34. Bernt Anker
Aldri har vel en privatperson spilt en så fremtredende rolle i byen som Bernt Anker (1746 - 1805). Han var en uhyre dyktig og dristig forretningsdrivende og Norges rikeste mann. Trelastsalg til England forble hjørnesteinen i hans handelshus, men han drev også skipsrederi, bergverk, industri, sagbruk og som eiendomsbesitter. Det sier en del om omfanget av hans virksomhet at om lag 20.000 mennesker var avhengig av den, hevder han selv.
Kammerherre Bernt Anker
1746 - 1805
Men Bernt Anker var mye mer enn en vellykket forretningsmann; han forfattet skuespill, hvor han gjerne selv hadde hovedrollen. Han arrangerte musikksoarčer i sin prakteiendom, Palčet, som lå ved dagens Jernbanetorg. (På tomten, Fred. Olsensgt. 6, står det i dag et parkeringshus). I Palčet holdt han også forelesninger over eksperimentalfysikk og estetikk.
I ettertid kan nok Bernt Anker fremstå i et komisk lys: han var på mange måter sin egen tusenfryd og hadde uhyre høye tanker om seg selv og kunne opptre teatralsk inntil det parodiske, sett med våre øyne. Han var et meget gavmildt menneske og ble kalt "alle dårers formynder", men parallelt med dette fremstår han som en beinhard forretningsmann, som så langt fra viste en tilsvarende medmenneskelighet overfor sine mange ansatte.
Bernt Anker ble født i Christiania i 1746, som sønn av Christian Ancher og Karen Elieson. Faren var byens største trelasthandler og skipsreder; på det meste hadde han over 50 skip i sjøen.
Vi ser jo her en pussighet: far og sønn skriver etternavnet forskjellig. En av Bernt Ankers feil var hans grenseløse forfengelighet. På et nokså tvilsomt grunnlag ble nemlig han og hans brødre og to fettere opptatt i adelsstanden i 1778, visstnok på grunn av slektskap med den svenske adelsfamilie Ankar. Virkeligheten er nok at familien stammer fra en tysk innvandrer som var "ankersmed". Dette får nå være som det vil, som adelsmann stavet han i alle fall navnet med "k" i stedet for "ch".
Overklassens sønner på denne tiden foretok gjerne det engelskmennene kalte "The Grand Tour", d.v.s. at man som ungdom tilbrakte noen år på studietur i Europa. Man hadde da gjerne med seg en følgesvenn, som fungerte både som privatlærer og hovmester. Fra han var 18 og tre år fremover besøkte Bernt Anker bl.a. Italia.
Bare 21 år gammel var han påtenkt av danske styresmakter til stillingen som legasjonssekretær i London, og han ble da tildelt æresposten justisråd. Men faren var imidlertid død, og Bernt Anker måtte dra hjem til Christiania for å overta forretningene, som ble drevet i morens navn: "Karen salig Christian Anchers og Sønner", til han i 1783 kjøper ut mor og brødre og leder firmaet selv.
De årene Bernt Anker drev sin forretningsvirksomhet, var gode tider for den norske trelasthandelen med England. Det var ufred i Europa og i Nordamerika, og i disse krigene var Danmark/Norge nøytralt. Særlig under Den amerikanske uavhengighetskrig (1775-83) ble det i Christiania etablert en stor handelsflåte; bare Bernt Anker hadde over 40 skuter og var - selvsagt - byens største skipsreder.
Men det er en misoppfatning å anta at siste halvdel av 1700-tallet var en sammenhengende gloriøs tid: økonomiske kriser kunne oppstå, kanskje særlig i forbindelse med fredsslutninger, som gjerne ble etterfulgt av prisfall og nedgangstider. Det var også forbundet med stor risiko å drive handelsvirksomhet eller skipsrederi i krigstider: skip kunne bli oppbrakt og lasten beslaglagt, som kontrabande eller kapere kunne ta skutene. Under Den amerikanske uavhengighetskrigen opererte amerikanske kapere helt oppunder Norskekysten, og Bernt Anker mistet for eksempel en skute til dem. Noen skipsforsikring fantes ikke.
