26. Bymarken
Etter den store bybrannen i august 1624 beordret Christian IV byen flyttet vest for Akershus festning, og Christiania ble gjort til en del av festningens ytre forsvarsanlegg: byen var omgitt av 9 meter høye jordvoller, som strakte seg langs dagens Karls Johans gate og opp til festningen via Øvre Vollgate.
Tidens jordbruk var primitivt, så omlandet klarte ikke å skaffe nok mat til mennesker og dyr i byen. Noe kom sikkert inn til salgs på torget, men det var så langt fra tilstrekkelig. Byens innbyggere var derfor avhengige av å skaffe seg forsyninger selv.
Det Oslo som brant i 1624, hadde en "bymark", "takmarken" kallet, som bestod av gårdene Ulven, Bryn og Teisen, og som kunne brukes av byens innbyggere til matauk. Takmarken lå altfor langt borte fra det nyanlagte Christiania, så via rause gaver til byen i 1629 og 1631 skjenket Christian IV borgerne en ny bymark, om lag 4.500 mål vest for Akerselva, og den bestod bl.a. av gårdene Lille og Store Aker, Valle, Vøyen, Sten og deler av Lindern. Bymarken strakte seg fra Skillebekken i vest, som utgjorde grensen mot gården Frogner. Denne bekken går i dag i rør omtrent under Niels Juels gate. Nordover grenset Bymarken opp mot dagens Sagene kirke, og den strakte seg mot Akergårdene Frøen, Blindern, Ullevål, Lindern og Bjølsen.
Rent administrativt lå bymarken under stattholder/stiftamtmann og den såkalte magistraten i Christiania. Dette var byens borgermestre og rådmenn, utgått fra borgerskapet, og magistraten fungerte som kongens representanter i Christiania. I geistlig henseende lå imidlertid Bymarken under Aker.
Det er viktig å understreke at Bymarken i utgangspunktet var kommunal grunn. Den bestod ikke av fine jorder og frodige skoger. Selvsagt kunne deler av den dyrkes opp, men størsteparten var fjellknauser og skalberg, bekker og myrer, og med mer kratt og kjerr enn egentlig skog.
Det synes svært uklart hvordan kongen opprinnelig hadde tenkt seg Bymarken benyttet. I praksis ble den to-delt: På den ene siden den åpne Bymarken, som alle fritt kunne bruke som beitemark, og hvor man kunne hente gjerdefang og ved. Den andre delen bestod av "løkker". Ordet er avledet fra gammelnorsk "at luka", å stenge inne, altså inngjerdet. Denne todelingen skapte mange konflikter mellom de rike borgerne, som la under seg stadig større parter av Bymarken og behandlet den som deres private eiendom, og de mindre bemidlete, som selvsagt ville ha en stor del av, ja, helst hele Bymarken som fri beitemark.
Det som skjer, er at den inngjerdete delen øker kraftig på bekostning av den åpne Bymarken: i 1697 var 1/3 privatisert, i 1737 om lag halvparten, omkring 1800 var det igjen 180 mål av den åpne delen, og da Bymarken ble oppmålt i 1828, var det bare 90 mål som kommunalt område, og det var knauser som St. Hanshaugen og Stensparken.
Det var altså de rikeste og mektigste som la under seg de beste delene av Bymarken. Hensikten var å produsere mat til dyr og mennesker, og å la sine dyr beite der.
