32. Unge Cecilies lidelser
I 1877 gikk det en føljetong i "Aftenbladet", "Fra Hovedstanden i Syttiaarene", forfattet av Elise Aubert. I 1892 kom den i bokform.
Auberts fortelling er antakelig Norges første ungpikeroman. Elise Aubert (1837-1909) skrev flere bøker for barn og ungdom. Hun var datter av Lompresten Julius Aubert med konen Sophie, f. Stabel. Hun giftet seg med den berømte jusprofessoren Ludvig Mariboe Benjamin Aubert. Hennes viktigste kulturelle innsats er de to selvbiografiske bøkene "Fra de gamle Prestegaarde" (1902) og "Fra Krinolinetiden" (1921), den siste utgitt av hennes datter Sofie Aubert Lindbæk, og den består bl.a. av den unge Elises brev til sin mor hvor hun forteller om sine opplevelser i Christiania i slutten av 1850-årene.
Her skal vi rette søkelyset mot hennes ungpikeroman "Fra Hovedstaden" og se nærmere på oppdragelsessidealer og kvinneadferd noe over 20 år etter at Camilla Collets skjellsettende roman "Amtmandens Døttre" kom ut. Den klassiske ungpikeromanen er gjerne formet over lesten "Per ardua ad astra", gjennom prøvelser til stjernene, og i stjernenes verden møter heltinnen sin hjertes utkårete, og jo lenger vi går tilbake i tiden, desto mer "ren" er kjærligheten, idet victorianismens mørke kappe skjuler alt mellom adamseple og ankel. Kort sagt: prøvelsene virker åndelig foredlende, og kjærligheten er en sjelenes fest.
Vår roman er skrevet etter samme lest som "Fra Krinolinetiden": det er den unge Cecilie Linds brev til sin prestekonemor på landet. Cecilie er med faren til hovedstaden under stortingssesjonen: han er nemlig en av folkets kårne. Selvsagt skal han bo på hotell under Christianiaoppholdet, men det passet seg ikke for en ung pike; det kunne vel dukke opp uhumske mannspersoner på et slikt sted. Så faren ordner det slik at Cecilie er i pensjon i en privat familie på Fagerborg, hos en enke som skal føre "moderlig" tilsyn med henne.
Enkefru Høg er et ufyselig menneske, og ikke særlig bedre er hennes to barn, den blærete og IQ-skrinne studenten Adolf og datteren Inga, som bare er opptatt av selskapelighet og forlovelser. Det høgske hjem er kaldt og matfattig, og den arme Cecilie vantrives i den grad at hun blir blek, mager og sykelig. Familiens ondskap blir grundig avslørt da de og Cecilie er på søndagsmiddag hos enkefru Hüben, som er lallende senil og som fru Høg og barna har stor moro av. Cecilie derimot, tar seg kjærlig av den gamle. Det går så langt at den fæle Adolf stjeler en verdifull porselensfigur fra tante Hüben.
Men midt i den arme Cecilies nattsvarte prøvelser dukker ridderen opp, i form av ingeniør Thomas Møller. Handlingen spisser seg mot Cecilies sammenbrudd: for å muntre henne opp vil den redselsfulle fru Høg arrangere et ball, og under festlighetene faller Cecilie sammen og blir i hui og hast brakt til Diakonissehusets sykehus, hvor hun blir liggende en tid. Og nå er det slutt på prøvelsene: Cecilie flytter til fru Høgs rake motsetning, enkefru Møller, den staute Thomas' mor. Og på tross av Cecilies mimoseaktige blyghet blir hun forelsket i Thomas, og i hennes siste brev til moren, før hun drar med faren tilbake til prestegården, forteller hun at under en utflukt til Hovedøya har Thomas sagt at han, når de treffes til sommeren - han skal nemlig til fjells for å anlegge en vei - vil han "gjøre Dem et Spørgsmaal - et Livsspørgsmaal". Og Cecilie får nå virkeliggjort den drømmen som hun tidligere har gitt uttrykk for til moren: "Men tænk, om der kom nogen og røvede mig - reiste lige til Himmels - jeg mener den syvende - med mig !". Cecilie har kommet seg gjennom ardua og er nå på vei mot astra.