De gode tidene var preget av prisstigning og ikke sjelden varemangel, og det fikk jo store konsekvenser når forsyningene av for eksempel korn og andre matvarer sviktet. Krigstider i et nøytralt land er til stor fordel for den som selger, på grunn av prisstigningen, og til tilsvarende ugunst for den som skal kjøpe.
Et annet forhold ved datidens forretningsvirksomhet vi skal være oppmerksom på, er at det ikke fantes noen bank i Norge. Danskene hadde fått sin allerede i 1736, men denne københavnbanken lånte i liten grad ut til nordmennene. Det ble riktignok etablert en norsk filial av danskebanken i 1797, men den spilte en svært liten rolle. Kort sagt: kjøpmannsstanden led av alvorlig pengemangel, og man hadde vansker med å klare de faste og løpende utgifter, slik at konkurs kunne true.
Jernverkene kunne for eksempel stanse driften simpelt hen fordi eieren ikke hadde penger til å kjøpe kull for. I 1799 måtte selveste Bernt Anker be den dansk/norske stat om et lån på fantastiske 120.000 riksdaler på grunn av en krise i England som gjorde at betalingen derfra for trelast uteble. I et brev til sin fetter Carsten Anker skriver Bernt Anker at "her er ubeskrivelig Jammer, en Bankoseddel er som en Medalje".
Noe av det som gjorde høyborgerskapet anti-dansk og mer nasjonalsinnet, var nettopp mangelen på egen norsk bank. Bernt Anker tok opp banksaken i en større artikkel i 1796 - på fransk - men danskene ville ikke etterkomme kravet. Som kjent ble Norges Bank først opprettet etter den nasjonale revolusjonen i 1814, da nærmest som en hypotekinstitusjon. Det var særlig på vinteren og våren at pengeknipa satte inn, så da gjaldt det å få trelasten over til England slik at det kom penger i kassa igjen. Men denne nødsituasjonen benyttet de engelske oppkjøperne seg av: de lot simpelt hen de norske trelastskutene ligge og ligge i England uten å kjøpe, inntil prisen på trelasten ble tilstrekkelig lav. Man kunne jo overlate salget til engelske kommisjonærer, men de tok jo selvsagt sin del av fortjenesten, eller man kunne selge til oppkjøpere som var villig til å betale på forskudd. Men disse kunne da igjen presse prisene nedover. Om man altså i Christiania hadde hatt en egen norsk bank, som kunne låne penger til de næringsdrivende i krisetider, var man ikke blitt i den grad avhengig av britene, som man da kunne presse til å godta salgskontrakter på forhånd.
Noe annet som gjorde livet vanskelig for trelasteksportørene, var at britene også brukte veksler i stedet for å betale kontant. Nå kunne selvsagt slike veksler brukes som betalingsmidler, men det hjalp jo lite hvis man for eksempel skulle betale lønn enkeltvis til lasskjørere og sagbruksarbeidere. Man kunne ikke "stykke opp" en veksel. Og vekslene kunne ikke diskonteres (omsettes i penger) i Christiania; det kunne bare skje på Københavns børs, eller i utlandet, som Hamburg eller Amsterdam. Også mangelen på en egen norsk børs bidro til å gjøre storborgerskapet mindre dansksinnet. Man var, i forbindelse med vekslene, "i en Fandens Labyrint", for å si det med Bernt Anker.
Det er altså en misoppfatning å tro at Bernt Anker var en fløteskummer i konstant gode tider; ofte var han i alvorlige likviditetsproblemer, for eksempel som vi har sett i 1799. Bernt Ankers første bud var at kapitalen skal være aktiv; den skal hele tiden nyttes til nye investeringer eller spekulasjoner. Død kapital var for ham tegn på en elendig næringsdrift. Bernt Anker var en fremragende forretningsmann, med svært mange jern i ilden. Og hans rikdom var i perioder eventyrlig.