Opprinnelig var det slik at hver bygård fikk seg tildelt en parsell - "løkke" - etter gårdens størrelse. Disse bygårdsløkkene var ikke særlig store, fra noen hundre kvadratmeter til en 8-10 mål, og idèen var antakelig at de skulle følge bygården som en seter henger i hop med en bondegård. Disse løkkene skulle ikke kunne omsettes, og det var magistraten, trolig med godkjennelse av stiftamtmannen, som delte dem ut. Forsåvidt var dette et system der bukken passet havresekken fordi borgermestre og rådmenn selv var på jakt etter fete løkker. Det skjedde nok en del uregelmessigheter i jakten på å erobre den gode løkke, bl.a. ble gjerdene tatt ned til vinteren, og en del luringer så sitt snitt til på våren å sette dem opp lenger ute, og man fikk på den måten utvidet sin løkke en smule. I 1638 ble løkkene oppmålt. Det var da delt ut om lag 350, og det ble fra nå av ilagt en egen løkkeskatt, noe som igjen ekskluderte de fattigste fra å bli løkkeeiere. Men det er misforståelse å tro at det utelukkende var de velstående som var løkkebesittere: det store gross av løkkene var småparseller, disponert av nokså jevne borgere. Men allerede i midten av 1640-årene godkjente kongen at tre mektige borgere fikk slå under seg store eiendommer: den største løkken, på i underkant av 100 mål, ble tilkjent borgermester Lauritz Ruus, altså den såkalte "Ruseløkken". Hovedhuset lå omtrent ved nedgangen til Nationaltheatret stasjon, hagen der Nationaltheatret ligger, og løkken strakte seg helt opp til Pilestredet, så Universitetet, Historisk Museum og Nasjonalgalleriet ligger på den gamle Ruseløkkes grunn. Løkken ble nemlig kjøpt av Staten i forbindelse med anlegget av Karl Johans gate i 1830-årene.
Den rike hollenderen Selius Marselis fikk også tilkjent en fin løkke nær byen, den såkalte "Marselienborg". Dagens Eidsvolls plass er en del av denne løkken, som opprinnelig var på om lag 40 mål, og hovedhuset lå omtrent på hjørnet Stortingsgata/Rosenkrantz gate.
Den tredje løkkebevillingen fikk Johan Garmann, det var et område på om lag 35 mål, og er omtalt som "Det indhegnede sumpige Støcke Marck beliggende udenfor Pebervigen, fordum Munkedammen kaldet". Denne dammen, som antakelig fungerte som fiskedam for cistersienserne på Hovedøya, lå omtrent i dagens Lassons gate.
Oppriss fra 1755 av lysthuset
på øya i Munkedammen.
Et annet usikkert spørsmål når det gjelder løkkene på Bymarken, er hvorvidt det opprinnelig var forbud mot å bygge våningshus der. Noe som kanskje kan peke mot et slikt forbud, er at bevillingen til Ruseløkken utrykkelig sier at Ruus hadde tillatelse til å bygge våningshus. Men hvis det var et slikt forbud, kunne det bli omgått ved at løkkeeieren bygde en såkalt "arklåve", dvs. en låve med innredet beboelsesrom i en annenetasje.
Arklåve ved Lindern
Og om et slikt forbud eksisterte, så i alle fall magistraten gjennom fingrene med det, og utover 1700-tallet reiste det seg lysthus, også innredet for beboelse, på de store løkkene.
Om man hadde holdt fast ved prinsippet om at løkkene skulle følge bygårdene, og videre at ingen skulle eie mer enn èn løkke, kunne mange konflikter vært unngått, samtidig som byen hadde hatt kontroll over den delen av Bymarken som var åpen. Slik gikk det imidlertid ikke. I 1686 brant en del av øvrebyen ned, dvs. kvartaler som lå opp mot eller på Kontraskjæret. Festningens kommandant forlangte at det skulle etableres et åpent stykke mellom byen og festningen, et såkalt "glacis", slik at fienden, ved et stormangrep, måtte løpe over glaciet og derved utsette seg for festningens ildgiving.
Derfor ble en del bygårder som hadde ligget her, ikke bygd opp igjen. Andre ble revet, og de løkkene som hadde tilhørt eiendommene, var da herreløse, og man begynte å omsette disse som om de var privateiendommer, og dette spredte seg etterhvert til de øvrige løkkene, selv om det langt utover 1700-tallet også fantes løkker som var bundet til en bestemt bygård. Særlig ille var det at magistratarkivet over løkkene ble ødelagt i 1716 ved Karl XII's angrep på festningen, og festningen beskjøt byen og svenskene, og det som ble skutt i filler, var uheldigvis dette arkivet.
Videre ser vi allerede fra slutten av 1600-tallet at enkelte velstående begynte å samle seg rene løkkeimperier. I 1697 ble Bymarken oppmålt: totalt var det 323 løkker, eid av 220 personer: en tredel av løkkeområdet tilhørte 15 av byens rikeste innvånere.
