasjonene, som ble tomme skall uten medlemmer, samtidig som det ble etablert illegale organisasjoner. Lærernes fagforeninger ble nå nazifisert og fikk NS-folk som ledere. Den kommisariske leder av Lærerlaget var Orvar Sæther, som folkevittigheten døpte "Virvar" Sæther. Han var riksstabssjef i Hirden - og lærer ved Lakkegata skole. Sæther hadde ingen heldig hånd med sin virksomhet, for å si det mildt, han var både stortalende, pompøs og taktisk uklok. En tysk kilde omtaler ham som "særdeles uskikket til sin stilling".
På et møte høsten 1941 for lærere i Telemark sa Orvar Sæther at "Det nye Norges farger er gult og rødt. Bilder med gul og rød pynt tar seg nydelig ut. Jeg for min del ser fram til den dag da vår fører og det norske folks redningsmann, Vidkun Quislings bilde henger på veggen i hver eneste skolestue i Norges land. Og først den dag da dette bilde er æret og aktet av alle Norges tusener av skolebarn, kan man snakke om et lykkelig Norge. Om morgenen når barna kommer til skolen, skulle læreren hilses med et "heil og sæl", og skoledagen kunne gjerne begynne med i noen få ord å gjøre barna oppmerksom på den store tid Norge lever i, og gjøre dem glad i de menn som i dag bærer ansvaret for Norges skjebne". (Rødt og gult var NS' farger). I en tale i 1944 kommer han inn på jødene: "Jødene hater oss fordi de er annerledes enn oss, og de misunner oss. De misunner oss vår kroppslige overlegenhet og skjønnhet, vårt mot og vår tapperhet".
Utnevnelsen av de kommisariske ledere for lærerorganisasjonene førte som sagt til masseutmeldelser, så Orvar Sæther og de andre NS-lederne ble sittende som høvdinger med svært få indianere rundt seg. Lærerne hadde allerede fra høsten 1940 kjempet mot nazifiseringen, og de organiserte seg nå illegalt, og både kampviljen og kampmoralen var meget høy.
Sentralt i den illegale lærerorganisasjonen stod sekretærene, Olav Kvalheim fra Lærerlaget (senere rektor ved Ruseløkka skole), Lærerinnelagets Frieda Dalen (senere rektor ved Rosenhoff skole) og Lektorlagets Arnulf Nygaard (senere rektor ved Foss videregående skole). Disse hadde jo, som organisasjonssekretærer, et bredt kontaktnett over hele landet. Særlig betydning for lærerkampen hadde Einar Høigård, lektor ved Oslo Katedralskole og sekretær i Undervisningsrådet, noe som ga ham god anledning til å reise og etablere et illegalt nettverk. Og det var nettopp Einar Høigård som høsten 1941 formulerte grunnlaget for lærerkampen, "de fire kardinalpunkter", som han dro rundt og holdt foredrag om for utvalgte lærere. Punktene lød:
1. Krav om medlemsskap i eller lojalitetserklæringer til NS avvises.
2. Et hvert forsøk på å bringe NS-propaganda i skolen avvises.
3. Avvis enhver ordre fra ikke-kompetent hold.
4. Avvis enhver medvirkning i NSUF (Nasjonal Samlings Ungdomsfylking).
Husk alltid: Enhver har rett til og derfor krav på betenkningstid, når han stilles overfor spørsmål som har konsekvenser for hans fremtid".
Punkt 3 var viktig: det dreide seg om alle inngrep i skolen som NS-folk stod bak, enten som "ledere" i lærerorganisasjoner, Hird eller andre som var tilsatt innen skoleverket av NS-myndighetene.
Einar Høigård fikk ikke oppleve freden: i november 1943 ble han arrestert på flukt til Sverige, og han tok sitt eget liv for ikke å røpe noe under tortur. Etter krigen ble han - post mortem - kreert til dr. philos for sitt fremragende arbeide om Oslo Katedralskoles historie.
Einar Høigård
Lærerne betalte kontingent til den illegale organisasjonen, bl.a. for å understøtte økonomisk familiene til de som var avsatt eller som satt i fengsel. Selvsagt bidro også dette til å styrke lærernes kampmoral: de trengte ikke engste seg for hvordan det skulle gå med familien om de mistet jobben eller ble arrestert. Under den store konflikten i 1942 overførte også London-regjerningen store summer til de illegale lærerorganisasjonene.