Å gi en oversikt over Bernt Ankers mangslungne økonomiske virksomhet er nokså vanskelig fordi han hadde fingrene borti så meget. Men igjen er det viktig å understreke at hjørnesteinen i hans økonomiske aktivitet var trelasthandelen. I hans dødsår 1805 eksporterte for eksempel firmaet hans hele 600.000 bord til England.
De ankerske bordtomter innerst i Bjørvika,
tegnet av William Edy ca. 1800.
Han eide også større skogeiendommer og hele 72 sagbruk. Bernt Anker var også meget stolt over virksomheten ved Moss jernverk, som han hadde kjøpt i 1784. Driften lå da fullstendig nede, men Bernt Anker fikk den på benene igjen. Det viktigste som verket lagde, var kanoner. Men tidligere var de nokså dårlige, og sprakk når de ble avfyrt. Bernt Anker dro selv på studietur både til Sverige og Skottland og fikk også med seg utenlandske fagfolk til Moss. Og de kanonene som nå ble produsert på Moss jernverk, var av fremragende kvalitet, og verket leverte dem til den danske flåten.
Moss jernverk, tegnet av William Edy ca. 1800.
Bernt Anker eide også Hakadal jernverk, et kopperverk i Numedal, et blyverk på Hadeland og - pussig nok - Eidsvoll gullverk, som ikke ble noen suksess, og han anla et kopperverk i stedet.
Bernt Anker drev en omfattende rederivirksomhet; på det meste hadde han, som vi har hørt, over 40 skuter i sjøen. Her driver han pionervirksomhet, idet han i 1791 utruster den første norske ostindiafarer, som seilte til Madras og Trankebar, det siste anløpsstedet en dansk koloni i India. Han var også en stor eiendomsbesitter; her i byen hadde han for eksempel Palčet, med hele 56 værelser, Frogner (der Oslo Bymuseum holder til i dag), Ullevål og Tåsen, ved siden av en lang rekke større eller mindre eiendommer på Østlandet.
Bernt Ankers virksomhet var av stor betydning for Norge. Han skapte arbeidsplasser for tusener av mennesker. Og hans suksess som forretningsmann virket også inspirerende på andre næringsdrivende og ga dem pågangsmot. Og denne overklassen reagerte i stadig sterkere grad mot Københavns priviligerte stilling. Det er viktig å være oppmerksom på at den patriotismen som bar frihetsverket i 1814, også hadde sine røtter i handelspatriciatet, som storkjøpmennene gjerne ble kalt. Bernt Anker og hans likesinnede følte seg som norske, mens deres foreldre nok opplevde seg mer som borgere av fellesstaten. I forbindelse med Bernt Ankers ostindiafarer i 1791 står det for eksempel i Norske Intelligents-Sedler et dikt, som bl.a. lyder:
Patrioter - Norges Venner! En nye Handels-Vey er aabnet, Hvo har Kræfter følg den Ene - ingen tvivler paa Genie. (…..) Imidlertid hvo Handel kiender - elsker - og har Kraft til modne Tanker: Vil berømme Entreprisen (foretaket) - Ære Conference-Raad ANKER !
På samme tid skriver Claus Frimann:
Gak, Seiler! Da i Norges Navn! Fra Kyst til Kyst, fra Havn til Havn. Hvor du gaaer ind, hvor du gaaer ud, Dig følger Norges Gud!
I et brev av 1791 sier bl.a. Bernt Anker: "Det er godt, at visse Familier elsker Kronprindsen, thi ellers mistede han Norge, naar han ei vilde blie Konge her, blot her og boe her!"
Bernt Anker stilte seg i spissen for viktige nasjonale saker, som kravet om eget norsk universitet. Han innledet faktisk forhandlinger for å kjøpe en stor boksamling til universitetet, noe han måtte gi opp etter at danskene avslo universitetssøknaden i 1796. Og dette avslaget fikk ham til å utbryte: "Men Norge, du forladte Plet paa Kloden, som er alt ved dig selv og intet ved Omsorg, som hverken har Høiskole eller Flaade, som er miskjendt og forladt".
