Oversikt temahefter Åpne i stort vindu
23. Ulvetider
Jeg har nok en gang tatt frem Norges beste selvbiografi, "Fra gutt til mann" (1932), for å følge Nils Collett Vogt gjennom livet. Som 6-åring, i 1870, flyttet han og familien opp til Professorbyen, et lite murvillaområde mellom Akersbakken, Ullevålsveien og Bjerregaards gate, et byparti som dessverre er revet. Fra sin tidligste barndom forteller Collett Vogt: "Har jeg ikke selv med egne øren hørt en gammel kjerring si at ikke for mer enn tyve år siden gikk ulv over jordene her ?".
Historien virker fantastisk: fòr det virkelig varg over St. Hanshaugen i 1850-årene ? Trolig er det sant. På den tiden var Østlandsområdet, som resten av Sør-Norge, virkelig plaget av gråbeinen, og i kalde vintre trakk gjerne flokkene ned til bebyggelsen for å finne mat, han var "nærsøkjen", som de gamle nordmarkingene sa. Parken utenfor Sagene kirke heter f.eks. "Gråbeinsletta". Kan dette stedsnavnet ha noe med ulv å gjøre ? Navnet er gammelt, det finnes f.eks. på et kart fra 1795.
Zoologen Robert Collet kan fortelle at mellom 1830 og 40 ble nesten alle gardshundene i Aker revet i hjel av ulv. Aker kommune ble som vi vet innlemmet i Oslo fra 1859 til 1948. Det er velkjent at ulven hadde bikkjer som et viktig byttedyr når den gikk nær opp til bebyggelsen. På Ullevål gård, ved dagens Ullevål hageby, ble samtlige jakthunder revet i hjel i 1844. Nå tok man der en grusom hevn over gråbeinfølget: en gammel, fet bikkje ble slaktet, innsatt med stryknin, og på dette åtet tok man hele åtte ulver.
Ullevål i 1770-årene
I 1846 ble fem ulver sett ved Steinbruvannet. Nå forsvant de store flokkene av ulv brått omkring 1860, men også senere ble det observert streifdyr omkring byen, som i 1875, da en varg ble sett ved Ullevålsseter. I 1872 kan en Kristiania-avis fortelle at "to ulve viste sig i forrige uge nær husene på Skøien i østre Ager".
Ulven, navnet betyr visstnok "det rivende dyret", har bestandig vært utsatt for nådeløs jakt. I Norge var bjørnen også fryktet, bufe- og hestedreper som den var. Men folketradisjonen kan også finne forsonende trekk ved bamsen. Slik var det ikke med ulven, den har alltid blitt ansett som en livsfarlig drapsmaskin, blodtørstig og slu og feig som den er, sett med menneskelige øyne. Eller som Peder Claussøn Friis sier det i sin "Diur, Fiske, Fugle og Træer udi Norrige" (1559): "Wolffen er it snedigt Diur, hand lader sig ikke gierne luure".
Den forhatte ulven.
Fra "Norges Dyreliv" 1949.
"Døm kalte'n nødigen ulv, dom skulja itte nemne namnet hass", sier en gammel nordmarking i Reidar Holtvedts bok "Fra Nordmarka og Krokskogen" (1972). Her har vi med magi å gjøre, kalte man vondemaktene med virkelig navn, kom de. Derfor finner vi en lang rekke omskrivinger: gråtass, gråbein, varg ("den fredløse", "røveren") og skrubb ("den magre").
Å drepe ulv har bestandig vært ansett for en samfunnsgagnlig gjerning. Så tidlig som omkring 600 f. Kr. fastsatte den greske statsmannen Solon en premie på fem drakmer for den som drepte en hannulv, og to drakmer for en hunnulv. Den engelske kongen Edgar, som regjerte på slutten av 900-tallet, påla innbyggerne i Wales å erlegge 300 ulvehoder som skatt i året.
