24. Wergelands gravminne
Natten til den 12. juli 1845 døde Henrik Wergeland i "Hjerterum", hans vesle stue som lå på tomten til dagens Pilestredet 31.
"Hjerterum", Pilestredet 31.
Om hans dødsleie forteller Hartvig Lassen i den første store biografien, "Henrik Wergeland og hans samtid", fra 1866: "Den 10de juli formaaede han ikke længer at skrive, han dikterede da - eller forsøgte at diktere - sin Kone nogle Forandringer, han vilde have anbragt ved sit sidste Arbejde "Fjeldstuen".
Men da hun, som rimeligt kunde være, følte sig alt andet end skikket til et saadant Arbejde under saadanne Omstendigheder - "jeg kunde ikke selv læse hvad jeg skrev" - sagde han: "Jeg har altid forlangt formeget; tilgiv mig". Lægerne sagde om Aftenen at han ikke vilde kunne leve til Midnat. Men han sov dog uabrudt, og, som det syntes, smertefrit hele Natten igjennem. Om Morgenen den 11te tydede Ansigtets og Hændernes Udseende paa Dødens Nærmelse. Men ved Midnatstide da forsvandt dette igjen; hans Ansigt var da atter ligesaa smukt som før, og dette Udseende beholdt han til sin Død og efter sin Død. Hans hustru tog hans kolde Haand mellem sine, men han sagde hurtig og hæftig: "Amalie, du maa ikke varme mine Hænder". Nogen Tid efter sagde han til en af Lægerne: "Nu føler jeg Dødskulden stige op over mine Arme; hvor lang Tid kan jeg nu have igjen ?". Hele Dagen laa han smertefrit, sov af og til, og talte rolig med Lægerne.
Omtrent kl. 1 Natten til den 12te Juli vaagnede han og sagde: "Nu drømte jeg saa sødt; jeg drømte at jeg laa ved min Moders Arm". Dette var hans siste Ord. Nogle Minutter derefter sank hans Hoved til Siden, i en let og smertefri Slummer. - Det var den sidste.
Rygtet om hans forestaaende død havde imidlertid udbredt sig i Byen, og om Aftenen og Natten den 11te var Gaardsrommet og Haven opfyldt af en ængstelig ventende Folkestimmel. Tidlig om Morgenen den næste Dag var Gaarden fuld af Folk, som vilde tage den sidste Afsked med den Hensovende; siden var det hver Dag og Time Tilstrømmen af Tusinder, mange langsveisfra; mange gik hjem efter sine Børn og løftede dem op for at de skulde se ham. Hans Kiste ble i bogstavelig Forstand fyldt og bedækket med Blomster. Over Ansigtet laa det Lommetørklæde, som havde tilhørt Karl Johan."
Så langt Hartvig Lassen.
Henrik Wergeland hadde også på sitt dødsleie sagt: "Jeg vilde saa gjerne leve nu, da jeg har været overhobet med Beviser paa Folkets og Kongefamiliens Deltagelse, og da jeg er forligt med alle mine gamle Venner". Men ikke med sine gamle fiender i kretsen omkring Welhaven. Den 12. juli meldte deres organ "Den Constitutionelle" kaldt at "Henrik Wergeland er død. Inat hensov han efter en langvarig Sygdom. I forrige Maaned fyldte han først sit 36te Aar". Det var alt. Og man bommet til og med på hans alder.
Begravelsen fant sted den 17. juli. Hele 10.000 mennesker kranset gatene der gravfølget gikk fra "Hjerterom" til Vår Frelsers Kirke.
I kirken sang man først en kantate av Wergelandsvennen og lyrikeren Sylvester Sivertson. Talen ble holdt av presten Biørn, som i parantes bemerket senere giftet seg med Amalie Sofie. Biørn understreket Wergelands betydning som "Norges første Digter, Frihedens varme Talsmand, den Fattige og Forladtes Ven og Fader". Og han vektla særlig det siste. For studentene talte Eilert Sundt fra kordøren. Kisten ble så ført til Vår Frelsers gravlund.