Vi har også sett at hans initiativ for å skaffe landet egen bank løp ut i sand på grunn av dansk motstand. Bernt Anker skrev, som tidligere nevnt, en større artikkel på fransk om banksaken. Han var forresten meget språkkyndig: i sin selvbiografi sier han at han behersker syv språk, morsmålet inkludert. Han var nærmest perfekt i engelsk og fransk, en habil latiner, og snakket visstnok brukbart italiensk, spansk, portugisisk og tyrkisk.
Sett med moderne øyne er det ofte noe selvmotsigende ved Bernt Anker: i en del sammenhenger fremstår han som patriot, i andre nærmest som det motsatte. Han var en trofast og lojal beundrer av den danske tronfølger, kronprins Fredrik, og han testamenterer sin praktfulle malerisamling til kronprisesse Marie, altså ut av landet. Det er vel fristende å anta at denne storslåtte gaven til kronprinsessen bidro til at han i 1803 fikk den høyeste grad av Dannebrogsordenen, Det hvide Baand.
Og Bernt Anker var svært opptatt av å skaffe seg denne typen æresbevisninger. Så vi skal vokte oss vel for å se på Bernt Anker utelukkende som en glødende patriot. Egeninteresse stod ikke sjelden i strid med nasjonale målsetninger. Han var av en svært sammensatt natur, der den mest narraktige egosentrisitet kunne leve sammen med selvforglemmende generøsitet og storsinn. Han var også et utpreget stemningsmenneske, som i opprømthet kunne svinge mellom de mest motstridende holdninger. I korrespondanse med fetteren Carsten Anker finner vi at han i ett brev kan skjelle ut alt norsk, for i neste å sukke over landets ulykke.
Sett fra et moderne ståsted er det noe paradoksalt over Bernt Ankers liv; litteraturhistorikeren Herman Jæger sier bl.a. om ham: "Det, han virkelig var, vilde han ikke være. Til gjengjæld vilde han gjerne være alt, hvad han ikke var". Det lå i Bernt Ankers sinn en lengsel bort fra hans virksomhet som landets største næringsdrivende; det var liksom ikke nok for ham å være den fremste blant kremmere. Bernt Anker hadde svært høye tanker om seg selv, og han så det nok som under hans intellektuelle verdighet å selge planker til britene. Han ville være et åndsmenneske, forfatter og vitenskapsmann, og fremfor alt lengtet han etter en karriere som diplomat. Da det i 1789 var snakk om at han skulle utnevnes til dansk/norsk minister i London, var han straks villig til å forlate alt i Christiania. Men dessverre for Bernt Anker ble det med snakket.
Bernt Anker var et meget begavet menneske, og hans hjem i Palčet ble byens økonomiske, kulturelle og sosiale midtpunkt. Det var for eksempel selvsagt at han skulle ta seg av fremtredende utenlandske tilreisende, og fra deres hånd har vi en lang rekke skildringer av møtet med denne Christianias grand seigneur. For han var en grand seigneur, opptatt som han var av å tilegne seg det beste av den europeiske kultur. Den storstilte og elegante selskapeligheten i hans hjem satte på mange måter en norm for sivilisert atferd hos byens overklasse, storborgerskap som embetsmenn. Bernt Anker var særlig preget av britisk kultur, og det ble sagt om datidens overklasse i Christiania at den var "londonisert". Et pussig utslag av denne anglofilien finner vi i den engelske reisende Clarkes beretning om en samtale med Bernt Anker: "Jeg må", sa han, "foreskrive nesten alt fra England. Min families lintøy blir hvert år sendt til London for å bli vasket".