Det som kanskje først og fremst slår oss i dag, er at Cecilie, som er 20 år gammel, nærmest blir behandlet som en umyndig unge. Av gribbenillen fru Høg tiltales hun f.eks. som "lille Ven" og "mit kjære Barn". Faren, stortingsmannen, er en dag og besøker Cecilie hos fru Høg, og enkefruen spør: "Naar Stortinget aabnes, vil De vel gjerne have Deres Datter med i Salen ?" Og svaret er nokså tidstypisk: "Aa, jeg ved ikke - er det noget for Damer ?", spør Lind. Det må det åpenbart ha vært, for det opplyses at Stortinget hadde egen damelosje, - så langt gikk altså datidens kjønnssegregasjon. Og i den forbindelse ymter fru Høg frempå med at Cecilie kanskje bør ha en ny kåpe til denne dagen. Og her er hans datter mer objekt enn subjekt, da faren sier til fru Høg: "Mai hende bare ikke ud, saa kan hun for mig kjøbe hvadsomhelst". I privatbrevene til moren kan hun nok reagere mot måten faren behandler henne på, når han f.eks. sier: "Nei, hør paa Barnet !" Forstaar han ikke, at Barnet engang bliver Kvinde ?" , kommenterer Cecilie. På den annen side virker det jo her som hun selv oppfatter seg som et barn. Dette er kanskje ikke så underlig, all den stund hun til stadighet blir ansett som et: "Naar jeg taler med Fru Høg, viser det sig altid, at vi ikke stemmer overens i noget; jeg irettesættes hovmesterende, som om jeg var et uvidende, forkvaklet Barn".
Cecilie er et ekte produkt av datidens ungpikeideal, bluferdig og selvutslettende som hun er, i tråd med det Camilla Colletts tante uttrykte: "Den kvinne man taler minst om, er alltid den beste". Dette kvinnesynet uttrykker Cecilie i omtalen av Agnes, Thomas' søster: "Hun tager ingen Plads op, og alligevel fylder hun en stor Plads. Hun har ingen Fordringer selv, men forstaar paa en underfuld Maade at tilfredsstille andres - og saa dette indtagende, fine gratiøse - ingen Kanter, ingen Albuer !" Hun minner i så henseende svært om Cecilie selv, som er et produkt av den "gamle, solide Opdragelse", som fru Høg sier det. Og denne oppdragelsen har bl.a. selvfornektelse som et viktig element. Etter at Cecilie har flyttet opp til Fagerborg, spør fru Høg: "Har De drukket Kaffe i Hotellet ?". "Nei. Tak, jeg bryr meg saa lidet om Kaffe". "Det var bedre at fornegte sin Yndlingsdrik end at volde Bryderi".
Før dette har far og datter spist middag sammen på hotellet, og Cecilie er ikke særlig begeistret over å flytte til pensjonen: Men "Fader maatte endelig tro, at jeg var fornøiet med alt, saaledes som han i den beste Hensigt havde ordnet det for mig, og jeg forsøgte derfor at sætte en freidig Mine op. Men inden Farvellet var udtalt, laa jeg hulkende om hans Hals. "Kjære Barn, hvad gaar det af dig ?", sagde han. "Vi skilles da ikke for nogen lang Tid." Nei, Far, jeg kan ikke for det. Det kom saadan over mig." Sier den arme Cecilie. Og Lind uttrykker at det nok er storbylarmen som har forstyrret henne, og det nok blir bedre når hun kommer i ro hos fru Høg. Både her og i ettertid sier Cecilie aldri noe om at hun har det forferdelig hos familien Høg, og faren går heller ikke inn på henne for å få vite årsaken til at datteren er blitt mager og blek.
