Oversikt temahefter             Åpne i stort vindu

28.   Noen streker til et portrett:
Oslo 1950

Ettervirkningene fra krigen var fortsatt merkbare i 1950: byen var grå og nedslitt. Det viktigste som skjedde etter 1945, var sammenslåingen av Oslo og Aker, fra 1.1.1948. Byen økte sitt areal fra om lag 17 km² til hele 453, og folketallet steg fra 290.000 til om lag 430.000 fra 1947 til 1948. Det mest betydningsfulle ved sammenslåingen var at Oslo nå fikk plass til bygging av hardt tiltrengte boliger på jordbruksarealene i det tidligere Aker, som Groruddalen og Østensjøområdet.

I 1950 var begrepet "miljøvern" ikke oppfunnet, og selv om biltrafikken var minimal, som vi senere skal se, ble Osloluften kraftig forurenset på grunn av ovnsfyringen på kalde dager når man brukte koks og ved som brensel. Og røyken fra de mange fabrikkene lå tungt over Oslo-gryta.

For i 1950 var Oslo Norges fremste industriby. Ikke noe fylke hadde, verken relativt eller absolutt, så mange industriarbeidere. Alle de gamle fabrikkene langs Akerselva var fortsatt i drift, som Hjula og Seilduken, og ved fjorden lå de to store skipsverftene Akers Mekaniske verksted og Nyland. Størst var jern- og metallindustrien med hele 304 fabrikker, der om lag 30% av byens arbeidere jobbet. Men Oslo hadde også fra gammelt av en stor tekstil- og bekledningsindustri. 80% av arbeiderne jobbet innen jern/metall, nærings- og nytelse, grafisk og beklednings/tekstilindustrien. En tredel av industriarbeiderne var kvinner, mesteparten av dem fantes selvsagt innen tekstil- og bekledning.

Oslo var også Norges største havneby, og om lag halvparten av landets import fra utlandet gikk over Oslo, som hadde ca. 1000 ansatte havnearbeidere.

Fra dagens Aker brygge mot Rådhuset 1950.
Alle illustrasjonene er hentet fra boken "Det er vår egen by",
som ble utgitt av Oslo kommune til 900-års-jubileet 1950.

I Oslo var det registrert båter på til sammen om lag 200.000 brutto tonn, en veldig skipsflåte, større enn hele Sveriges. Både Pipervika og Bjørvika var preget av intens havnevirksomhet, og heisekranene stod i lange geledder langs kaikantene.

Fra Filipstadkaia.

Sett med barneøyne var 1950-årsbyen ideell å vokse opp i: det fantes nesten ikke biler. Bilene var jo rasjonert helt til 1960, og i 1950 var det bare registrert 17.000 privatbiler i byen. Tre trafikkulykker dette året skyldtes forresten løpske hester, for det gikk fortsatt en del av dem i byens gater. Renholdsverkets siste ble satt på stallen i 1952, og jeg mener å huske at byens siste hest forsvant fra bybildet i midten av 1960-årene, jeg tror det var en frukthandler som hadde den. Og i 1950 var det fortsatt registrert èn hestedrosje i byen.

Dette var også kollektivtransportens store periode: trikken fraktet i 1950 hele 110.000.000 reisende, og billig var det, selv om pengeverdien selvsagt var høy. Det kostet en voksen 25 øre å reise med buss eller trikk, barnebilletten lå på 10 øre.

Fra Oslo Sporveiers storhetstid - her ved
trikkeholdeplassen ved Kirkeristen i Storgata 1950.

Og byen hadde mange trikkeruter, som senere ble nedlagt. Av disse linjene var Sagene Ring viktig, videre var det trikkerute til Kampen og Vålerenga, til Vippetangen og Sinsen. Ved siden av dette gikk det trikker til det tidligere Aker, som Ljabru og Simensbråten, og en linje mellom Jar og Oppsal.

Bytrikken anno 1950. Folk satt på langbenker.

Det fantes også mange bussruter, noen av dem kjørt med "trolleybusser", det vil si elektriske busser som hentet drivkraft fra elektriske ledninger over gaten via et par "følehorn" på busstaket. Dette gjaldt rute 20 (Galgeberg-Majorstuen) og 21 (Skillebekk-Carl Berners plass).