Bernt Anker var også meget aktiv både som forfatter og skuespiller, gjerne i egne dramaer. Christianiasosieteten hadde sitt eget privatteater i Grensehagen, som lå i Akersgata, omtrent vis-a-vis Aftenpostens avishus. Ingen av Bernt Ankers dramaer ble noensinne trykket, men det man kjenner til dem, viser en nokså laber kvalitet. Hans hovedverk var sørgespillet "Major Andrč" i tre akter, og hvor han selv fremstilte majoren. Bernt Anker var ikke den mann som satte sitt lys under en skjeppe, og han karakteriserer sin dramatiske virksomhet på følgende måte i sin selvbiografi (han omtaler her seg selv i tredje person): "Som Dramaturg, tør man frit sige, fortjener Bernt Anker udmærket Rang. Tragedien Major Andrč med flere utrykte Theaterstykker, som han har skrevet og hvori han har spillet med en Sandhed og Natur, som satte Tilskuerne i Forundring, vidner herom".
Ut over dette skrev han dikt, også på fransk, diverse gravskrifter i tidens stil, taler (noen av dem sørget han for ble trykt), prologer og epiloger. Vi kan ikke annet enn imponeres av denne travle forretningsmann som stadig vekk hadde overskudd til å tilbringe tid på sin Pegasus. Den berømte britiske statistiker Thomas Robert Malthus besøkte Norge i 1799 og skrev en bok om sitt opphold i landet. Og selvsagt treffer han Bernt Anker, som Malthus tydelig kan spare sin begeistring for. Han forteller bl.a. om en kjøretur: "Under kjøreturen la herr Anker ut for oss med alle slags sitater og vers av egen produksjon til grevinner, fyrster etc., etc. Eftersom vi ikke forstod det dansk det var skrevet på, var det vesentlig for velklangen og rytmen han innkasserte vår beundring. Vi gjorde så godt vi kunne, men må ha ligget langt efter de kritikere og prinsesser som hadde bedømt hans dikterverker - hvis hans gjengivelser av deres lovord var riktige. Efter vår ankomst serverte han oss en del av sine vitser, som vi fant meget underholdende - om enn ikke akkurat på det vis han hadde ønsket".
For Bernt Anker var nok det danske avslaget på å etablere et eget norsk universitet meget bittert. Som erstatning grunnla Bernt Anker en form for "privatuniversitet" høsten 1796, da han selv, den fremragende filosofen Niels Treschow og medisineren Møller holdt forelesninger på Palčet. Forelesningene tok for seg Kants filosofi (Treschow), mineralogi (Møller) og eksperimentalfysikk (Anker). Dette sier en del om Bernt Ankers brede kunnskapsfelt. I forkant av forelesningene reiste han til England og Frankrike for å kjøpe instrumenter. Forelesningene foregikk over tre semester, og i det tredje tok Bernt Anker for seg estetikk. Det er forresten interessant at det var kvinner til stede på disse forelesningene.
Bernt Anker arrangerte også den første ballongoppstigning i Norge.
Bortsett fra at Bernt Anker og hans brødre og fettere ble nobilitert i 1778, mottok han en lang rekke æresbevisninger fra de danske styresmakter, han ble etter tur utnevnt til justisråd, etatsråd og konferensråd, titler som var rene æresposter uten vesentlige plikter. I 1798 ble det vederfaret ham en stor glede; da ble han nemlig kammerherre og kunne bære kammerherrenøkkelen. Også dette var en ren ærespost. Som nevnt tidligere fikk han i 1803 "Det hvide Baand" av Dannebrog. Denne danske orden ble vanligvis utdelt til toppsjiktet av embetsmennene; at Bernt Anker fikk den som privatmann, var nærmest uhørt. Han var også medlem av flere vitenskaplige selskaper, og det staseligste inntraff da han 27 år gammel ble innvalgt i det prestisjetunge Vitenskapenes Selskap - The Royal Society - i London.
Noe av det som særpreget Bernt Anker var hans gavmildhet. Ved hans død utgjorde for eksempel "uvisse Fordringer" den gigantiske sum av 500.000 riksdaler, og om dette sier historikeren Ludvig Daae at en stor del av denne "i Virkeligheden bestod af Gaver, givne i Laanets Form".
Et annet utslag av denne givergleden har vi fra et selskap som han holdt ved sin kones fødselsdag den 28. mai 1793. Blant gjestene var også John Collett, hans hustrus brorsønn. Innrullet i servietten fant Collet skjøtet til Ullevål: han fikk denne store eiendommen som en gave fra Bernt Anker. Gårdens areal innbefattet bl.a. området der Ullevål hageby ligger i dag, og store deler av Ullevål sykehus.
