30. Fra Klingenberg til Tivoli
Det er rart å tenke på at en gang hadde Oslo et tivoli, som på mange måter var en lillesøster av det i København. Her var - ved slutten av forrige hundreår - en deilig hage med store, gamle almetrær, vakre blomsterarrangementer og prydbusker.
På sommerkveldene ble hagen opplyst av kulørte lykter. Det var også flere utendørs serveringssteder, der man kunne nyte sin kaffe og likør, for en rimelig penge, ofte kombinert med wienermusikk fra en hornkvartett. På friluftsscenen - sommerteateret - kunne folk se varietèforestillinger, med alt fra dresserte gjess, slangemennesker til sjarmerende, unge visesangersker. På Tivoli ble også menasjerier fremvist, hvor man gysende kunne beskue løver, bjørner og ulver. Det var flere innendørs scener, der de besøkende kombinerte god mat og drikke med underholdning fra rampelysene.
Byens Tivoli, som opprinnelig ble kalt "Klinkenberg", lå i området mellom dagens Klingenberggate og Rådhusets borggård. Sammenliknet med Københavns Tivoli var det ikke så stort, bare om lag 20 mål. Det opprinnelige "Klinkenberget" har trolig vært en fjellknaus som har ligget mellom Høyres Hus og Fridtjof Nansens plass. Klingenberg finnes, forteller Norsk Stadnamnleksikon, som navn på flere gårder og bruk i Norge og også på et poståpneri i Hamarøy i Nordland, og disse stedsnavnene stammer trolig fra "Klinkenberg" i Christiania. En teori går ut på at navnet er av tysk opphav. Det dukker opp i høymiddelalder, og senere sprer det seg nordover, og det kommer til Danmark på 1400-tallet. Her i byen er det første gang nevnt i 1689, da trolig som et traktørsted med stor hage som lå ved "Klinkenberget", på Bymarkens grunn. At den gamle formen var "Klinkenberg", viser også folkelitteraten Rudolf Muus, som forteller at tjenestejentene i 1850-årene gjerne sa at de skulle på "kosteball på Klinken" - kostymeball på Klinkenberg. Beliggenheten er interessant: stedet lå ved et veikryss mellom to gamle innfartsårer vestfra til byen¸den utgamle Munkedamsveien og Drammensveien, som var anlagt som kongevei i 1660-årene. Og Klinkenberg passet jo godt som betegnelse på et vertshus: man "klinket" glassene med hverandre når man drakk.
At stedet ikke hadde noe godt rykte, viser en klage fra 1724, da en ung jente fra Pipervika, som skulle leie familiens ku hjem fra beite på Bymarken, blir overfalt og slått til blods av en ung mann, og han holder til "udi det meget vel bekiendte Hus Klinchenberg kaldet her i Pebbervigen". Her sies det ikke klart at det dreier seg om et vertshus, men det virker meget sannsynlig. Opprinnelsen til byens Tivoli har altså vært en kneipe med utskjenking til reisende og til den lokale befolkning i Vika. Og publikum har ikke vært mors beste barn.
I første halvpart av forrige hundreår begynner imidlertid stedet å få et mer borgerlig preg: det er driftige eiere i 1820-30-årene, som Ell, Caspary og Sandelin, som forsøker å få et bedre publikum til Klingenberg. Men noe av problemet var jo stedets beliggenhet, rett ved siden av forstaden Vika, med de mange bordellene, og jenter og halliker så jo også på Klingenberg som et sted f.eks. til å kapre kunder.
Men en viss suksess må de nye eiere ha hatt: fra 1829 begynner f.eks. Det Borgerlige Sommerselskab å bruke Klingenberg til konserter i hagen, til balltilstelninger og teaterforestillinger. Målet for de fremtidige eiere var å bygge Klingenberg om til et respektabelt lyststed. Og fra denne tiden kommer det flere nybygg her. På toppen av det gamle Klinkenberget lå stedets eldste hus, som var i bruk som restaurant. Utover hundreåret ble det et populært vanningshull, og den ble kalt for "drammeslukeren". Bohemen vanket her, inntil herligheten brant ned til grunnen i 1888.