Sammenliknet med dagens Oslo fortoner 1950-års-byen seg som "tett/lav". Om man ser bort fra Rådhuset (som ble innviet i forbindelse med byjubileet 1950) og noen få andre bygg, var kirkene byens høyeste hus. Store deler av Oslo var reist i slutten av forrige hundreår, med en maksimal høyde på fem etasjer. Dette gjaldt i sentrum som i boligområdene. 70% av byens befolkning bodde i de sentrumsnære boligområdene, i det som (i 1998) er bydelene 1-6. Groruddalen og Østensjøområdet var fortsatt jordbruksland, isprengt enkelte villaområder fra mellomkrigstiden. Begrepet "drabantby" var knapt nok kjent, selv om arkitekt Frode Rinnans berømte "Lambertseter - en forstad til Oslo" nettopp forelå i 1950, og som på mange måter knesatte drabantby-prinsippet og som derfor var normgivende for senere konsentrert bebyggelse på det tidligere Akers grunn.

Vestre Vika 1950. Victoria Terrasse ble heldigvis
bevart, men de morsomme Ruseløkkbasarene
forsvant i begynnelsen av 1960-årene.

De omfattende riving/nybyggingsprosjektene i eller nær det gamle bysentrum var heller ikke igangsatt, så Vestre Vika, Vaterland og Enerhaugen lå der fortsatt med sin gamle, morsomme og nokså forfalne bebyggelse.

Fra gamle Enerhaugen 1950.
Her er vannposten fortsatt i bruk.

Byens folketall i 1950 lå på om lag 434.000. Det var stor tilflytting til Oslo fra andre fylker, og 45% av innflytterne kom fra jord- og skogdistrikter. Men det var også utflytting. Det var nok slik at fattigfolket fra landsbygda valgte å bli i Oslo, det var nemlig et svært bra arbeidsmarked i byen, både for kvinner og menn, som f.eks. innen industrien. Det var en del også innen bygg- og anlegg, men den store boligreisingen begynte først senere i 1950-årene. Mange innflyttere søkte utdanning i hovedstaden, og det var særlig disse gruppene som flyttet tilbake.

Byen var også i aller høyeste grad en-kulturell: i 1950 ble det f.eks. registrert 12 personer fra Asia og 12 fra Afrika som kom til Oslo det året. Den største innvandrergruppen var fra Danmark, med 922 individer.

I 1950 var det faktisk utflyttingsoverskudd, det flyttet inn 15.250, mens det flyttet ut 15.600. At Oslo dette året hadde en befolkningsøkning på 1.439, skyldes byens eget fødselsoverskudd.

Når det i 1950 var en nettoutflytting, kan nok noe av dette skyldes det viktigste problemet som byen hadde å stri med, nemlig den voldsomme bolignøden. Og de boligløse samlet seg i tusener på tusener i demonstrasjoner utenfor Rådhus og Storting. Allerede under krigen var situasjonen så desperat at myndighetene satte i gang tvangsrekvirering av boliger, dvs. at husstander som bodde romslig, måtte ta inn losjerende. Dette systemet vedtok bystyret i 1949 skulle gradvis avvikles, men det var fortsatt om lag 20.000 mennesker i rekvirerte boliger i 1950.

I tillegg bodde tusener på Østkanten i elendige leiligheter, som kunne være små, kalde og gisne, ofte med utedo. I 1946 var det registrert om lag 27.000 boligsøkende på Leiegårdskontorets og OBOS' lister. Det er grunn til å tro at tallet i 1950 må ha ligget på drøye 40.000.

Og det ble bygd svært få boliger i Oslo i årene rett etter krigen: landets innsats ble nemlig konsentrert om gjenoppbygging av det ødelagte Nord-Norge. Den første innflytting på Lambertseter, Norges første drabantby, skjedde i 1951. Ellers var Etterstad blitt innlemmet i byen allerede i 1946, og der hadde OBOS boliger under bygging. Det samme gjaldt på Keyserløkka (ved Hasle) og langs Finnmarksgata, på nedsiden av Ola Narr. Men disse prosjektene ble gjerne forsinket på grunn av mangel på materialer eller arbeidskraft.