Den intense forfølgingen førte til at ulven var tidlig utryddet i England, omkring 1500. I Skotland ble den siste vargen skutt i 1743, det står forresten en minneplate der oppe i Høylandene, som jeg selv har sett. I Danmark forsvant ulven fra Jylland omkring 1800. Men i Norge og Sverige holdt den seg, i nord som i sør. Det underlige med ulven er at bestanden ikke har vært konstant, men den har opptrådt i store mengder i en 50-60 år, for så plutselig å forsvinne igjen. Peder Claussøn Friis forteller at ulven ble kalt for "fielschreder", fordi den "skrieder paa fieldet", en forklaring som neppe er riktig. I en beretning fra Hadeland fra 1794 kalles den for "fjeldskirj", og i Nordmarksboken til Holtvedt sies det at "i svære skreder kunne den komme". Og det er nok i det siste vi finner forklaringen: når ulvebestanden steg dramatisk, hadde folk følelsen av at det var et "skred" av ulv som kom over lavlandet, i vest som i øst, fra fjellene.
I historisk tid kjenner vi tre store gråbeintider i Norge: den første fra slutten av 1500-tallet til om lag 1630, den andre fra 1700 til 1750-60 årene, og den tredje fra 1800 til 1860, da den plutselig forsvant igjen. Hva det kan skyldes at ulven brått ble borte, er visstnok fortsatt uklart. Det har vært pekt på overbeskatting av byttedyr, hvalpesyke eller jakt. Den siste forklaringsmodellen kan kanskje ha litt for seg i siste ulvetid, da bl.a. stryknin ble tatt i bruk.
At gråbeinen virkelig var en økonomisk belastning for bøndene, viser noen tall fra Åfjord prestegjeld i sør-Trøndelag fra 1.1. til 1.12.1825. I løpet av disse 11 månedene tok ulven 15 hester og føll, 9 kuer og kalver, 282 sauer, 216 geiter, pluss hunder og katter. Hvert gårdsbruk mistet i snitt 8 dyr i denne perioden.
I 1846 innførte staten skuddpremie på ulv, og i 1850 ble det utbetalt premie i alle fylker i Norge. I perioden 1846 til 1863 ble det felt 3.900 og pussig nok: bare 600 i våre tre nordligste fylker. Dette voldsomme tallet behøver strengt ikke være reelt, fordi det nok var en del fjellrevunger som ble presentert som ulveyngel.
I den siste gråbeintiden ble det drevet intensiv jakt på ulven. I 1840 oversatte "stud.medicinæ" P. Chr. Asbjørnsen en svensk bok om "Ulve- og rævefangst", som gir en lang rekke nyttige råd for utryddelsen av skadedyret. At ulvejakten ikke alltid falt heldig ut, forteller Asbjørnsen i forordet: "Undertiden har man vel, naar Ulvene have grasseret alt for stærkt, anstillet store Klap- eller Drivjakter her i Landet; men da man sjælden har haft eller villet underordne sig nogen anden Anfører end Brændeviinsdunken, kan man gjøre sig begreb om Resultaterne: Spektakel, Skrig, Forvirring og Hurlumhei har jaget Rovdyrene mange Miil foran Jagten; og det eneste Vildt, jeg ved der er bleven skudt, var en Hund og et par Lægge, som fik et dygtigt Skud Graabeenhagel ved en Klapjagt, om jeg ikke erindrer Feil, paa øvre Ringerige".
I boken skildres mange gode fangstmåter, fra stokkfeller og ulvesaks til åte og forgiftning. En vanlig fangstmåte var "ulvestuen", som det er mye tradisjon om. Man graver da en tre meter dyp grop, med sider på om lag 2.5 meter og paneler graven med tømmer, slik at ulven ikke skal kunne klore seg opp, om den ramler nedi. Midt i har man en stolpe med en plate øverst og fallemmer omkring. På platen anbringes da lokkematen, "en mindre Puddel med uklippet Haar, eller en lurvet Bondehund" som selvsagt hylte om natten og trakk ulven i graven. Bikkja satt jo helt trygt. Ulven ble så halt opp levende og avlivet et godt stykke fra ulvestuen.
En pussig jaktmetode er "Ulveskydning ved Griselokning". Dette skjer på vinteren på vann eller stille elver, der isen ligger. Man tager da en grisunge, legger den i en kurv på sleden, hvor det sitter et par-tre jegere. Så rister man på kurven, eller klyper grisen, så den skriker. Dette virker da på ulvene som syltetøy på veps, og de begynner å løpe etter sleden. Når sleden svinger rundt et nes, hopper en mann av, legger seg i skjul med gevær og plukker ned ulvene når de kommer springende. Kanskje lettere sagt en gjort.