Tivolis eldste bygning - hovedrestauranten - på
Klinkenberget i 1870. Bygningen brant ned 1888.
I 1830-årene ble det bygd innendørs varietèscene, "Apollosalongen", og på samme tid kom også Klingenberg Festsal, et hus som skulle bli stående til rivingen i 1937. Typisk for det sceniske underholdningstilbud var kombinasjonen med servering av mat og drikke. Det samme gjaldt på Klingenberg Theater, også fra denne tiden, som lå ned mot Klingenberggaten og Vika.
I 1849 fikk Klingenberg en sensasjon, nemlig karusell, som "har gjort Lykke i Malmø", som det heter i datidens annonser.
Haven blir også satt bedre i stand, med spaserveier, kulørte lykter og uteserveringssteder.
Fra midten av hundreåret begynner utenlandske artister mer og mer hyppig å gjeste Klingenbergs scener, i 1851 blir det gitt konserter a-la Strauss, samtidig som hagen er opplyst av 3000 lykter. Her spiller både "Myllarguten" og Ole Bull. Men det var ikke bare varietèunderholdning som ble tilbudt; det kunne også være seriøse scenekunstnere, som den kjente, svenske skuespiller Dahlquist, som opptrådte der i 1850-årene med sine dramatiske monologer. Professor Lorentz Dietrichson forteller i sine memoarer "Svundne Tider" (1896) om en slik monolog, nemlig "Johan III" som handlet om giftmord. Det hele kulminerte da klokken skulle slå 12 midnatt. Nå hadde ikke Dahlquist noen passende klokke, så han fikk lånt en av byen urmakere. I farten sjekket han ikke hva slags ur det var. Og da Dahlquist hever stemmen dramatisk: "Midnattstimen !", begynner uret sin "koko! koko! koko ....".
Klingenberg ble også benyttet til diverse offentlige og halvoffentlige arrangementer, som folkemøter, sangerstevner, basarer og studenttilstelninger. 1850-årene var de skandinavistiske studentmøters tid, og i 1852 besøkte Uppsalastudentene Christiania. Avskjedsfesten ble avholdt på Klingenberg, og 3000 mennesker var til stede.
I beretningen fortelles det: "Så vel salongen (festsalen) som hagen utenfor var rikt opplyst av gasslamper. I den sistnevnte var det flere nye og sinnrike innretninger for dagen. En fontene fantes det der, og fra den rant det hele tiden punsj, limonade og biskop (en blanding av rødvin, sukker og pomeransessens). Forfriskningene ble servert av små gutter, som var utkledd som bakkanter med vinløv i håret. På et annet sted var det oppført en lang matsalong, hvor det ble servert både mat og forfriskninger såvel i karusellen som i de mange paviljonger. Haven var særdeles vakker, også på grunn av de mange høytidskledde personer, av dem et stort antall damer, som spaserte der. Snart var dansen i den store salongen i gang, og den varte under glede og livlighet til sent på natten".
Men Klingenbergs problem var fortsatt det blandete publikum. Borgerskapet, som man gjerne skulle ha som gjester, ville ikke blande seg med et "simpelt" publikum. For eierne var det selvsagt et dilemma at den mer uryddige delen av gjestene også la igjen en del penger der, som sikkert trengtes. Byens folketall var ved midten av 1850-årene i overkant av 30.000, så eierne var nok avhengig av den mer folkelige delen av publikum.
Det fantes også en dansesal med servering av mat og drikke, kanskje særlig det siste. Denne lå ut mot Vika, ved Klingenberggaten. Rudolf Muus gir i sine "Gamle Kristiania-Minder" (1923) en skildring av forholdene der omkring 1870: "Damerne var av en mer enn tvilsom art, og herrerne hadde under dansen sine piper i munden og dampet løs og røken blandet sig med støvskyen, som gjøv i veiret under de dansendes føtter. Av og til kom en mand og slog vand ind mellem de dansende. Atmosfæren var mer enn frygtelig".