Når det gjelder motstandskampen generelt, er det viktig at Koordinasjons-komitčen ("KK") ble etablert i begynnelsen av 1942. Her satt representanter for flere illegale organisasjoner, også fra lærernes. KK hadde sine kontakter over hele landet. Selv om lærerne i begynnelsen av kampen mot nazifiseringen 1942 i høy grad brukte egne, illegale landsdekkende organisasjoner, utviklet KK seg i løpet av året til å bli helt sentral i samordningen av motstandsarbeidet.
Ser vi ellers på året 1941, ble engelsk erstattet med tysk som fremmedspråk på folkeskolen, og NS-myndighetene forsøkte seg stadig på nazifiseringsfremstøt. Orvar Sæther prøvde å få departementet til å påtvinge de høyere skolene, framhaldsskolene og 7. klassene på folkeskolen en stiloppgave, som alle måtte skrive, nemlig "Fortell om samfunnsordningen i et nasjonalsosialistisk Norge". Lærerne skulle da pålegges på forhånd å gjennomgå med elevene
- NS' partiprogram
- Orvar Sæthers tale i Porsgrunn
- Jørgen Bakkes hefte "Skolen og tiden". (Som vi husker, var Bakke NS' "sjefsinspektør" for skolevesenet).
Departementet valgte imidlertid ikke å sette dette ut i livet, antakelig for å unngå en ny konflikt med lærere og elever.
Også "skolefagsjefen" i Oslo var svært lite fornøyd med utmeldingene av NS-infiserte Lærerlaget, og i begynnelsen av oktober 1941 innkalte dr. Jensen overlærere og rektorer til møte, hvor han sa at han først hadde prøvd med det gode, dessverre uten særlig hell, og han forlangte nå at skolelederne og lærerne inntok en positiv stilling til den nyordningen som nå skjedde i Europa. Hvis de ikke gjorde det, ba han dem å ta avskjed. Og det ble med det ....
I Oslo-skolen ble det ansatt noen rektorer og overlærere som var NS-medlemmer. På Ullern videregående skole var det en meget aktiv NS-rektor, som gikk under navnet "Gumpen". Det store flertall av elevene var NS-hatere, noe "Gumpen" stadig fikk merke. Under flyalarm i september 1941 søkte elever og lærere tilflukt i kjelleren. Her begynte elevene å synge "Ja, vi elsker" og Kongesangen, og de ropte "Leve Kongen !" og "Ned med Gumpen !". Rektor ble rasende og tilkalte politiet, og skolen var stengt noen dager. Foreldrene fikk så tilsendt et rundskriv fra rektor som skulle undertegnes, der det stod at de påtok seg ansvaret for at deres barn ikke drev med politiske demonstrasjoner, noe bare et fåtall skrev under på. "Gumpen" prøvde seg da med et nytt rundskriv med trussel om at deres barn ville bli utvist fra skolen dersom han ikke fikk rundskrivet underskrevet tilbake. Barna ville heller ikke få anledning til å ta eksamen artium. Hva som skjedde videre er noe uklart, men elevene på Ullern var like aktive antinazister ved senere anledninger, som vi skal se. Det er vel all grunn til å tro at truslene var nokså tomme. Han kunne vanskelig utvise praktisk talt samtlige elever. Igjen et eksempel på det karakteristiske NS-dilemmaet.
1942 var det store året i den norske sivile motstandskampen i Norge, og lærerne stod i første rekke. Det er her viktig å huske at krigsutsiktene denne våren var dystre for de allierte; aksemaktene hadde fremgang på alle fronter. Så nettopp derfor virket lærernes modige kamp som et lysglimt i en mørk tid.
Det alvorligste nazifiseringsforsøket mot skole og barn / ungdom skjedde umiddelbart etter den såkalte Statsakten på Akershus Festning den 1. februar 1942. Da ble Quisling utnevnt til "ministerpresident" i spissen for en ren NS-regjering. I datidens NS-propaganda ble dette omtalt som "større enn 17. mai, større enn 7. juni". Og som ministerpresident hadde Quisling, i alle fall på papiret, både den utøvende, bevilgende og lovgivende makt. Ved å godta Statsakten ga tyskerne Quisling og NS en sjanse til å vise at partiet hadde kontroll over og oppslutning blant det norske folket. Og folkerepresentasjonen i det nyordnete Norge var ikke lenger Stortinget, men Rikstinget; landet skulle omdannes til en fascistisk stat etter italiensk mønster. Alle yrkesaktive skulle være medlem av et "samband" der både arbeidstakere og arbeidsgivere var organisert, og fra sambandene oppnevnte partiet representanter til Rikstinget, og når det var skjedd, var Norge "gjenreist til frihet og selvstendighet", som det het. Rikstinget og den nasjonale regjeringen med Quisling i spissen ville så inngå fredsavtale med Tyskland. Norge skulle så gå inn i krigen, ved å mobilisere flere årsklasser til tyskalliert krigstjeneste. Etter planene skulle Rikstinget være etablert som politisk institusjon september 1942. Det må her legges til at Quislings utnevnelse til ministerpresident ikke på noen måte betydde at han hadde noen reell makt: den lå, på det sivile plan hos Terboven og på det militære hos Falkenhorst.