Vår første, store memoarskribent, Conradine Dunker (1780-1866), forteller i sin festlige "Gamle Dage" om Bernt Anker: "Man kaldte ham alle Daarers Formynder, og det er visst, at han ofte hjalp dem, der ved Uforsigtighed eller Daarskab stode med Familie vis ŕ vis de rien (ikke noe)". Videre forteller Dunker at Bernt Anker hadde sett smed Eliesens døtre gå forbi og at de hadde vakre føtter men stygge sko, "og da han hørte at de vare Døtre af Smed Eliesen, der var en fattig Mand, sendte han dem en Foræring av Skotøi". At Bernt Anker også viste taktfullhet når han hjalp mennesker med dårlig økonomi, beretter Dunker om, nemlig da hennes far var død, og enken og barna satt igjen i fattigdom: "da mottog Moder fra Bernt Anker et Brev, hvori det var flere Banknoter; hvor stor Summen var, veed jeg ikke, men Brevet leste jeg, det var smukt og ærbødighedsfuldt, det indesluttede, skrev han, var en Gjeld, han skyldte den Afdøde".
Bernt Anker var også en aktiv mesčn, idet han understøttet med store summer kunst, kultur og vitenskap med pengegaver til utøverne.
Han drev sin liberalitet så langt at han åpnet Palčets prakthage for byens innbyggere. Sammen med sin kone Mathia stiftet han i 1778 Det ankerske vaisenhus, som skulle gi opphold og oppdragelse til foreldreløse barn mellom 7 og 13 år av borger- eller embetsmannsklassen. På vaisenhuset var det seks gutter og seks jenter, og det var faktisk i drift helt til 1960.
Ved testamentariske gaver viste også Bernt Anker sitt storsinn. Sin flotte eiendom Palčet ga han til staten, og anlegget ble brukt som kongebolig inntil Slottet stod ferdig i 1848. Palčet brant dessverre ned i 1942. Palčhagen, som det fortsatt finnes rester av ved Christian Fredriks plass, skjenket han til Katedralskolen, og til denne skolen ga han også broren Jess' boksamling på over 1100 bind. Sitt eget bibliotek og samlinger testamenterte han til Krigsskolen, som også fikk Jess' - broren døde under tragiske omstendigheter i 1798 - flotte eiendom i Tollbodgt. 10, som fremdeles står og fortsatt eies av Krigsskolen.
Allerede nå har vi dannet oss et bilde av Bernt Anker, som meget sammensatt menneske. Et forhold som bør nevnes i parantes, er at han faktisk var avholdsmann; han drakk ikke kaffe engang, men holdt seg til vann. Dette i en tid da vinen fløt i stride strømmer, selvsagt også i hans egen, omfattende selskapelighet.
Problemet med å gi et bilde av et fortidig menneske er at vi har en tendens til å beskrive og vurdere et nåtidsindivid, men iføre det historiske klær. Skal man være rettferdig overfor en mann som levde for 200 år siden, må han vurderes ut fra samtidens normer.
Mathia Anker, f. Collett (1737 - 1801)
Kort sagt: Bernt Anker var født i rokokko - og døde i empire, men han var all sin dag et rokokkomenneske, der leken skulle pares med plikten. Tiden han levde i la svært stort vekt på det ytre, noe som sett gjennom dagens briller kan virke latterlig teatralsk. Conradine Dunker forteller for eksempel om gravferden til Mathia, hans kone, som døde i 1801: Begivenheten skjedde en sommermorgen kl. 6, og hele Christiania var selvsagt på benene: "Efter Ligvognen gik Anker og de nærmeste mandlige Slægtninge, derefter Vaisenhusbørnene, derefter tolv hvidklædte unge Piger med Krandse, derefter to hundrede af Embedsmænds og Borgeres Koner og Døttre, der strøede Blomster og bare Krandse, derefter Mændenes Skare. Paa Byens Torv (……) var opreist et Slags Capel, hvor Kisten blev sat paa en Catafalk, førend den blev bragt ind i Gravcapellet. Vaisenhusbørnene stillede sig rundt om Kisten; Anker kastede sig over Kisten, omfavnede den og sagde: "Nu bedrøvede du mig for første gang!" (….) Der hørtes Graad og Hulken, og Tjenere hentede Vand til de Besvimede".