Atmosfæren i Apollosalongen var også svært folkelig. Her hadde man fått opp fra Københavns kneiper et halvt dusin chansonetter. Som nevnt var det ved alle underholdningsstedene servering, og her gikk det i kald punsj og varm toddy, ved festlige anledninger champagne. Publikum hadde det hyggelig og sang gjerne med i visenes refreng, og til spesielt utvalte sangersker ble det fra salen sendt opp glass på glass, som ble svelget unna for åpen scene.
I 1876 kom det en bok, "Om Kristiania og dets forhold", skrevet av Elworth Hanson. Men engelskmannen var i virkeligheten en norsk journalist, Kristian Winterhjelm, og i boken legger han ikke fingrene i mellom når det gjelder å kritisere datidens by. Om Klingenberg skriver han f.eks.: "Det hele etablissement, en Have med Forlystelseslokaler, staar i saa daarligt Ry, og ledes med en saa ubegribelig Mangel paa Sands for selv Kristianiaboeres beskedne Fordringer, at man ikke kan undre sig over at - naar undtages Sommertheatret og Sommerkonsertene - intet anstændigt Menneske sætter sin Fod der, men overlader det helt og holdent til forlystelsessyge Tjenestepiger og Kvinder av laveste Art samt disses Kavaljerer. Klingenberg er dog saa yderst fordelagtigt beliggende og saavidt stort, at man skulde kunne have et Tivoli i samme smag som det berømte Forlystelsessted i København".
Selv om "engelskmannen" nok overdriver for den gode saks skyld, er det nok en del riktig i det han sier. Og Klingenbergs redningsmann skulle overta etablissementet i 1877. Det var den svenske skuespiller og teatedirektør Knut Tivander. Han hadde tjent grove penger på et par oppsetninger på Klingenberg Theater, først en praktforestilling av Offenbachs "Røverne", deretter en dramatisering av Jules Vernes berømte roman, "Jorden rundt på 80 dager". Her spilte hans kone den undervakre Aonda, og han brukte en levende elefant på scenen da Filias Fogg befant seg i India. I 1877 overtar han Klingenberg og setter i gang omfattende om- og nybygginger. Klingenberg "skulde", heter det, "forandres fra et lidet tækkeligt forlystelsessted for de lavere klasser og hæves til rang av fashionabelt sted for værdige adspredelser, i hvilke alle for en billig penge kunde ta del". Og for å markere at det hadde skjedd en radikal forandring, skulle det gamle navnet "Klingenberg" gå over i historien. Tivander utlyste en navnekonkurranse, med en sølvpokal som premie. Og forslagene strømmet på: det var Alhambra, Elysium, Fagertun og Valhall, over til de mer folkelige som Blyhatten og Fyllpå. Men seierherren ble han som foreslo "Tivoli". Dette passet jo Tivander godt, for modellen til hans forlystelsessted var nettopp Københavns Tivoli. Ikke alle syntes godt om at Klingenberg-navnet forsvant. I vittighetsbladet "Vikingen" stod det 03.11.1877 et dikt:
Skal vi skilles nu da, Klingenberg, san,
Vi som havde det saa koseligt her, san,
Vi, som naar vi skulde
Drikke os lidt fulde
Søgte ud til Toddyglasset der, san.
Ja, der var Sang, san,
som gav Klang, san,
Af "Kunstnerinderne" af første Rang, san.
Og Kunstnerinnerne er nok de danske chansonetter på Apollosalen.
Tivoli ble åpnet på selveste 4. november 1877, dagen da unionen med Sverige ble inngått i 1814. Rudolf Muus besøkte stedet og forteller: "En pladskende fontæne omgit av blomsterbed, kunstige grotter og lysthus, hvor der servertes. (......) Saa var her paviljonger med smaateatre, Cagliostroteatret, Kasperteatret og Colibriteatret, hvor en viss "admiral Colibri" optraadte i straalende uniformer. Det var en dverg, en pen, tekkelig fyr som var født i Kristiania og egentlig het Ole Olsen. Videre var her skytepaviljong, karusell og kraftprøver".