Ulvejakt på ski.
Ill. fra "Ulve- og Revefangst".
Når det gjelder tradisjonsstoff fra Oslo og Akershus om den siste ulvetiden, finnes det en del i to bøker, begge av Reidar Holtvedt: "Dengang det var bjønn. Sørkedalshistorier" (1945 og 1978) og "Fra Nordmarka og Krokskogen" (1972), hos meg forkortet til "Sørkedalen" og "Nordmarka". Det er jo klart at en del av ulvehistoriene må tas med en klype salt. De gamle sørkedølingene som Holtvedt intervjuet under krigen, hadde ikke selv opplevd ulvetiden, det dreier seg om beretninger som de hadde hørt fra sine foreldre eller besteforeldre. Det er nok også klart at skrekken for gråbeinen førte til dramatisering, ikke sjelden på et nokså spinkelt grunnlag, og oppblandet med generelt tradisjonsstoff om vargen. Ulven var på ferde sommer som vinter, men verst var det nok på vinteren:
Men mest nærsøkjen skulja'n ha vøri når det snøga tett eller tåka låg.
Da var'n ofte helt innpå møkkahaugen utafor fjøset og krafsa på
møkkalemmen og vilja inn. Eller han prøvde å komma inn på sautallen
eller tel gjeita. Han bestefar, som var fødd nyårsdagen 1822, tente i Kjelsås (i Sørkedalen) ifrån var fjorten te'n var atten. Dengongen var det itte mer rart å høre gråbein sitte og tute enn det er å høre reven bjeffe borti åsa nå, sa'n. Ja, på Kjelsås var døm mye plaga ta'n - plassen ligger jo temmelig langt til skøgs au. Døm måtte følgje unga på skolen, for gråbein kunja sitta både fire og fem og ti neri hagan. (Sørkedalen).
Det er også interessant at Holtvedts tradisjonsstoff er nedskrevet på den gamle sørkedalsdialekten, som klart skilte seg ut fra de øvrige flatlandsmåla østafjells.
Nifst var det selvsagt på vinteren når gråbeinshylene skingret over Sørkedalen:
Han Kristian Zakariassen, som var fødd i 1835, fortelte at når gråbein sang opp, begynte den grøvste fyst, og så tok døm opp att heilt tel den fineste pipen. U-hu-u-hu-huuuu ! Opp igjen og opp igjen, heile natta til endes mange gonger. U-hu-u-huuuuu ! Det var itte så hyggelig å høre akkerat. Engong døm satt der og hørte på denne konserten, var
døm brått vàr noe bortmed vønje (vinduet) - det krafsa og krafsa utmed
veggen. Og da døm så dit stod gråbein utafor og kika inn på døm
gjennom ruta ! Det blengte i aua på'n, og'n stod der og gliste med
tanngarden så døm vart reint fælne. (Sørkedalen).
Fra "Norges Dyreliv" 1949.
Bikkjer var gråtassen særlig ute etter når han var nærsøkjen. På Guriby i Lommedalen hadde de en svær, gild en
og denna hadde det vøri to gråbeiner om. Da døm hadde fått livet
ta'a, hadde den ene biti'a over nakken og den andre over bakparten,
og så hadde døm gjort en hufs på seg og bært'a tel skøgs isammens !
(Sørkedalen).
Det er mye tradisjon på hvordan ulv lokket til seg gardbikkjer. Ulven kunne være leken og fikk med bikkja bort til skogkanten, der det ble gjort kort prosess med den. Men ulv og hund kunne også pare seg og få forplantningsdyktig avkom.
Som nevnt ovenfor, følte ungene seg utrygge på skoleveien. Men barna kunne også "ta igjen" med gråtassen. En flokk skolebarn er på vei til skolen
men så vart døm vàr to gråbeiner som stod med forbeina på stein-
garden og glana på døm ved Tømtetåjet, midt milla Tømte og
Grøttumsbråtan. Unga tel å skrike og bælje og bryte ta stauer ta ski-
garden og skulja jaga døm. Og gråbein dro seg unna ! Døm var vel
mette, da, og itte rektig hjerta når unga var så mange og laga slikt
spetakkel. Men da var unga itte seine, døm fulgte etter døm, og slik
jaga døm ubeista heilt oppover mot Svartorsetra, og glømte skolen og all
tingen. Detta hendte vel kringom 1830, skulja je tru. (Sørkedalen).