På dødsleiet hadde Wergeland mottatt brev fra den dansk-jødiske forfatteren Meir Goldschmidt, som skrev: "Når jeg tænker på Dem, Henrik Wergeland, er jeg stolt af at være Menneske". På slutten av sitt liv hadde Wergeland engasjert seg voldsomt i kampen mot Grunnlovens § 2, som nektet jødene adgang til Norge. Som kjent elsket han Grunnloven, men anså jødeparagrafen for en "avskyelig udvæxt". Allerede i 1839 hadde han sendt inn forslag til Stortinget for å få opphevet jødeparagrafen. Forslaget ble behandlet i september 1842, med det sørgelige resultat at paragrafen fortsatt ble stående. Vel var det flertall i Stortinget for opphevelse, men ikke den grunnlovsmessige majoritet. 51 stemte for opphevelsen, 43 i mot. Det må ha vært bittert for Wergeland at størsteparten av de 43 var bønder, isprengt 6 prester. Jødeparagrafen ble endelig opphevet 6 år etter hans død.
Wergelands kamp for toleranse og trosfrihet hadde selvsagt vakt oppmerksomhet i jødiske miljøer i Sverige og Danmark. I begge disse landene var jødenes stilling friere enn i Norge. I Sverige hadde de f.eks. fra 1781 hatt rett til å slå seg ned i tre byer: Stockholm, Norrkjöping og Göteborg. Det var den jødiske forsamling i Stockholm som satte seg i spissen for en innsamling til et gravminne over Wergeland, og ideen ble spredt til jøder i de to andre svenske byene og til København. I 1847 var monumentet ferdig, og i den anledning ble det avholdt en minnefest i Stockholm før det skulle sendes til Norge. I beretningen fra festen (som ble oversatt til norsk) sies det at monumentet er "efter Tegning af Hr, Chiewitz, bleven modelleret af Hr. A. Salmson, og støbt ved det hr. Lamm tilhørende Ludvigsberg Støberi i Stockholm. Paa Templets (monumentets) Bagside læses følgende Inskription:
TAKNEMMELIGE JØDER UDENFOR NORGES
GRÆNDSER REISTE HAM DETTE MINDE MDCCCXLVII
Monumentet var altså bekostet av jøder, tegnet av jøder, produsert av jøder. Selve bysten er visstnok modellert av den unge norske billedhugger Hans Hansen i april 1845, og det var denne som ble brukt på gravminnet. På dødsleiet hadde Wergeland skjegg.
Nå oppstod jo en tragikomisk situasjon i forbindelse med avdukingen. Eller som det heter i beretningen:
De, som have bekostet Monumentet, ere som sagt Jøder. Den norske Grundlov forbyder endnu Jøden at komme ind i Riget. Da Wergelands
Grav, den Plads hvor Monumentet skal reises, er i Kristiania, kan saaledes Ingen av Mindesmærkets Anskaffere faa Anledning til at være
nærværende ved dets Afsløring dersteds.
Nå gikk det heldigvis ikke så galt, idet norske myndigheter utstedte et såkalt "leide" for tre svenske jøder, som da fikk anledning til å være til stede på avdukningen i 1849. Hovedtalen ved minnefesten i Stockholm i 1847 ble holdt av dr. Lipmanson, som omtalte Wergeland som "en lysende Stjerne paa Samvittighedsfrihedens Himmel" og sa videre: "Og i vore Hjerter, i taknemmelige Jøders Bryst, der har du opreist en evig Mindestøtte, paa hvilken med uudslettelig Skrift er indrisset de Ord: "Wergeland lever end !" Og han avsluttet med "i salig Kjærlighed at utraabe:
Held dit Minde Henrik Wergeland, du uudtrættelige
Kjæmpe for Menneskeret og Menneskeværd !"