For å heve standarden fikk Tivander slutt på den såkalte "sangerinnetrafikken" i Apollosalongen, som også skiftet navn og ble et varieteteater, selvsagt med servering. Og navnet ble endret til "Florasalongen". Dilemmaet var jo dansetilstelningene for et mer folkelig publikum, som det sikkert lå en del penger i for eieren. Tivander løste dette slik at det gamle Klingenberg Theater ble bygd om til dansested med servering, og dette fikk da egen inngang, slik at de dansende plebeiere ikke skulle menges med det mer dannete publikum. Og det var her de berømte "Nisseball" fant sted. Dansesalen ble bygd om til en stor berghall med grotter langs veggene, og kelnerne, arme mennesker, gikk utkledd som nisser. Derav navnet. Videre ble det bygd nytt inngangsparti i hjørnet Stortingsgaten/Filosofgangen og hagen fiffet opp med spaserveier og serveringssteder. Videre reiste Tivander et nytt, flott sommerteater for varieteforestillinger, selvsagt med servering. Kanskje det viktigste var at den gamle festsalen for 1830-årene ble bygd om til Tivoli Theater.
Tivoli Theater, opprinnelig Festsalen.
Bygget var lett å kjenne igjen på grunn av "hornene" på taket.
Denne scenen ble også leid ut til teaterensembler, så den fikk gjerne navn etter hvilket ensemble som brukte den, som Carl Johan-theatret, Sekond-theatret og Theatre Moderne. Den siste leier av scenen var Chat Noir, som spilte her til 1937, da huset ble revet.
Interiør fra Tivoli Theater, hvor Chat Noir spilte revy helt
til bygget ble revet i 1937. Her er vi en gang i 1890-årene,
hvor sparkepiger nytes sammen med god drikke.
Klingenberg Theater skulle forresten bli åsted for den mest berømte episode i norsk teaterhistorie. I 1893 ble dramaet "Magdalene" oppført, med den unge, begavede Kalle Løchen i en av hovedrollene. I siste akt skulle han skyte seg, hva han også gjorde, med en ekte pistol. I etasjen over teatersalongen innredet Tivander en stor spisesal, og om den forteller globetrotteren Harry Randall i sin bok "Jorden rundt på 80 år" (1946): (Tivanders arrangementer) "viste seg å være altfor flotte og kostbare for denne tid. Han hadde f.eks. i varietèsalongen bygd en trapp opp til annen etasje, hvor det var en stor spisesal med vinduer ut til teatersalen. Her var lange bord som bugnet av de flotteste retter, kalve- og oksesteker, skinker, hermetiske delikatesser, smør og brød og store oster av alle slag. Adgangen til alle disse herligheter kostet en krone. Man kunne sitte der i to timer og meske seg og dertil ta så mange drammer man ønsket, for på et bord i et hjørne stod en svær svensk urne med seks tapper til forskjellige slags drammer, akevitt, svensk brennevin, pomerans akevitt og flere - alt sammen for den ene kronen". Harry Randall feilhusker bare på ett punkt: det kostet 1 ½ krone å komme inn !
Et inntrykk av Tivolis herligheter i Tivanders tid gir en avisannonse fra 1878:
"Restaurant. Schweitzeri (servering i romantiske omgivelser). Billardsalon. Servering af Alt, som hører under en velordnet Restaurant. I Havebygningen Spisesalon for Familier og sluttede Selskabe. Privatværelser med Piano, tvende gode Billiarder, tvende Keglebaner. Hver Dag er der Aften- og Middagskoncert af Etablissementets Orchester. I Theatret i Festsalen gives hver Dag dramatiske og lyriske Præstasjoner. Paa Sommertheatret gives Forestillinger med afvexlende Program. Etablissementet haver i Aarets Løb undergaaed mange store Forandringer, og er nu med sine Verandaer, Grotter og sin lille zoologiske Samling et virkelig smukt og behagelig Forlystelsessted".
Tivoli ble fortsatt brukt til store arrangementer, som f.eks. da den svenske Nordenskiøld-ekspedisjonen til Arktis ble mottatt her i 1878. Kapteinen på ekspedisjonens fartøy "Vega" het Palander. Og byens rikeste mann, generalkonsul Peter Petersen - også kalt Peter Nydelig - holdt hovedtalen og skålte avslutningsvis for Nordenskiøld og Palander, og deretter for Tordenskiold og Tivander.....