Dette opptrinnet virker jo i dag som overdrevet anstaltmakeri, teatralsk som det er, men datiden vurderte det annerledes: folk besvimte av rørelse. Bernt Anker kunne, som deltaker i andre begravelser, komme springende inn i sørgehuset, kaste seg ned på en sofa, mens han hulket og snøftet, slå seg for pannen, og så løpe ut av rommet. Jeg tror at hans samtid så på slikt på en annen måte enn vi gjør i dag.
Nå må vi selvsagt ikke tro at Bernt Anker av sin samtid ble ansett som et idealmenneske, langt fra det. Og er det noe de fleste som forteller om ham enes om, så er det hans grenseløse forfengelighet, som grenset til det narraktige. Men til og med denne forfengeligheten kunne datidens mennesker trekke et forsonlig skjær over. Den engelske reisende Clarke forteller bl.a. om en samtale med Bernt Anker: "Under hele samtalen stod han foran et stort speil og rettet på forskjellige deler av sitt antrekk. Men i alt dette var der intet spor av forfengelighet eller affektasjon. Vi fikk snarere gjennom denne beundringsverdige person en lærepenge om ikke å trekke forhastede slutninger basert på det utvortes".
Men det må sies at hans forkjærlighet for å la seg beundre gikk nokså langt. Da han i 1803 hadde fått Det hvide Baand, stod han søndagen i et hjørneværelse i Palčet med ordensbåndet. Hele Christiania passerte forbi og beskuet vidunderet, mens Bernt Anker nikket nådig.
Hans korte selvbiografi, som ble trykt i Lahde og Nyerups "Samling af Portraiter" (1800), kan få en nåtidig leser til å rødme av skam, den består av selvskryt fra ende til ende. Om sin innsats som vitenskapsmann sier han for eksempel: "Det var at ønske at han (….) vilde udgive sine Forelæsninger, thi i de Materier haves i vort Sprog neppe noget, som kan sættes i Sammenligning dermed". Vi moderne mennesker kan vel her etterlyse en smule beskjedenhet.
At Bernt Anker ikke hadde noen sans for Den franske revolusjons ideer fra begynnelsen av 1790-årene, er neppe overraskende. Bundet som han var til sin klasse - storborgerskapet - kom han med hatske angrep, i brevs form, til fetter Carsten, mot bondeføreren Christian Loftshus, som i 1780-årene hadde ledet et folkelig opprør på Sørlandet, rettet mot overgrep fra embetsmenn og det lokale storborgerskap. Bernt Anker skriver bl.a.: "Straffes ikke opløbende Pøbel, kan den jo myrde os i vore Huuse og ustraffet røve. Denne Lofthus er en nedrig Sjæl, en Spidsbub i det borgerlige Liv, og en dum Rebel i det politiske".
Det som slår en ved å lese hans selvbiografi, er at han ikke med ett ord nevner forholdet til sine mange ansatte. Både broren, Peder Anker til Bogstad, og fetteren Carsten, med Eidsvolds verk, var opptatt av å bedre de sosiale forhold blant sine arbeidere, også ved å sette i gang verksskoler. Men her er Bernt Anker helt taus. I sin forretningsdrift fremstår han ved noen anledninger som en kyniker. Men muligens trenger moderniteten inn her også: samtiden anså kanskje denne typen følelseskulde som utslag av dristig foretaksomhet. Et eksempel på dette har vi da hans skip "Friederich Julius Kaas" kom inn til Isle of Wight fra Vestindia, med store skader. Mannskapet ville at skipet skulle repareres før det satte over Nordsjøen, noe som ville koste om lag 5.000 Ł. Kapteinen, som Bernt Ankers forlengete arm, tvang folkene til å seile, og skuta kom ut i et forferdelig uvær i Nordsjøen og fikk med nød og neppe kreket seg til lands ved Oslofjorden. Nå skulle skipet egentlig til København, og igjen er Bernt Anker ute for å spare penger, idet han beordrer kapteinen til å seile, fortsatt uten at de nødvendige reparasjoner ble foretatt. Og skipet forsvant på veien til København, med mann og mus. Det må sies at en slik forferdende kynisme står i et merkelig motsetningsforhold til Bernt Ankers velkjente gavmildhet og generøsitet.