Helle og Nils Michelsen eide f.eks. hele 110 mål og fire løkker, av dem var Ruseløkken den viktigste. Borgermester Johan Bergmann hadde fem løkker, på 110 mål til sammen. Bergmann var medlem av magistraten, og hadde i 1687 fått kongebrev på den meget verdifulle løkken Vøyenvollen på Sagene på ca. 40 mål. Tidligere eide han Geitmyra. Og som embetsmann slapp han å betale løkkeskatt. Og fru generalinne Tritschler hadde åtte løkker, med et samlet areal på om lag 56 mål. Vi ser mønstret klart: byens rikeste og mektigste slår under seg de beste delene, og de fattige blir utestengt fra stadig større deler av Bymarken.
Det var nemlig nok en grunn, sett med magistratens øyne, som talte for privatisering av Bymarken: løkkeskatten sørget for viktige inntekter i bykassen, som på denne tiden var nokså slunken. På slutten av 1700-tallet gikk magistraten så langt at den forpaktet bort deler av Bymarken mot avgift. Forpaktningstiden var 27 år, så skulle løkken tilbakefalle byen og igjen utlegges til beitemark. Det siste skjedde aldri. Det gikk så langt i 1777 at magistraten ville selge seks herreløse løkker på auksjon. Da griper imidlertid stiftamtmannen inn og får hindret salget, men forpaktet bort blir de og faller selvsagt ikke tilbake til byen.
Stadig vekk kommer det klager fra den fattige delen av borgerskapet over privatiseringen av Bymarken, første gang så tidlig som i 1646, og i en klage fra 1651 ønskes det at Bymarken "Den Gemeene til Bedste maatte under Byen igjen udlægges". Magistraten uttalte at denne klagen skyldtes "avindsyke". Og ingen ting skjedde. Det må jo her sies at magistraten hadde dobbelt glede av privatiseringen: som vi har sett, var borgermestre og rådmenn selv ivrige løkkejegere, ja, de fikk dem til og med skattefritt, samtidig som andre måtte ut med skatt til bykassen.
I 1719 klages det på nytt til kongen: noen av borgerskapet har tilegnet seg "Herligheder af Byens Udmark, idet de Aar efter andet, ligesom deres Formænd skal have øvet, indhegne og indlægge fra Byen store Hø- og Kornløkker paa de bedste og beqvemmeste Steder, som kan bære Frugt, saa nu kun skarpe, ufrugtbare Hauger og Myrer er tilbage, da dog Byen skal være beneficeret og tillagt Udmark og Fæbede (febeite) til enhver Indvaaners Fornødenhed".
I 1777 uttaler stiftamtmann Levetzau, i forbindelse med striden med magistraten om auksjonssalg av de seks løkkene at "det ringere Borgerskab, som dog har lige ret med det større, (er) aldeles udelukket fra disse (beite)Rettigheder, og de allene som have havt Penger i Hænde til at kjøbe og anskaffe sig Jordene, er komne i Besiddelse deraf". Levetzau uttaler at den resterende delen av den åpne Bymarken ikke måtte avhendes, men forbli et åpent beiteområde. Men slik ble det selvsagt ikke.
Første halvpart av 1700-tallet er preget av økonomisk fremgang for byen og borgerskapet, og det er fra midten av hundreåret at løkkene på Bymarken hadde sin storhetstid, og denne storhetstiden har selvsagt sammenheng med gjennombruddet av naturromantikk som nettopp skjer ved midten av hundreåret, lyrisk utmyntet i Christian Braunmann Tullins europeisk berømte dikt "Maidagen" (1758). Her stilles den uskyldige natur i Sørkedalen opp mot byens unatur:
Kom Muse, kom og lad os flye
fra dette melankolske Fængsel,
hvor Ønsker daglig døe i Trængsel,
og fødes for at døe paany.
Hvor Kunst og Vid kun pønser paa
den beste Plan til nye Sorger,
hvor Rigdom sulter for at faae
det Støv den for sin Arving borger.
Hvor Retten selv er Tærningskast;
hvor ja af Hyklere bortleies;
hvor Dyder mod Dukater veies;
hvor Fattigdom er største Last;
hvor Rigdom gjør en Daare klog,
ærværdig, ædel, sindrig, klygtig;
hvor Sindets Ro sin Afsked tog,
da Nøisomhed blev gjort landflygtig.
Og det melankolske fengsel er selvsagt Christiania. Sansen for landlig idyll preget overklassen, som bygde rene lystanlegg på sine løkker.