Og Tivander trengte nok en skål: etter bare to år måtte han gå fra sitt Tivoli som en ruinert mann. Inntjeningen var for liten i forhold til den investerte kapital. I forbindelse med sin omtale av den flotte spisesalen skriver Randall: "Hele etablissementet var anlagt i samme stil, og stakkars Tivanders formue greide ikke dette lenger enn 2 år. Da var han konkurs og måtte oppgi det hele". Rudolf Muus gir en annen forklaring: "når det gikk nedoverbakke med Tivander, hadde han dansebulen (.....) å takke for det. Her holdtes de saakaldte Nisseballer, som besøgtes av de mest berygtede kvinder, der etablertes etslags forbindelse mellem dansesalen og Vikas glædeshuse. Dette bragte hele etablissementet i miskredit og det bedre publikum svigtet det".
Den tykke og trivelige Knut Tivander var, på tross av konkursen, en velsett mann i Christiania, og noen mer populær svenske har vel aldri formørket byens gater med sin - store - skygge.
Knut Tivander
Ti år senere ble Tivoli kjøpt av dansken Bernhard Jacobsen, som hadde det frem til 1898, da han solgte det med en eventyrlig fortjeneste. Og det er under Jacobsens direktørtid at Tivoli har sin storhetstid. Jacobsen satte i gang en omfattende nybygging. Hagen fikk en ansiktsløftning, og han ansatte også egen gartner for å holde den ved like. I 1888 brant Tivolis eldste bygning, den gamle restauranten ved "Klinkenberget", og her anla Jacobsen et schweitzeri - mat og drikke i romantiske omgivelser - og en bodega.
Det skjedde også en omfattende riving av gamle staller og andre småbygg langs Filosofgangen, og her ble et av det nye Tivolis praktbygg reist, det nye inngangspartiet.
Bernhard Jacobsens inngangsbygg, som ble åpnet i 1890.
Vestfløyen ble aldri bygd. Høyres Hus ligger her i dag.
En pussighet er at bare ¾ av bygget ble fullført: vestfløyen ble aldri bygd på grunn av pengevanskeligheter.
Tivolis inngangsbygg slik det skulle ha vært.
Åpningen skjedde i 1890: ut mot Stortingsgaten var det en stor terrasse, om lag 1 ½ meter over gatenivå, for uteservering. I første etasje var det Wienerrestaurant, i annen en stor spisesal med biljardsalong. Der var det hele åtte meter under taket. Det var her Chat Noir hadde sin første forestilling i 1912. Grunnleggerne var Bokken Lasson og hennes mann, Vilhelm Dybwad. Revy i den tiden var ikke utelukkende useriøs underholdning: i 1912 var både Herman Wildenvey, Gabriel Scott og Olaf Bull engasjert, den siste til å lese egne dikt, mens Wildenvey kåserte og Gabriel Scott fortalte spøkelseshistorier......
Tivanders sommerteater ble revet, og et nytt og større anlagt. Det andre praktbygget som Jacobsen fikk reist, var Sirkusbygningen, som lå på hjørnet av Klingenberggaten og Bakkegaten. For å få til dette, ble det gamle, ombygde teater med de beryktede nisseballtilstelninger, revet. Det stod ferdig i 1895.
Sirkusbygningen fra 1895.
Klingenberggaten til venstre, Bakkegaten til høyre.
Fra manesje til kuppelens høyeste punkt var det 32 meter, og anlegget hadde hele 2600 sitteplasser. Her gjestet verdensberømte sirkusensembler, som det danske Cirkus Schumann. Men sirkusbygningen ble ikke utelukkende benyttet til hestedressur og klovner: det ble også brukt som konsertlokale, og både Edvard Grieg og Johan Svendsen har dirigert sine verker her. Verdensstjerner gjestet Tivoli og hadde sine konserter i Sirkusbygningen, som f.eks. den tyske sangeren Heinrich Bötel, og våre egne berømtheter, som Thorvald og Molly Lammers og Ellen Gulbranson.