Cecilies holdning er klar: "Jeg var imidlertid fast besluttet paa ikke at plage Fader", dette på tross av at hun faktisk blir syk av å bo hos Høgs. Ved èn anledning spør han riktig nok om hun vantrives eller har hjemlengsel. Og Cecilie svarer: "Kanske lidt". Men Hjemveen brændte i hver Nerve, bankede i hvert Hjerteslag. "Du har det da godt hos fru Høg ?" "Ja, og har jeg det ikke godt, saa er Skylden min; jeg har blot seet paa den vrange Side", svarer den selvforglemmende Cecilie.
Victorianismen hadde strenge grenser for hva som var passende og ærbart i forhold til det annet kjønn. Når Cecilie sier at hun godt kunne tenke seg å lære skreddersøm mens hun er i hovedstaden, svarer fru Høg: "Sig Kjolesøm - skreddersøm minder om Herrekæder, det lyder saa vulgært". Enhver hentydning til mer intime kroppsdeler eller klesplagg var tabu. Det er velkjent f.eks. at det ikke var sømmelig å henge ut kvinneunderbukser på klessnoren; dem skulle man skjule i et putevar.
En fjong Christiania-ungpike omkring 1880.
På baken har hun en puteaktig utstopping, en såkalt "tournure",
mens kjolen strammer seg mot kroppen foran. Tournuren ble her i landet
kalt "kø" eller den folkelige varianten "løytnant". Fattigjenter kunne
lage seg løytnant av sammenrullete aviser.
Thomas har lånt Cecilie noen bøker, og det blander fru Høg seg inn i og spør hvor hun har fått bøkene fra, og Cecilie svarer at "Ingeniør Møller har laant mig dem". "Møller ? Thomas Møller ? (....) Men hvorfra kjender du ham ? Man maa kjende de unge Herrer for at laane Bøger af dem, min kjære Cecilie." "Jeg kjender ham ikke videre end, at jeg har truffet ham et Par Gange." "Du maa sandelig passe dig, Cecilie, de gode Herrer tager sig snart Friheder. Jeg maa jo ikke sige, at jeg har mærket Spor af noget Koketteri hos dig."
Og da Cecilie ligger hos diakonissene, får hun besøk av fru Møller og datteren Agnes, men pussig nok ikke av Thomas, på tross av at han åpenbart var interessert i henne. Grunnen til at han ikke gjør det, har sikkert sin årsak i at det var upassende å besøke en ung kvinne på sykehuset, om de da ikke var i nær slekt.
Datidens ungpikeideal gikk ut på at man ikke skulle stikke seg frem. Særlig gjaldt dette i forholdet til det annet kjønn. En ung pike måtte aldri signalisere noen interesse, selv om kjærligheten brant i henne. Hun skulle pent sitte med hendene i fanget og vente til han - eventuelt - "erklærte sine hensikter", som det het, ved tilbud om forlovelse. Da Camilla Collets "Amtmandens Døttre" kom ut i 1854/55, som den første, norske kvinnesaksroman, var det frigjøringen av kvinnens følelsesliv som var forfatterens ærend: en kvinne skulle, like fritt som en mann, kunne gi uttrykk for og akseptere sine følelser overfor den hun var blitt forelsket i. Kjærligheten mellom mann og kvinne blir meningsløs når konvensjonene tvinger den ene parten til emosjonell passivitet, slik at hun brenner inne med sine følelser.
Den unge Cecilies adferd overfor Thomas Møller, som hun mellom linjene gir uttrykk for hun er blitt forelsket i, er nettopp av den art som "Amtmandens Døttre" handler om. Hun er fullstendig passiv, mens Møller forsiktig viser at han er opptatt av henne: det begynner med at han sender henne et kart slik at hun skal kunne ta seg frem på egen hånd i hovedstaden. Senere treffer hun ham på Nasjonalgalleriet: "Han fulgte mig omkring, fortalte og gav mig nyt syn for nye Skjønheder. Men det blev desværre snart lukket. Han spurgte, hvilke Planer jeg havde for Resten af Formiddagen, om han fik Lov til at tage mig med til en Konditor. Det kunde jeg ikke modstaa. Du kjender min Svaghed for Kage." Det var vel neppe kake hun først og fremst var interessert i. Det skal være usagt om Cecilie her driver koketteri med moren, eller om hun simpelt hen ikke tør inrømme for seg selv at hun er interessert i Thomas Møller.