Det er også på denne tiden at den siste delen av Bymarken blir privatisert, nemlig det vestre området. Landskapet her bestod av mye knauser og skalfjell, og det var også dårlig kommunikasjon dit før den nye kongsveien ble anlagt i 1660-årene, dagens Drammensvei. Dette området var lite attraktivt i første omgang, også fordi det ville koste mye penger å omgjøre det til dyrkbar mark. Den første løkken her var Petersborg (1714). Hovedhuset lå på hjørnet av dagens Drammensvei og Thomles gate. Så fulgte Solli i 1716 (hovedhuset lå der hvor INDEKS-huset troner i dag, ved Lapsetorget), og Hjortnes i 1738.
Det er viktig å bite merke i at de lystanleggene som nå reiste seg på de større løkkene som var eid av velstående borgere og embetsmenn, ikke var helårsboliger. Man kunne kanskje tilbringe sommeren på løkken, eller en helg når været var fint. Det er nok fra denne tiden vi har de mange idylliske løkkenavn, som Frydendal, Frihetssete, Rolighet, Sommerro, Midtsommer, Nøysomhet og Frydenlund.
Bernt Ankers løkke "Sommerro" som lå i dagens Dronningparken
ved Drammensveien, som vi ser i forgrunnen. Tegning fra 1814.
Sansen for løkkeidyllen førte også til at de velstående kjøpte opp småløkker fra de mindre bemidlete. Byhistorikeren Arno Berg mener at grunnen til at småløkker nå var på salg, lå i at matforsyningen fra omlandet ble bedret på første halvpart av 1700-tallet, slik at det ikke var nødvendig for håndverkeren å slite på løkken for å skaffe det fornødne kvanta korn eller høy. Fra 1730-årene tillot også magistraten at tilstøtende deler, ofte udyrkbart terreng, ble tillagt eldre løkker. Her lå også et argument fra magistraten når det gjaldt privatisering av Bymarken: driftige løkkeeiere sørget for å forskjønne byens omgivelser ved at sumper og kanuser ble omskapt til prydanlegg med eng- og kornløkker.
Men det er viktig å være klar over at poenget ved løkkene var matproduksjonen. Og ved at velstående nå samlet seg store løkker, kunne også driften bli mer profesjonell, ved at man tilsatte en landbrukskyndig til å forestå driften. Den typen løkkehus som ble reist på 1700-tallet, var ofte i to etasjer, med lav 1. etasje, der den som hadde ansvaret for jordbruksdriften bodde, og en høy 2. etasje for eieren og hans familie, kombinert selvsagt med de eldre økonomibygninger, stall, fjøs, grisehus og låve. Det kunne nok være prydhage i tilknytning til løkkehuset, men de store hagene hadde sammenheng med matauken: frukttrær og grønnsaker.
Et bilde av Christiania og løkkene gir den berømte tyske reisende Leopold von Buch i hans bok "Reise durch Norwegen und Lappland", dansk utgave 1812. Von Buch besøkte byen i 1806 og forteller: "Det er let at begribe, at en saa smuk Egn, som den, der omgiver Christiania, ikke forgjæves vil have opmuntret de formuende Indbyggere til om Sommeren udenfor Staden at søge Forfriskelse og Fornøielse paa Landet. Mængden af smaa Landhuuse nær om byen er virkelig utallig .. (...) Et Landhuus er en væsentlig Deel af Luxus i Christiania; og næsten ligesom den mindste begyndende Kjøbmand i Hamburg ikke troer at kunne leve med Anstand uden Heste og Vogn, saaledes er et Landhuus her den noget bemidlede Borgers første Udgivt." Og von Buch forteller om en voldsom prisstigning på småløkkene, og han beretter videre: "Denne Jords Benyttelse som England er ganske nødvendig for Stadens Husholdninger; thi endnu er Egnen ikke saa beboet, at man altid paa Torvet kan finde fuldtop af hvad den indre Huusholdning behøver. Enhver Familie maa selv holde Køer (kuer); og den lange Vinter fordrer en Mængde Foder". Han forteller om sommeren 1806, som var så tørr, at man måtte importere høy fra England og Irland. Og von Buch berømmer løkkeeierenes flid: "Nøgne Klipper blive aarligaars nedstyrtede og forvandlede til Enge, og fortryllende er nu mangen en Egn, som forhen var frastødende ved sin Ufrugtbarhed. Saaledes er den lille Eiendom Frydenlund, (en løkke ved St. Hanshaugen, jfr. gatenavnet) en Fjerdingsvei fra Byen, ved den utrættelige Generalinde v. Wackenitz's udholdende Mod bleven til en af de behageliste og yndigste, medens man forhen her ikkun saae tørre Skiferblade, og neppe engang Mos paa dem".