Det var også av sentral betydning for NS å øke tallet på partimedlemmer. Heller ikke dette var kronet med særlig hell: partiets høyeste medlemstall ble nådd høsten 1943, med om lag 43.000, dvs. drøye 1 ˝ % av landets befolkning.
De som først skulle organiseres i samband, var lærerne. Det kan jo virke gåtefullt at NS gikk på en av de yrkesgruppene som var best illegalt organisert, og som hadde erfaring fra kampen mot nazifisering allerede fra høsten 1940. Men hvis NS fikk lærerne inn i sambandet, lå veien åpen for å organisere andre yrkesgrupper på denne måten. Lærernes motstand mot sambandet var av livsviktig betydning for Norge, og lærernes kompromissløse kamp knuste i virkeligheten Quislings håp om å få dannet et Riksting.
Allerede den 5. februar 1942 passerte to lover Quislings hånd: loven om Norges Lærersamband og loven om Nasjonal Ungdomstjeneste. Alle lærere ble nå samlet i ett samband, som igjen skulle sende representanter til et fremtidig Riksting. Bare dette var grunn nok til å motarbeide Norges Lærersamband. Men betraktelig verre var loven om Nasjonal Ungdomstjeneste. Her het det i § 1:
"Enhver gutt og jente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og fedreland tjenestegjøre i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking. Plikten til ungdomstjeneste begynner 1. januar det år tiårsalderen oppnåes og opphører 31. desember det år attenårsalderen nåes".
Loven trådte i kraft den 1. mars, og foreldre som holdt barna sine borte fra ungdomstjenesten, kunne straffes med bøter eller tre måneders fengsel.
Det kan ikke være tvil om hva NS var ute etter med denne loven: etter tysk mønster skulle barn og ungdom nazifiseres. Folk flest satte likhetstegn mellom Hitlerjugend og Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF), noe man for eksempel kunne se ved å slå opp i NSUF's "førerhåndbok": "NSUF's oppgave er å oppdra ungdommen til harde og sterke kjempere. Det ungdommen trenger til, er soldatens enkle dyder". Og var man i tvil om intensjonene med loven, kunne man lese i pressen det fremtredende NS-koryfčer hadde uttalt, som for eksempel Quislings "idrettsminister" Axel Stang den 7. februar:
"Ved denne lov er det slått fast at staten nå endelig blir seg sitt ansvar bevisst overfor ungdommen. Den norske ungdom er nå sikret en planmessig og riktig tilrettelagt oppdragelse gjennom de år som er avgjørende for dannelsen av dens karakter. Vi arbeider selvsagt etter de klare linjer som Nasjonal Samling trekker opp".
Også Ullernrektoren "Gumpen" var i mediailden: "Ved siden av den pedagogiske opplæring i skolen vil denne ungdomsorganisasjonen under NSUF's ledelse revolusjonere de unges sinn, altså omforme det til nasjonalsosialistisk livsanskuelse og et nordisk livssyn". Og Quisling understreket det samme: "Vi vil gi ungdommen en samlet oppdragelse i Nasjonal Samlings ånd".
Av mange fatale NS-utspill under krigen var loven om Nasjonal Ungdomstjeneste det dummeste. Folk var rasende, og forbitrelsen mot Quisling og hans partifeller nådde nye høyder. For man visste så inderlig godt hva konsekvensen ville bli dersom ungdomstjenesten ble gjennomført, slik det ble uttrykt i den illegale avisen "Hjemmefronten":
"Nå gjelder det liv eller død både for barna og for det norske folk. Får nazistene først forgiftet de unges sinn, vet vi at det er en gift som vil komme til å gjøre sin dødbringende gjerning - også lenge etter at krigen er slutt".
Og parolen er å holde barna borte fra ungdomstjenesten, selv om foreldrene da risikerte fengsel:
"Det ventes at ingen gir etter av den grunn. Tusenvis av nordmenn sitter i dag i fengsel eller konsentrasjonsleir for sin overbevisnings skyld. Fins det noen norsk far eller mor som ikke vil gå i fengsel for sitt barns skyld ?".