Oslo kommune samarbeidet med OBOS, og mens kommunen selv i fra 1913 til 1930 hadde bygd utleieboliger, var den nye organisasjonsformen etter krigen borettslaget. Man eier her en "andel" kombinert med leierett til boligen. I 1946 ble Husbanken etablert, bl.a. for å sørge for finansiering av gjenoppbygging i nord, men borettslagsleilighetene til OBOS ble også husbankfinansiert. En annen viktig side ved Husbankens virksomhet var at det ble stilt standardkrav, også til leilighetens størrelse i forhold til husstandens, f.eks. slik at en barnerik familie fikk en romslig leilighet.

I 1950 lå husbankrenten på utrolige 2,5 %, med 15 års bindingstid. 70-75% av byggekostnadene ble dekket av Husbanken og et rente- og avdragsfritt lån. Om det i 1950 kostet 34.100 kroner å bygge en leilighet, finansierte husbanken 19.600. I tillegg kom det rente- og avdragsfrie lånet på 6.500. Det man måtte betale for borettslagsleiligheten - "innskuddet" - ble da 8.000 kroner, noe som bortimot tilsvarte en årslønn for en arbeider eller lavere funksjonær.

Den 10. oktober 1949 var det stortingsvalg, og kommunen registrerte de stemmeberettigete etter yrker:

Selvstendig næringsdrivende     9.083

Funksjonærer                   47.911

Formenn, arbeidere             76.857

Hushjelper                      6.488

Husmødre                       58.759

Andre og uoppgitte             18.641

Dette gir jo et godt bilde av industribyen Oslo, med nesten 77.000 formenn og arbeidere, men hjemmeværende husmødre kommer som en god nummer to. Og vi legger også merke til de mange hushjelpene, et yrke som sikkert ble rekruttert fra innflytterjentene fra landsbygda. Onsdagskvelden ble gjerne kalt for "dueslepp" for det var frikvelden til hushjelpene.

Oslo var også i høy grad en delt by, som f.eks. det markante klasseskillet mellom gamle østkanten og de nyinnlemmete delene av Aker i Holmenkollåsen. Men på ett område var forskjellen nå utjevnet: det var slutt på de store barnekullene blant arbeiderfamiliene: prevensjon hadde slått gjennom, allerede i mellomkrigstiden. Men byen var delt også på en annen måte, nemlig i menns og kvinners verden. Mennene dominerte arbeidslivet; det var relativt få gifte kvinner som hadde lønnet arbeid: de som hadde det, var stort sett ugifte. Fortsatt fantes den gamle holdningen at det var skam for en mann at han ikke kunne forsørge kone og barn. Og hustruens plass var nå engang i hjemmet, og hjemmene i 1950 var også tunge å stelle og krevde nesten en hjemmeværende. Gutters og jenters verden var også atskilt på skolene: blandete gutte- og jenteklasser på folkeskolen forekom ikke, det samme gjaldt framhalds- og realskolen. På gymnaset var det trolig blandete klasser, i alle fall opplevde jeg for første gang jenter i klassen da jeg begynte i 1. gymnasklasse på Frogner i 1955. Skolemusikken var guttemusikken, for jenter fikk ikke være med i korpsene. Jenter ble nok regnet for å være mindre dyktige enn gutter, f.eks. i regning: til folkeskoleeksamen 1950 ble det gitt 19 oppgaver, men den 19. og vanskeligste kunne jentene la være å regne om de ville.

Grunnskolen - "folkeskolen" - hadde syv klassetrinn, og eksamensoppgaven i norsk til avgangseksamen 1950 lød:

1. Fortell om en kvinne eller mann du setter høyt.
2. Storgrana som dro ut i verden.
3. Brannfolka rykker ut.
4. En morsom lekekamerat.
5. Fortell om en arbeidsoppgave du har hatt på skolen.