En pussighet er at til stede ved festen var praktisk talt hele den norske statsrådsavdeling i Stockholm, anført av Wergelandsvennen, statsminister Paul Due, som bl.a. sa i sin tale:
Jeg forener med denne Erkjendtligheds Yttring det personlige og
oprigtige Ønske, at den Tid ikke maa være fjern, da Jøden uden
Hindring af et intolerant Lovbud, af smaalige Betragtninger eller nedarvede Fordomme, som norsk Borger, frit kan bevæge sig i mit frie, lykkelige Fædreland.
Men i Studentersamfunnet stod det fortsatt kamp om Wergeland: i januar 1847 hadde Sylvester Sivertson satt frem forslag om at Studentersamfunnet skulle stille seg i spissen for en nasjonal innsamling for å reise et minnesmerke over Wergeland, noe som utløste en voldsom strid mellom Wergelands fiender og venner. Sivertsons forslag ble imidlertid vedtatt med 101 mot 48 stemmer. Som kjent ble ikke statuen avduket før den 17. mai 1881, på Eidsvolls plass, noe som førte til en forbitret strid mellom regjeringstilhengere og opposisjonen. Og talen ved avdukingen 1881 ble holdt av mannen som på mange måter var Wergelands arvtaker som den politiserende dikter, Bjørnstjerne Bjørnson.
I 1849 skulle endelig gravminnet over Wergeland avdukes, og etter en ny bitter strid vedtok Studentersamfundet at de skulle ha ansvaret for festarrangementet, og kontakt ble tatt med den jødiske delegasjon som ville komme til Christiania. Avdukingen skjedde på Wergelands fødselsdag, den 17. juni.
Den 15. juni stod følgende bekjentgjørelse i Morgenbladet:
Søndagen den 17. juni 1849 kl 1200 Middag vil efter Foranstaltning
fra Det norske studentersamfund det af svenske Jøder for Henrik Wergeland reiste Gravmonument blive afslørt. Studentersamfundet
tillader sig i den Anledning at indbyde de Medborgere af alle
Samfundsklasser, som i Forening med samme vil deeltage i denne
Høitidelighed, at samles paa Børsen kl 11 ¾ Middag, for derfra i
Procession at begive sig til Graven paa Byens Kirkegaard.
For å være med på selve prosesjonen måtte man avhente billetter, for at det ikke skulle bli overfylt ved graven. Hele 1.600 mennesker deltok. I spissen gikk et militærorkester, som spilte sørgemarsjer, så fulgte tre sangforeninger, deretter Studentersamfundets styre, den jødiske delegasjon og Henrik Wergelands pårørende. "Kirkegaarden var omgivet af en overordentlig stor Menneske-mængde", som det heter i Morgenbladets referat. Ved graven talte Studentersamfundets formann, cand.mag. Friis, som særlig understreket Wergeland som trosfrihetens varme talsmann. Etter avsløringen talte den svenske jøde, dr. Lipmanson, som uttrykte håp om at den eldgamle fordom, som den jødiske nasjon hadde lidd under, snart ville forsvinne fra det frie Norge.
Om kvelden avholdt studentersamfundet et "Festmaaltid" på Klingenberg, hvor den jødiske delegasjon, som foruten Lipmanson, bestod av dr. Levertin og dr. Lamm, deltok.
I Morgenbladet stod det dagen etter et dikt, skrevet av P. Andresen, med utgangspunkt i avsløringen av gravminnet:
Derfor et Folk med Trængselskaar
Har reist ham dette Minde,
Et Folk, der ei af Norges Vaar
Tør Blomsterkrandse binde,
Kom Fædreland ! Ihu det Folk -
Se, Henriks Bauta staar som Tolk
At Friheds-Sands det eier !
Wergelands gravminne, fotografert 1920
(Oslo Bymuseum)