NSUF's småjenter marsjerer.
Som kommisarisk leder for Norges Lærersamband hadde Quisling utnevnt Orvar "Virvar" Sæther. Og Orvar Sæther tråkket fullstendig ut i det da han umiddelbart etter at loven var vedtatt gikk ut i pressen og uttalte at lærerne skulle stå i meget nær kontakt med NSUF. Videre sa han at lærerne nå skulle forberedes for den store oppgaven de hadde i den nye stat. Norges Lærersamband skulle være middelet til å oppdra og lede lærerne inn på de veier de måtte gå, hvis de skulle kunne oppfylle sin samfunnsviktige oppgave i det nye Norge. Videre truet han med at motarbeidelse av den nye lærerorganisasjonen ikke ville bli tålt, og at "Vi har de nødvendige straffebestemmelser".
At Orvar Sæther koplet lærersambandet med ungdomstjenesten var utrolig dumt; om det fra lærerhold var usikkerhet om hvordan man skulle forholde seg til sambandet, kunne det etter Orvar Sæthers utspill ikke være noen tvil: det måtte bekjempes.
Og den illegale lærerledelsen tok med en gang opp kampen. Den 14. februar ble det avholdt fellesmøte i Oslo med lærere fra folkeskolen og den høyere skolen. Igjen var Einar Høigård toneangivende. Man ble da enig om en erklæring som den enkelte lærer, fra Nordkapp til Lindesnes, skulle sende inn, undertegnet med navn, adresse og skole, til Norges Lærersambands kontor i Kristian Augusts gate 19. Erklæringen lød:
"Jeg finner ikke å kunne medvirke til en oppdragelse av Norges ungdom etter de linjer som er satt opp av NS' ungdomstjeneste, da dette strider mot min samvittighet. Da et medlemsskap etter landslederens uttalelser bl.a. pålegger meg forpliktelser til en slik oppdragelse, og det dessuten stilles andre krav som strider mot mine tilsettingsvilkår, finner jeg å måtte meddele at jeg ikke kan betrakte meg som medlem av lærersambandet".
Fra den 21. februar strømmet det inn erklæringer til Norges Lærersamband: av landets om lag 14.000 lærere, undertegnet 12.000, dvs. 85%.
Dette var nok en reaksjon som verken "kirke- og undervisningsminister" Skancke eller Orvar Sæther hadde regnet med. Da protestene begynte å strømme inn, innkalte Orvar Sæther den 23. februar overlærere og rektorer i Oslo-skolen til et møte, hvor han forsøkte å få lærerne til å trekke erklæringen tilbake. Han truet både med fengsel og deportasjon. Og lærere som ikke hadde trukket erklæringen tilbake innen 1. mars, kunne bli avskjediget. Dette hadde departementet bestemt. I Oslo og flere andre steder ble ikke februarlønnen utbetalt til de gjenstridige. Av 966 Oslo-lærere var det bare 37 som fikk sin februarlønn, noe som forteller om en oppslutning på 96% om motstandslinjen.
Og fortsatt ble Norges Lærersamband nedsnedd av utmeldingserklæringer. "Minister" Skancke kom nå i et dilemma: han hadde jo truet med avskjedigelse for de som ikke gikk med i sambandet, men det ville jo skape et uoverstigelig kaos om han skulle sparke 85% av landets lærere. Det sies forresten at Quislings "politiminister" Jonas Lie, som var en hardbarket nasjonalsosialist, foreslo å skyte 100 lærere for å skape orden i rekkene. Dette ble det heldigvis ikke noe av, men allerede fra slutten av februar ble læreraktivister i Oslo arrestert og satt inn på Bredtvet.
Også kirken engasjerte seg i kampen mot ungdomstjenesten. Den 14. februar sendte bispene et protestbrev til Skancke, og 10 dager senere nedla de sine statlige embeter, dvs. at de fortsatte som sjelesørgere. Den 1. mars ble bispenes brev lest opp i landets kirker, og prestene fulgte opp med nytt protestskriv, og den 5. april kom bekjennelsesskriftet "Kirkens Grunn", og prestene nedla sine embeter. Etter dette ble flere kirkeledere arrestert.