Konfirmantene hadde det heller ikke så lett: før 1855, da Vestre Aker kirke ble bygd, var sognekirken til Sørkedalen Gamle Aker, og når ungdommen skulle gå hele denne lange veien, og man la i vei sånn ved 4-tiden om morgenen,
da var det itte gråbeinfritt, nei, det ula og svinsa overalt så hu gjekk i ei stadig angst tel hu kom tel tryggere steder. (Sørkedalen).
Det er mye tradisjon på at barn blir forfulgt av gråbeinen:
Engong som han Pål Skjellegården hadde vøri bare en liten guttunge,
hadde'n vøri helt frampå stupet. Brått hadde det stii ei svær, fin bikkje neafør'n og vist tenna mot'n, og så hadde'n jaga guttungen framføre seg så det var naua han kom seg inn. Digre gråbeinspor hadde stii heilt oppå trammen. (Nordmarka).
Men også voksne kunne bli forfulgt. En arbeidsformann på Bogstad, Fredrik Andersen, og hans gravide kone hadde vært på besøk hos slektninger og var på vei hjem:
Men milla Bogstad og Voksen kom en gråbeinflokk på døm ! Mann hadde
itte anna vørju (våpen) enn at'n måtte gå laus på en skigard og brekke tor'n et par staurer, og med en staur i hår hand greide'n å holde beista i frå kjerringa si. Men hadde'n itte hatt døm, hadde nok hu vørti tii, hu. (Sørkedalen).
Et interessant drag ved denne stubben, er at rovdyr visstnok har en særlig smak for gravide. Ellers var det jo særlig bufe som vargen var ute etter:
Engong hadde'n kømmen og tii en sau nerpå jordet, og denne sauen
hadde skriki så det var inga gjerd. Men gråbein hadde slengt sauen
over nakken, han, og skulja tel å dra tel skøgs med'n. Nå - hu Gunhild
hadde nok hørt detta levenet og flaug ut - og da hu såg gråbein, hadde'a
tii en staur og flyge etter, og da styggingen skulja over skigarden med
sauesteika, hadde'a slii te'n med stauern så'n hadde måttet sleppe !
Men du verden å stygt'n hadde glist mot'a, fortelte'a. (Sørkedalen).
Fra hele landet finnes det tradisjon om hvordan ulven på vinterføre forfølger sleder. Selvsagt er det ikke mennesket som vargen er ute etter, men hesten. Det probate middel mot ulven var å henge et tau som buktet seg etter sleden. Av en eller annen grunn skulle dette holde gråbeinen unna. Det er jo fristende å tenke seg at den buktende tauenden minte om en orm, som kanskje ulven var redd for ?
En annen, nærmest internasjonal ulvehistorie, er beretningen om mannen som må gjemme seg under et stort kar om natten for gråbeinflokken. I Holtvedts Nordmarksbok finnes denne varianten om mannen som om natten kommer draende med et stort bøkkerkar på kjelke over Steinsfjorden på vinterføre. Og selvsagt kommer et gråbeinfølge etter ham
og telslutt visste'n itte bære råd heller å kvelve karet over seg. Der hadde'n liggi heile natta, og gråbein hadde dansa rundt'n, og om ein ta dom sette labben innunder, høgg'n tel med tælkniven og når det vart blod, rauk dom på hinannen og slogs og skreik og gaula. Fyst da det vart stilt på morrasia, våga mann seg ut. Da hadde det vøri blod og hårtufser allestan, og tre gråbeiner hadde drii seg avgarde. Men je tveler for, ja, at denna mann hadde hatt ei livleg natt.
Gammel tegning av ulver som angriper hesteskyss.
Legg merke til tauet etter sleden !
Avslutningsvis er det viktig å stille spørsmålet om ulv virkelig har drept mennesker her i landet. Det finnes nemlig tradisjon for det fra mange steder.