Nå var hovedstaden internasjonalt berømt på grunn av "Oslo-frokosten", som ble innført i alle folkeskoler i byen fra 1931. I 1950 spiste 20.000 barn hver morgen denne helsekostfrokosten på skolenes bespisningssal - "bessa" kalt - under oppsyn av en egen tilsynslærer. Man startet da tre kvarter før undervisningen begynte, spiste en halv time og fikk et kvarter i skolegården.

Oslo-frokosten bestod av en skonrokk eller et stykke knekkebrød med margarin og ost, brød av sammalt mel med margarin, ost eller torskeleverpostei og avvekslende gulrot, kålrot, et halvt eple eller en halv appelsin, pluss 1/3 liter melk. For egen del mener jeg også å huske at det vanket en teskje tran i ny og ne.

Fra "bessa" 1950.

Den kjønnssegregerte skolen ga seg også utslag rent faglig: i en artikkel om Oslo-skolen fra 1950 sies det bl.a.: "Se for eksempel på forklærne med border som småpikene har komponert selv, eller på posene deres ! Og se på guttenes arbeider fra sløyd, pappsløyd, metallsløyd og fysikksløyd".

Av det kullet som var ferdig med folkeskolen i 1950, gikk 4-5 % rett ut i arbeidslivet. Når såpass få gjorde det, hadde det sin årsak i at man ikke ble tatt inn i lære før man var fylt 15 år. Om lag 45 % av elevene valgte framhaldsskolen, som ikke var en yrkesskole, men den forberedte overgangen fra skole til yrke, ved at den hadde et praktisk tilsnitt. Det var egen jente- og gutteframhaldsskole. Jentene kunne velge mellom tre linjer; husarbeid, håndarbeid eller handel/kontor, mens guttene valgte mellom håndverk eller handel/kontor.

Fra Oslo kommunale framhaldsskole for jenter 1950.
Her lærer jentene å karde, spinne og veve.

Ved siden av dette drev kommunen yrkesskolen i Østre Elvebakke, egen husmorskole og handelsskole.

For de som tok sikte på en mer teoretisk videreutdanning, førte veien til eksamen artium via to-årig realskole, og etter det begynte man da i første gymnasklasse, i "3.gym.", og man tok sin artium når man gikk i "5. gym.".

For elever som ikke ville ta eksamen artium, var "rasken" et alternativ, det vil si realskoleeksamen, som man fikk ved å legge på et ekstra år til de to første på realskolen.

På formiddagen var boligområdene kvinnens verden, og hennes tid gikk med til handling, husarbeid og barnepass. Det var sjelden at en mann hjalp til med husarbeidet: det dreide seg om en arbeidsdeling: mannen skaffet penger til familien, konen stelte hjemmet. Dessuten anså mange menn det som en skam å gjøre husarbeid. Jeg kjenner et tilfelle, faktisk fra slutten av 60-årene, hvor en mann vasket trappen klokken 1 om natten. Hans kone hadde brukket armen, så han vasket på denne tiden så ingen skulle se at han drev med "kvinnfolkarbeid".

Tiden var preget av kvinnediskriminering, selv om man neppe kjente dette begrepet. Ser vi f.eks. på timefortjeneste i en del håndverksfag, viser den ulik lønn for likt arbeid; en mannlig bokbinder tjente i 1950 4.19 kroner i timen, mens hans kvinnelige kollega ble avspist med 2.54. En mann som jobbet i et avistrykkeri fikk en timelønn på 5,29, kvinnen som arbeidet ved siden av ham 3.01.

Timelønnen virker jo svært lav, men vi må huske på at pengene i 1950 var mye verdt. På inntektsstatistikken i Oslo for dette året er høyeste lønning fra 30.000 og oppover. Det var både 1, 2, 5, 10 og 25 ører i omløp. Ser vi på en del gjennomsnittspriser for matvarer i dette året, var kiloprisen på oksekjøtt kroner 4.25, for torsk 1.90, meierismør 7.25, margarin 1.94, schweitzerost 4.85, geitost 3.70, hvetemel 0.69, poteter 0.34, kaffe 7.01. En liter melk kostet 45 øre.