NS-myndighetenes svar på læreraksjonene var å stenge skolene over hele landet, som "brenselsferie". Oslo-skolene ble lukket den 26. februar og åpnet ikke igjen før i begynnelsen av mai. Lærerne fortsatte imidlertid undervisningen i private hjem, noe KUD nedla forbud mot, et forbud lærerne overså. Skancke ville nemlig at brenselsferien skulle gi inntrykk av at lærerne streiket og at skylden for skolekaoset lå på deres skuldre. For lærerne var det derfor viktig å vise at de ville arbeide og gjorde det altså i private hjem. At lærerne skulle ha planer om skolestreik, er selvsagt helt galt. Om de gjorde det, kunne Terboven innføre unntakstilstand og standrett, slik som et halvt år tidligere i forbindelse med "melkestreiken", som hadde kostet Hansteen og Wickstrøm livet. Ved skolestreik med etterfølgende standrett risikerte man at mange lærere kunne miste livet ved henrettelser.
Foreldrene holdt seg heller ikke passive når det gjaldt ungdomstjenesten: den 6. mars var deres aksjonsdag, og fra den dagen ble KUD oversvømt med protester, som lød:
"Jeg ønsker ikke at mitt barn skal delta i NSUF's ungdomstjeneste, da de retningslinjer som er trukket opp for dette arbeidet, strider mot min samvittighet".
Departementet mottok et sted mellom 200.000 og 300.000 erklæringer, med underskrifter til om lag en halv million norske foreldre, idet både mor og far skrev under.
For NS var det nå viktig å reagere på lærermotstanden, statuere et eksempel og tvinge de gjenstridige i kne. Den 20. mars ble om lag 1.1000 mannlige lærere fra hele landet - 70 fra Oslo - arrestert av norsk politi, etter lister som var satt opp av lokale NS-folk. De aller fleste fra Østlandet ble sendt til Grini. Noen dager senere ble de av Grinis kommandant, kaptein Koch - "Stormfyrsten" kallet - gitt frist til den 30. mars med å melde seg inn i Norges Lærersamband. I 1982 skrev lektor Jacob Vaage, som var en av de arresterte, en artikkel i "Skoleforum", der han forteller om hva som skjedde:
"Diskusjonen gikk livlig rundt på rommene de neste aftener. Hva ville skje om man ikke undertegnet ? Ville noen bli skutt, som under melkestreiken et halvt år tidligere ? Hvem som helst av de 300: 1, 2 eller 10 kunne bli henrettet, for å statuere et eksempel, og derved tvinge resten til kapitulasjon".
Om morgenen den 30. mars på oppstillingen brølte Koch til dem at "Dere må ikke tro at verdens nyordning lar seg stanse av et par hundre skitne lærere !". Senere sa han at de ville bli benyttet som vanlig arbeidskraft, altså ble det ingen henrettelser. Truslene hadde ikke virket: av 294 var det bare tre som ga seg. Denne dagen og den neste kom det stadig flere arresterte lærere til Grini, og den 31. gikk ferden i kuvogner til Fåberg stasjon og derfra marsjerte de til Jørstadmoen:
"Marsjen mot Jørstadmoen vil for alltid stå som et mareritt. Brøl på brøl fra tyske vaktsoldater med opplantede bajonetter. Los ! Los ! Slag og bajonettstikk i ryggen på dem som ikke klarer tempoet".
På Jørstadmoen var innkvarteringen i brakkene redselsfull, og nå begynner "avstraffelsen av de forvorpne lærerne. De skal få føle på kroppen det jernhårde tyske storsinn. Et snes 20-årige Hitlerbegeistrede politisoldater fikk her sin "ilddåp". Raffinerte straffemetoder utspekuleres: "Ligg ned i sneen ! Kryp forover ! Over på ryggen ! Ål dere bakover ! (…..) I sneen krøp, ålte, kravlet utsultede slitne representanter for Norges lærerstand med brølende bevæpnede tyske politisoldater hengende over".
Maten var elendig: pr. dag fire tynne brødskiver med 10 gram margarin, en halv liter tynn nudelsuppe til middag og čn kopp surrogatkaffe. Etter omfattende mishandling og plaging får de den 3. april - langfredag - beskjed om at de om et par dager skal få en ny sjanse til å melde seg inn i lærersambandet, og de skulle selvsagt kues til underkastelse ved straffeeksersis og underernæring. Ved oppstilling et par dager senere var det 11 som ble ropt opp og som kunne forlate leiren. 11 av 786 hadde gitt seg.
Totalt 1,4 % hadde meldt seg inn i lærersambandet. Den 9. april - det lå kanskje noe symbolsk her - ble 500 transportert nordover til Trondheim, de øvrige sendt tilbake til Grini. Fra Trondheim gikk ferden nordover med skipet "Skjerstad" til Kirkenes. Båten brukte nesten 14 dager på turen. "Skjerstad" var opprinnelig sertifisert for 150 mennesker: nå hadde den 500, pluss 50 tyske vaktsoldater og mannskap. Forholdene var redselsfulle, og en NS-lege som undersøkte båten, telegraferte til Quisling for å be ham stoppe denne ferden, men uten hell.