I juni 1795 var det alvorlige opptøyer i Christiania bl.a. rettet mot Bernt Anker. Det var brutt ut krig igjen, noe som førte til matmangel og dyrtid i byen. Det var eksportforbud for matvarer, men blant folk flest begynte det å gå rykter om at enkelte storkjøpmenn, som Bernt Anker, brøt forbudet og tjente grove penger på å selge matvarer til utlandet, hvor prisene var skyhøye. Et av hans mindre skip, "Spadille", lå ved havn i byen, også lastet med noe matvarer. Og nå spredte ryktene seg som ild i tørt gress: Bernt Anker ville utføre disse matvarene til Frankrike. Bernt Anker var helt uskyldig; matvarene skulle bare til hans ansatte i Moss. Men natten til 14. juni samlet det seg opphissete fattigfolk ved skipet, og de tok kontroll over det og fikk det buksert til Tollboden, som lå der dagens Tollbod ligger.
Byens gamle tollbod, som lå der hvor dagens
Tollbod troner,
i enden av Tollbugata.
Bernt Anker får nå rede på hva som går for seg, han står opp og begir seg alene ned til den aggressive menneskemengden for å forsøke å forklare dem hvor matvarene skulle, noe som vitner om stort personlig mot. Da Bernt Anker oppdaget at han ikke kom noen vei med forklaringene, erklærte han at han ville forære skutas matvarelast til byens fattige. Dette var imidlertid lite klokt, fordi folk tok det som en innrømmelse om at han opprinnelig hadde til hensikt å eksportere lasten ulovlig. Militære mannskaper blir nå utkalt og fire av mengdens ledere blir arrestert. Dagen etter fortsatte urolighetene, og det ble så kraftige tumulter at stiftamtmannen så seg nødt til å forhandle med mengden, slik at de fire arresterte ble løslatt. Man truet også med å sette fyr på de store bordtomtene ved Bjørvika der trelast for store verdier var lagret. Senere ble de antatte hovedmennene for opptøyene, som Hans Slåmot (fra Slåmotgangen?), Nils Larsen og Ole Tøyen, tiltalt, men straffene de fikk, var forbausende milde.
Bernt Anker ble, sett med våre øyne, ingen gammel mann; han døde i København i 1805, bare 58 år gammel. Fra han var i begynnelsen av 40-årene hadde han vært ille plaget med smerter i siden. Men han holdt, på tross av sin sykelige tilstand, et voldsomt arbeidstempo, og alt tyder vel på at han døde fullstendig utslitt. Året før hadde han forresten nok en gang vært på tale som minister i London, men hans helse var nå så svak at han ikke fikk virkeliggjort sin dypeste drøm.
Hans ekteskap med Mathia var barnløst. Hun døde jo før ham, i 1801. Bernt Anker sørget nå for å opprette Det ankerske fideikommis, som skulle drive videre med handel og annen virksomhet. Overskuddet skulle gå til verdige enker, fattige elever eller studenter og til "husarme", dvs. til mennesker som var hjemløse. Denne bestemmelsen er igjen et vakkert minnesmerke over Bernt Ankers filantropiske sinnelag.
Men med Fideikommiset gikk det galt, slektninger mente de hadde krav på deler av dets eiendommer, det kom svært vanskelige tider etter 1807, og i 1819 brant bordtomtene, noe som førte til at mange gamle handelshus gikk overende. Det skjedde også med Det Ankerske fideikommis.