I Sirkusbygningen ble det også vist svært påkostede pantomimer, som f.eks. "Ved Niagara", hvor 150 personer og fugler og dyr deltok: svaner, ender og sjøløver. Manesjen var omdannet til en innsjø med broer og båter og en kunstig "Niagara" med oppvarmet vann som fosset ut i innsjøen med store vannmasser. Avslutningsvis gikk et helt ballettkorps på 36 kvinner på hodet i innsjøen. Den larmende foss hadde elektrisk belysning nedenifra i alle regnbuens farger.
Nordens første filmfremvisning skjedde også i Sirkusbygningen, den 6. april 1896, og etter som film var etablert som underholdning, ble også dette bygget brukt til kinoforestillinger, under navnet "Sirkus Verdensteater".
Det gamle Tivoli Theater fikk også en ansiktsløftning, og her var det gjerne utenlandske artister som opptrådte. I det hele tatt sørget direktør Jacobsen for å hente inn kunstnere og artister av meget høy kvalitet til sitt etablissement. En pussighet ved Tivoli Theater er at i 1891 ble "Gjengangere" satt opp her, til ære for Henrik Ibsen. Jeg tror dette var den første oppføringen av dette svært omdiskuterte teaterstykket i Norge.
Av annen, dramatisk underholdning som Jacobsen hentet til sitt Tivoli, var ballongoppstigning med fallskjermhopp. Og allerede i 1891 fikk anlegget elektrisk belysning, ett år før de første elektriske gatelampene ble tent i Kristiania.
Ut over i vårt hundreår ble Tivoli enda mer utbygd, med bygg som kunne være nokså skjemmende, som det nye sommerteateret i 1916, som av samtiden ble karakterisert som en "jernbanehall". Området mistet mye av sitt opprinnelige grønne preg. Eldre mennesker som husker Tivoli, vil særlig erindre danserestauranten Røde Mølle, som ble anlagt i 1920-årene.
Fotografen står her i Roald Amundsens gate, mellom Eidsvolds plass og
Nationaltheatret. Utsikten fra dette stedet er i dag mot Fridtjof Nansens
plass og Rådhusets borggård. På bildet har vi Tivolis inngangsparti til
høyre (her ligger i dag Høyres Hus) og vi ser ned Filosofgangen.
I 1916 vedtok bystyret at Oslos nye rådhus skulle reises ved Pipervika. Og dermed var Tivolis dager talte: med denne rådhusreguleringen benyttet man også anledningen til å rydde opp i området mellom Filosofgangen, Stortingsgaten og Klingenberggaten. Tivoli hadde sin siste ordinære sesong i 1934, selv om Chat Noir brukte det gamle teateret helt til 1937, da også dette ble revet. Så langt jeg har skjønt, var det få protester mot raseringen av dette etablissementet: Tivoli var også på denne tiden nokså nedslitt, noe som kanskje ikke er så overraskende, all den stund anlegget hadde rivingstrusselen over seg i lang tid. I ettertid er det all grunn til å beklage raseringen av Tivoli, slik Odd Bang-Hansen gjør det i sin bok om "Chat Noir og norsk revy" (1961): "Oslo har vært så ivrig etter å skaffe seg digre murkolosser at byen har ofret sin tradisjonsrike, fortryllende gamle have midt i byen, så det i dag ikke finnes et gresstrå lenger der ungdommen svermet og moret seg under trærne, der russen holdt vårfester, sangerne stevner, der artistene tumlet seg og teatergrupper dro inn og ut i en stadig strøm. Alltid når fremmede trupper kom på besøk var det rom for dem på Tivoli, hver gang et nytt, optimistisk teaterforetagende skulle grunnlegges, ble det Tivolihaven som skaffet lokalet. Her inne var det opptil fem scener".
Og drømmen om et nytt tivoli levde i etterkrigstiden. Et av de mange forslagene var å gjenskape det på Hovedøya, med broforbindelse fra Vippetangen. Heldigvis ble det ikke realisert. Og det eneste minnet vi i dag har om det gamle forlystelsesstedet, er navnet "Klingenberg kino" og "Klingenberggaten".