Det var som slavearbeidere for tyskerne at de 500 lærerne arbeidet i Kirkenes, så de hadde tyske vaktmannskaper. Innkvarteringen var i gisne brakker, sanitærforholdene håpløse og kosten elendig. De arbeidet opp til 16-17 timer pr. dag, med bl.a. veiarbeid og med lossing og lasting av tyske skip. I august fikk de syke dra hjem, mot at de aksepterte medlemsskap i Norges Lærersamband. Men nå hadde, som vi skal se, Orvar Sæther og NS slått fullstendig kontra, og lærersambandet var bare en ren papirorganisasjon, til og med uten kontingent. Tiden gikk, og vinteren stod for døren, og det ville utvilsomt ha kostet liv om lærerne fortsatt skulle være i Kirkenes under så elendige forhold, så resten undertegnet på proforma medlemsskap, og i november ble de siste sendt sørover.
Arrestasjonene, mishandlingen og deportasjonen av lærerne hadde vakt en voldsom internasjonal oppsikt, og protester strømmet inn fra store deler av verden. Eller som Quisling sa det: "Jødepropagandaen ute i verden gjorde (læreraksjonen) til et verdensnummer, med resolusjoner fra alle steder på kloden".
Tilstanden i Norge var nokså kaotisk, med en voldsom forbitrelse mot NS og tyskerne på grunn av ungdomstjenesten og behandlingen av lærerne. Og var det noe som ikke tyskerne ble begeistret for, så var det uro i landet som førte til vanskeligheter for næringslivet. Vi må her huske på at norsk økonomi var en integrert del av den tyske. Alt tyder på at tyskerne nå grep inn, og den 25. mars 1942 gikk Orvar Sæther ut i pressen, hvor han bl.a. skrev at "alt er misforståelser. Norges Lærersamband vil ikke tvinge lærerne til ekstra tjeneste utenfor skoletiden eller til å drive politisk propaganda eller til å være ledere i NSUF. Norges Lærersamband er en ren fagorganisasjon, som i høyden vil kreve møteplikt noen ganger i året. Alle pålegg om undervisning vil komme fra departementet og ikke fra lærersambandet". Han formulerer også en innmeldingstekst der det sies at man "stoler på Orvar Sæthers erklæring ( …) at ingen ærlig lærer skal avkreves handlinger som strider mot hans samvittighet".
En måned senere fulgte departementet opp med et rundskriv der det ble sagt at lærersambandet var fullstendig upolitisk, at det ikke skulle koples til ungdomstjenesten, at medlemsskapet var tvungent, på den måten at man som lærer automatisk var medlem, uansett om man protesterte eller ikke, - og ingen ting ble sagt om kontingent. Så det gikk med lærersambandet som med de fleste andre NS-konstruksjoner innen organisasjonslivet: tom staffasje. Riktig nok prøvde Orvar Sæther seg i september på å drive inn kontingent til lærersambandet via lønnstrekk, noe som visstnok tyskerne stoppet fordi det ville skape uro i landet, noe tysk krigsøkonomi ikke var tjent med. Det er her viktig å huske på at nettopp høsten 1942 begynte tilbakeslagene for aksemaktene.
Det ble også i Oslo gjort noen forsøk på å drive ungdomstjenesten gjennom, uten noe særlig hell, fordi foreldrene sørget for at barna ikke møtte, og fra NS-hold ble det heller ikke brukt så mye energi på å gjennomføre denne tjenesten.
Da skolene åpnet igjen etter brenselsferien, leste lærerne opp en erklæring for elevene sine:
"Lærernes kall er ikke bare å gi barna kunnskaper. De skal også lære dem å tro og ville det som er sant og rett. Derfor kan de ikke, uten å svikte sitt kall, lære noe som strider mot deres samvittighet. (….) Dette lover jeg dere at jeg ikke skal gjøre".
Etter det totale nederlaget med Norges Lærersamband var også planene for et Riksting torpedert. NS prøvde seg riktig nok med et "juristsamband", men 95% meldte seg ut, og det ser ut som om tyskerne stanset NS' videre planer med Rikstinget. De var, som sagt ovenfor, først og fremst interessert i ro i Norge.