Hovedhuset på løkken
Frydenlund ved Ullevålsveien
På første halvpart av 1800-tallet ble forsyningen til Christiania mye bedre, slik at løkkene mister sin betydning som område for mat- og fòrproduksjon. Byen vokser og utparselleringen av de gamle løkkene begynner. På løkkene i vest bygges det fra 1830-årene helårsboliger, villaene.
Den første helårsbolig på Bymarken; statsråd Petersens villa fra 1831,
tegnet av Grosch. Oslo Handelsgymnasium troner nå på denne tomten.
Løkkene som lå nærmest sentrum ble fra midten av hundreåret utparsellert til tett bybebyggelse. Det gjaldt f.eks. den store Youngsløkken, som lå mellom Storgata/Pløens gate, Møllergata og Hausmanns gate. Fra 1846 av blir den utparsellert.
Byens murtvang blir innført på Bymarken i 1858.
Mesteparten av de gamle løkkeanleggene fra 1700-tallet ble revet i forbindelse med utparselleringen, men noen anlegg står fortsatt, som f.eks. Vøyenvollen, Maridalsveien 120, hvor hovedhuset er fra ca. 1730 og alle økonomibygningene er bevart. Et annet morsomt anlegg er Lassonløkken i Grønnegate og "Mangelsgården", Storgata 36.
Og skal vi sette våre føtter på restene av det som var den "frie" Bymarken, er St. Hanshaugen og Stensparken stedet. Videre er gamle løkkenavn beholdt i form av bydelsbetegnelser, som Uranienborg, Hjortnes, Balkeby og Youngstorget (etter Youngsløkken), og noen er bevart i gatenavn, f.eks. Solligata og Incognitogate.
I løpet av 200 år blir altså den frie delen av Bymarken redusert fra 4500 til om lag 90 mål, noe som av de fleste historikere blir karakterisert som de mektiges overgrep mot byens fattigere befolkning. Og allerede fra slutten av 1600-tallet ser vi fremveksten av de rene løkkeimperioer, en tendens som forsterkes på første halvpart av 1700-årene. Men det er igjen grunn til å understreke at det store gross av løkkeeiere disponerte småløkker. Det som imidlertid virker underlig, sett ut fra moderne forvaltningsskikk, er at de som hadde det administrative ansvaret for Bymarken samtidig var flittige løkkesamlere, som Lauritz Ruus og Johan Bergmann, som tidligere nevnt. Det minner jo om bukken og havresekken.
Selv om stiftamtmenn på slutten av 1700-tallet forsøkte å forsvare den åpne delen av Bymarken mot ytterligere inngjerding, satte de ikke makt bak sine krav, så privatiseringen fortsatte ufortrødent.
Det som også er oppsiktsvekkende, er at de løkkene som ble solgt på det åpne marked, hadde jo de første "eierne" ikke betalt noe for; de fikk dem jo gratis, om vi ser bort fra løkkeskatt eller forpaktningsavgift. På den annen side skaffet jo privatiseringen, som vi har sett, viktige inntekter til en skranten bykasse. Alt hadde selvsagt vært mye ryddigere om den enkelte løkkeeiendom hadde vært bundet til en bestemt bygård, og at ingen kunne eie mer enn èn løkke. Det kan kanskje være at det var et slikt system som Christian IV opprinnelig hadde tenkt seg, men det vet vi ingenting om. Men å bruke uttrykk som "tyveri" om privatiseringen av bymarken er muligvis å gå noe langt, om vi da ser bort fra disse luringene som trikset med gjerdene. Men ufrivillig komisk er det jo at det offentlige måtte kjøpe tilbake det som i utgangspunktet var offentlig eiendom, som Slottsparken og Eidsvolls plass.