Men det var ikke fritt varesalg: fortsatt var f.eks. kjøtt, flesk, kaffe, sukker, sirup og brensel rasjonert. Men i 1950 ble bl.a. sjokolade frigitt. Rasjoneringen var innført under krigen for å sikre en rettferdig fordeling av begrenset vareutvalg. Dette ble opprettholdt også etter krigen, i tillegg også for å hindre en priseksplosjon.

Oslo bystyre hadde den gang 84 medlemmer, og ved kommunevalget fikk de borgerlige (Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti) og Arbeiderpartiet og NKP 42 representanter hver. Nå hadde Arbeiderpartiet den viktige ordførerposten fordi de borgerlige ikke kunne samles om èn felles kandidat. Å ha ordføreren var av sentral betydning fordi han hadde dobbeltstemme og kunne på den måten være tungen på vektskålen i voteringer. Ordfører i 1950 var den tidligere Akerordføreren og AP-mannen Halvdan Stokke, som året etter ble generaldirektør i NSB. Varaordfører var Brynjulf Bull, senere ordfører for Arbeiderpartiet i flere perioder og kjent under navnet "Sitting Bull".

Kommuneøkonomien var bunnsolid, og det var på denne tiden man begynte å sette av et kapitalfond med opp til 20 millioner kroner hvert år. De aller fleste investeringer skjedde via bykassens budsjett, og ikke ved låneopptak, som kommunen ble nødt til å gå over til i 1970-årene. Årsaken til denne solide kommuneøkonomien lå delvis i god skatteinngang, men enda mer i de lave driftsutgifter som kommunen hadde. Det var f.eks. bygd realtivt få institusjoner innen sosial- og helsevesen, så lønnskostnadene var svært lave.

Grunnen til de lave kostnadene til helse- og sosialsektoren lå selvsagt i den private omsorg, det vil si at de hjemmeværende kvinnene tok seg av familiens gamle og syke. Ved siden av dette hadde kommunen en relativt lav andel 1-persons-husstander sammenliknet med i dag (1998). Situasjonen for den enslige er at dersom han eller hun blir syk, er man helt avhengig av den offentlige innsatsen.

Det var også relativt få mennesker som var avhengig av det vi i dag kaller sosialhjelp. Denne var helt til 1965, da Lov om sosial omsorg kom, ordnet etter Fattigloven av 1900 (i 1948 hadde man riktig nok erstattet ordet "fattig" med "forsorg"). Da denne loven ble vedtatt, fantes det nesten ikke trygdesystemer, men heldigvis ble det etterhvert både fra stat og kommune vedtatt diverse ordninger, som f.eks. alders-, syke-, uførhets-, mors- og barnetrygd, så forsorgsstønad ble ren nødhjelp, som dagens sosialhjelp.

Fattigloven av 1900 inneholdt flere pussige bestemmelser som f.eks. at den fattige var "forsørgelsespliktig" av sin familie, og at kommunen på et senere tidspunkt kunne kreve utlegget tilbake av den understøttete. Loven forutsatte også et mellomregnskap mellom oppholdskommune og hjemstavnskommune. I ekstreme tilfeller kunne den understøttete bli tilbakesendt til hjemstavnskommunen, men dette ble svært sjeldent praktisert så sent som i 1950.

Totalt var det i Oslo i 1950 bare 3.257 hovedpersoner som mottok hjelp fra forsorgsvesenet.

Det døde 4.109 mennesker i byen i 1950. Av de viktigste dødsårsakene var bl.a. tuberkulose, med 121 tilfeller, og 545 mennesker døde av lungebetennelse.

På tross av den voldsomme bolignøden fortoner Oslo i 1950 seg som en bra by å leve i. Først og fremst var mellomkrigstidens arbeidsledighet og sosiale nød langt på vei avskaffet. Det var også en by med svært lite kriminalitet. I dette året var det registrert anmeldt 1.567 grove tyverier, 5.612 simple tyverier og 3.337 andre kriminelle forhold.

Dette heftet inneholder en historisk beskrivelse av sider ved hovedstadslivet 1950. I det etterfølgende vil jeg ta for meg hvordan jeg - som 10-åring - opplevde Oslo på denne tiden.

Karl Johans gate 1950.

Oversikt temahefter             Åpne i stort vindu