At Quisling var rasende på lærerne, kan vi se av den berømte talen hans på Stabekk videregående skole, som var kjent som et motstandsreir. Den 22. mai 1942 stanset en større bilkortesje utenfor skolen, og ut kom Quisling, Skancke og Lie i følge med 30 politifolk og andre uniformerte. Lærerne ble samlet på personalrommet, der Quisling holdt en voldsom tale til dem, hvor han bl.a. sa: "Dere (lærere) er skyld i at vi ikke har fått i stand noe Riksting. Dere er skyld i at Norge ikke er et fritt land i dag. Dere er forgiftet fra Moskva og London". Etter forespørsel bekreftet samtlige lærere at de ikke anså seg som medlemmer av Lærersambandet. Og Quisling fortsatte: "Det er en alvorlig sak, dette. Det er ikke streng nok straff for det dere har gjort. Det er en statsfiendtlig handling, en krigshandling. Følgene får dere bære. Nå er det for sent - for sent ! Et fryktelig ord, mine herrer !". Samtlige lærere ble nå arrestert og fengslet på Bredtvet, hvor de satt til august.
Fra skoleårets begynnelse 1942 gikk det ut en viktig parole fra den illegale lærerledelsen:
- Man skulle ikke søke nye stillinger i skolen.
- Ingen skulle ta i mot arbeid etter arresterte eller avskjedigete lærere.
Det første punktet var et ledd i kampen mot NS-skolemyndighetene, som drev politisk siling ved nyansettelser. Rektorene kunne imidlertid skaffe skolen lærere ved å ansatte vikarer. Formelt skulle også disse godkjennes av "skolefagsjef", men dette ble oversett av den lokale rektor, og NS-myndighetene satte heller ikke noe særlig inn på å hevde sine rettigheter her. En annen side ved denne aksjonen var at det nå ble vanskeligere for makthaverne å avskjedige en lærer på grunn av mangelen på undervisningspersonale.
Etter storkonflikten i 1942 var det stort sett ro i skolen, og i 1944 og 45 fikk skolen arbeide i fred uten å være utsatt for noe større press fra NS-myndighetenes side.
Det ble også fra NS-myndighetene gjort forsøk på å innføre lærebøker som var tilpasset "den nye tid", som det het. Men motstanden var så stor at disse forsøkene falt i fisk. I begynnelsen av 1942 kom det en ny katekisme, forfattet av en NS-ekspedisjonssjef i KUD. Her stod det bl.a. om det 4. bud: "Skal Norge bli et godt hjem, så må alle kjenne sitt ansvar. Hensynet til folket må gå foran alle andre hensyn. (….) Framfor alt skylder vi Føreren og statsstyret lydighet. Å sette seg opp mot øvrigheten og staten er å stå Guds ordning i mot og medfører straff".
Også flere andre steder bar boken preg av nasjonalsosialistisk ideologi. Katekismen ble godkjent av KUD, og man fryktet at departementet skulle tvangsinnføre den, så flere skoler kjøpte inn store mengder av andre katekismer. Men motstanden var så kraftig at departementet valgte ikke å bruke tvang for at den skulle tas i bruk.
Som vi husker, hadde tysk erstattet engelsk som fremmedspråk i folkeskolen. For de høyere skoler forelå det ved skoleårets begynnelse 1943 et leseverk, forfattet av NS-folk, bl.a. "Gumpen" på Ullern. Lærerne i de høyere skolene var godt organisert, og parolen var at ingen skulle ta dette leseverket i bruk, selv om det skulle føre til fengsling eller avsettelse. Striden om dette ble særlig hard på Ullern, hvor jo en av forfatterne var rektor. Tysklærerne nektet å bruke leseverket, og rektor tok da ut en gjenstridig lærer, lektor Bøe, fikk ham arrestert og idømt ett års tukthus. Da "Gumpen" delte ut boken i sin tyskklasse, la alle elevene bøkene i en stabel på kateteret etter timen. Da de også neste time fikk utdelt leseverket, laget elevene bål av dem på skolegården, og i asken reiste de et kors med innskriften: "Utakknemlige elever reiste dette minnesmerket".
Det ble så mye uro rundt denne læreboken at de to andre forfatterne, også NS-folk, ba departementet om å utsette innføringen av den, noe som også skjedde, og saken ble aldri tatt opp igjen.
Mange av Oslos skoler ble tatt av tyskerne og brukt som soldatkaserner. Det gikk forresten en historie om en skoles fyrbøter som tidlig en aprilmorgen 1940 ble vekket av voldsom dundring på døren, og forvirret åpnet han og så en lang rekke tyske offiserer, og en av dem spurte biskt: "Wer bist Du ?", hvorpå den arme mann svarte: "Ich bin der Führer".