Hun treffer ham også hos gamle fru Hüben, og her har han med bøker som Cecilie skal få låne. "Hvis De gaar snart, faar jeg lov til at slaa Følge og bære Pakken for Dem, sagde han". Men dette avslår Cecilie, på tross av pakken virkelig var tung: hun måtte ikke signalisere noen interesse, kombinert med dette selvfornektende, som preget mange av datidens ungpiker. I forbindelse med avslaget på bokbæreriet, utbryter Møller: "De ser saa lidende ud !" Det er kanskje ikke så overraskende: hun ville jo i dypet av sin sjel at Møller skulle følge henne, men hun måtte avslå på grunn av at det liksom ikke passet å akseptere tilbudet.
Ved en annen anledning er hun så heldig å få Møller ved siden av seg ved en middag, og da hun kommer tilbake til fru Høg, spør den ufyselige sønnen Adolf hvilken "spirituell Person" hun hadde hatt som bordkavaler. "Det husker jeg ikke", sier Cecilie, antakelig for å unngå å rødme, noe som klart signaliserte interesse.
I annen sammenheng skriver Cecilie - noe overraskende, kanskje - til sin mor at "jeg begynder næsten at tro, at han (Møller) har altfor gode Tanker om mig, men grebne ud af Luften - bliver de vel til Luft igjen, naar han bare lærer mig nærmere at kjende". Man fristes jo til å tro at noe av målet for den victorianske oppdragelse var å frata jentene selvtillit og forme dem til bleke stueplanter. Men på tross av Cecilies blyghet og svake selvbilde ender jo alt i glede, i og med at Thomas Møller "erklærer seg", som vi har hørt, på utflukten til Hovedøya.
Selv om Cecilie er et produkt av en nokså gammeldags oppdragelse, er det også sider ved denne ungpikeromanen som peker fremover mot et mer moderne samfunn. Møller er f.eks. en "homo novus", den nye tids mann, han er, som vi husker, ingeniør. Det ligger noe interessant her: hadde boken skildret Cecilies morsgenerasjon, ville det attråverdige hankjønn vært embetsmann, jurist eller teolog. Og typisk nok er Møllers beste venn kommet tilbake fra utdannelse i Tyskland, som polytekniker. Og hans mor forteller stolt om sønnen som "ved de udenlandske Læreanstalter studerede alt det nye, banebrydende, som nu forbauser hele den tekniske Verden".
Cecilies far, den opptatte stortingsrepresentant, får vel et stikk av dårlig samvittighet fordi han ikke har gjort nok for sin datter, og tilbyr Cecilie og familien Høg teaterbilletter. Og her kan Cecilie velge hvilket teaterstykke de skal se, og hun svarer: "Jeg vil gjerne se Falliten", altså Bjørnsons verdenssuksess "En Fallit" fra 1875, vårt første realistiske skuespill, som representerte oppbruddet fra en forloren romantikk over til det samfunnsengasjerte drama. For Cecilie var det "dog fra først til sidst en nydelsesrig, uforglemmelig Aften".