Skolen er tatt av tyskerne, og timen i
kroppsøving er lagt til en Oslo-gate.
Sagene skole ble for eksempel tatt av tyskerne, og i jubileumsboken "Skolen ved fossen 1861 - 1961" forteller en lærer at "senger i tre høyder fylte korridorer og klasserom. Ja, selv svømmehallen ble dekket over med et plankegulv og fylt med senger. I det lyse, koselige kontoret med vakre møbler og kunstgjenstander var nå en klessnor med flagrende soldatskjorter eneste innbo. Ute i skolegården gikk hester og gnog barken av våre hellige bjørketrær. Men det vondeste av alt var å se hakekorsflagget vaie på flaggstangen i skolegården".
Der tyskerne hadde tatt skolebygningene, måtte man skaffe seg alternative undervisnings-steder i bydelen, - Sagene drev for eksempel undervisning i 16 forskjellige lokaler, Ila skole, som også var soldatkaserne, hadde sine elever i 20. Folkeskoler som var i denne situasjonen, gikk gjerne bort fra faglærersystemet, og hver lærer underviste sine elever i alle fag, og man la også hovedvekt på fag som ikke krevde spesialrom. Vanskeligere var det jo for de høyere skolene som hadde mistet sine bygninger, for her var man jo fullstendig avhengig av faglærersystemet. Det ser ut som om undervisningen ikke sjelden ble drevet på ettermiddag/kveld i andre skoler i nærheten som ikke var tatt. Nissens skolebygning ble for eksempel rekvirert høsten 1943, og elevene fikk da tre timer undervisning annenhver dag på Universitetet. Senere ble undervisningen flyttet til Berle skole.
Under brenselsferien, da undervisningen ikke kunne drives på skolene eller de leide lokaler, ble private hjem tatt i bruk. Solidariteten mellom elever og lærere var meget sterk i denne vanskelige tiden, og fraværsprosenten var svært lav. En gammel Sagene-elev forteller at "De spesielle forholdene vi levde under, skapte en samhørighet mellom elever og lærere som aldri noen gang har eksistert i fredstid". Å støtte opp om lærerne og skolen ble en del av barnas holdningskamp under okkupasjonen. Mot slutten av krigen ulte luftvernsirenene stadig hyppigere over byen, også på formiddagen, og da måtte elever og lærere søke tilflukt i kjelleren. For å roe ned ungene ble det da gjerne fortalt eventyr.
En Sagene-lærer forteller: "Av de bilder som sterkest har festet seg til minnet, er nettopp dette: et mørkt og uhyggelig kjellerrom hvor lyttende barnegrupper drømte seg bort i eventyr rundt hver sin fortellende lærer".
Skolene sørget også for fordeling av mat og andre gaver fra Den danske og svenske Norgeshjelpen. Bare matsendingene utgjorde om lag 80.000 tonn. I tillegg kom klær, skotøy, leker, toalettartikler og lignende. Barna fikk "danskesuppe", som var kokt på havregryn, tørrmelk og sukker, eller det kunne vanke "svenskesuppe", som var en form for betasuppe med kjøttbiter. Ved frigjøringsgudstjenesten for barna på Sagene skole spurte presten, den berømte Dagfinn Hauge, om "hva er det vi takker for i dag, barn ?", og svaret kom spontant: "Havresuppa !".
Ellers ga også barn sitt til den sivile motstandskampen, der enkle symboler var meget viktig. Ungene kunne skrive H 7-tegnet på bøker og pulter, eller kritte det på vegger og gater. Binders i et knapphull betydde "samhold", snudde man en klokke opp ned, sa man "ned med den nye tid". Ved å gå med litt av kammen opp av lommen, uttrykte det "vi greier oss". Ekstra utspekulert var det å ha en liten pakke festet på yttertøyet. Da sa man i virkeligheten "(tysker)pakket ut !". Og okkupasjonstidens store symbol på motstandsvilje var den knallrøde jøssinglua. Elevene kunne jo være nokså åpne og kontante i sin motstandsiver, og den ble også uttrykt i norske stiler. Forsiktige lærere formulerte da "nøytrale" oppgaver, som "Fortell om katten". Og innledningen til Lasses stil ble berømt over hele landet. Han begynte nemlig med: "Da Haakon 7. regjerte i Norge, da var alle katter lykkelige, da."
NS-propaganda i gatebildet.
I bakgrunnen Rådhuset under oppføring.