Cecilies annen pensjonsvertinne, det gode menneske enkefru Møller, er på mange måter en liberal dame som følger godt med i tidens debatt. Og forutsetningen for det er jo informasjon. I 1874 hadde progressive kvinner i Christiania dannet Den kvindelige Læseforening. Elise Aubert var forresten en av stifterne, og hun satt i foreningen styre til sin død i 1909. Tiltaket vakte sterk motstand fra byens mange konservative menn fordi de mente at foreningen ville trekke kvinnene bort fra hjemmets Kinder og Küche. Dette synspunktet gjør også fru Høg seg til talskvinne for: Cecilie spør om hun er medlem av denne foreningen, og fru Høg svarer: "Nei, af mange Grunde, først og fremst af Princip. Jeg er nemlig ikke enig i dens Tendents. Den er beregnet paa, at man skal læse udenfor Hjemmet; den drager altsaa bort fra dette, og derfor er jeg ikke med". Men Cecilie er begeistret: "Igaar fulgte jeg med Fru Møller op i Den kvindelige Læseforening, og du kan nok forestille dig min Fryd ved at se disse Borde, dækkede af Aviser, Tidsskrifter, illustrerede Blade og ny Literatur ! Leiligheden til Udvikling og Uddannelse er jo langt rigere herinde, det gaar mer og mer op for mig. Fru Møller, som faar Tid til alt, anvender altid nogle timer om Ugen i Læseforeningen. Den er en Livsfornødenhed, lige saa vel som Iskasser og Sporvogne, siger hun".
Noe annet i hovedstaden som begeistrer Cecilie, er Den kvindelige Industriskole, som ble grunnlagt i 1875 av Foreningen til Fremme af kvindelig Haandverksdrift. Det ble riktig nok ved åpningen av skolen presisert at den har "intet med Tidens saakaldte kvindelige Emancipation at skaffe"; målet var å gi ugifte kvinner en uavhengig og aktet stilling gjennom et hederlig erverv.
Men det må vel i parantes bemerkes at denne skolen nettopp bidro til frigjøring ved å gjøre kvinnene økonomisk uavhengige. Og Cecilie er på besøk i Munkedamsveien 53, der dengang skolen holdt til: "Jeg vilde gjøre mig ordentlig kjendt med den, for at kunne give fuld Beskjed hjemme i Bygden". Bestyrerinnen viste henne omkring og satte Cecilie "ind i Arbeidets Plan og Udførelse. Vævningen interesserede mig nu allermest, og den vilde vel for vore Forhold være af størst Betydning". Og Cecilie ønsker at unge jenter fra hennes bygd mått søke skolen.
Cecilie har et smertelig forhold til fru Høg, og i brev til moren forteller hun om matstellet i den høgske husholdning: "Hun griber gjerne til det, som er færdigt, letvindt, snarkogt - Kjødfarce fra Dampkjøkkenet, Pølser fra de forskjellige Pølsemagere, sjelden noget som har Smag av hjemlig Tillavning". Det er kanskje ikke overraskende at prestedatteren ikke synes slik mat er særlig staselig, oppvokst som her er i et Hanna Winsnesk overflodskjøkken med nok av arbeidskraft, der man foredlet den døde gris til middagens lune kjøttkaker. Fru Høg, derimot, fremstår som den moderne storbykvinne, som er i ferd med å frigjøre seg fra en del av kjøkkenets lenker, ved å bruke hel- og halvfabrikata.
Christiania var nå i ferd med å utvikle seg til moderne industriby, og Cecilie klager ved en anledning over den forurensete byluften. Også moderne kommunikasjoner hadde byen fått: fru Møller omtaler jo sporvognen som en livsnødvendighet. De første sporvognene ble satt i drift i oktober 1875, med hest som motor. Med utgangspunkt i Stortorget gikk rutene til henholdsvis Homansbyen, Vestbanen og Gamlebyen. Cecilie forteller om en gammel dame som blir tilbudt en sporvognsbillett, men da "protesterede hun ivrig og forsikrede, at hun ville "dø af Angest for at komme ud af Spaarene i Slyngningerne".
Elise Auberts ungpikeroman ble, som nevnt innledningsvis, trykt som føljetong i "Aftenbladet" i 1877. På mange måter er den kanskje en tidlig realistisk roman, idet den jo også "setter problemer under debatt", som var Georg Brandes' program for den nye litteratur. For vi skal vokte oss vel for å anta at Aubert går god for det victorianske kvinnesyn. Skildringen av den tafatte og selvfornektende Cecilie har vel snarere som mål å konfrontere leserne med spørsmålet om ikke denne oppdragelsen nettopp fører til kvinneundertrykkelse.