Den mest "sikre" ulvedrapshistorien skal ha utspilt seg julenatten 1612 på den såkalte Korsmyra i Leksvik på Fosenhalvøya. En soldat, Anders Solli, hadde vært og besøkt kjæresten. Utpå myra ble han anfalt av en gråbeinflokk, og den brave kriger tok sabelen sin og hogg ihjel en av ulvene, med det resultat at de øvrige kastet seg over denne. Imidlertid gjorde Anders en tabbe: han glemte å tørke blodet av sabelen og stakk den i slira. Etter at ulvene hadde gjort kål på kameraten sin, gikk de på Anders igjen, men nå var han forsvarsløs fordi sabelen hadde frosset fast i slira. Og dermed ble han ulvemat. Det eneste folk fant etter Anders, var den ene hånden hans. Sabelen og slira er oppbevart på Inderøy Bygdemuseum, og på myra ble det i slutten av 1930-årene satt opp en bauta med en nokså tøvete tekst: "Til minne over soldat Anders Solli som lot sitt liv for sin bygd og sitt land, idet han julemorgen 1612 ble revet ihjel av ulver".
Historien bærer sterkt preg av å være et vandresagn, den fastfrosne sablen finnes i flere versjoner. En annen pussig side ved beretningen er poenget med at ulvene hadde etterlatt den ene hånden hans. Hvorfor de ikke også hadde glefset i seg den, synes gåtefullt. Men dette draget finnes i flere ulvehistorier, og det er visstnok en gammel overtro at ulver ikke kan ete høyrehånden til et menneske. Så historien om Anders og ulvene er nok fritt oppspinn.
En annen såkalt "sikker" ulvehistorie gikk for seg i Sørum julen 1830. Mens foreldrene var i kirken, hadde et par småjenter på åtte og ti år gått en tur til skogs. Da folkene kom hjem fra kirken, sprang den ene jenta til dem og fortalte at søsteren var tatt av en stor bikkje. Jenta ble funnet død et sted som etter dette ble kalt "Gråtlien". Også denne historien bør tas med en del salt. For det første er det jo merkelig at ikke jentene var med foreldrene i kirken, og enda pussigere er det at de skulle begi seg til skogs midt på svarte vinteren. Og man sitter jo med en mistanke om at historien er diktet opp for å gi en begrunnelse for det pussige stedsnavnet "Gråtlien", som trolig kan forklares ut fra gammelnorsk "grjòt", som betyr noe så udramatisk som stein. Og hvorfor hadde ikke ulvene spist opp jenta?
I boken "Krokskogen" (1977) av Holtvedt, Christophersen og Hohle sies det at
Den eneste vi med sikkerhet vet ble tatt, var en gutt som skulle gå
over Byermoen i Røyse. Kameraten hadde ikke våget, da de hørte grå-
beinula. Av denne gutten fant de bare handa.
Også denne historien virker lite troverdig: igjen ser vi draget med den magiske hånden.
Det sies også at Armfeldt og hans soldater var sterkt ulveplaget under det tragiske tilbaketoget til Sverige over Tydalsfjellene 1718. At gråbeinflokker gikk til angrep på hans soldater, er mer enn tvilsomt, men det virker plausibelt at mange av de ihjelfrosne svensker og finner gikk i ulvevomma.
I Sverige ble visstnok vinteren 1820/21 ni barn revet ihjel av ulv i Gästrikland i Norrland. Tradisjonen her vil ha det til at det var en fanget ulv som hadde kommet seg løs, og den hadde følgelig ingen redsel for mennesker og anså barn som et lett byttedyr.
Heller ikke fra Finmark finnes det sikre beviser på at ulv har tatt mennesker. I 1904 skriver forstmester Hagemann at han ikke kjenner et eneste eksempel på at "ulven, selv om den har forekommet i flokk, har gaaet angribsvis tilværks ligeoverfor finnen, som kan ensomt færdes deroppe i øde marker".
Det viktigste byttedyret for ulv om vinteren var elg. Og på 1700-tallet, under den store ulveskria da, ble elgen utryddet i Nordmarka og Krokskogen, så da den dukket opp igjen da ulven plutselig forsvant omkring 1860, var det en del sørkedøler som trodde at elgen var "huldrekuer", forteller Holtvedt.
I Nordmarka i våre dager er det svært rikelig med elg og rådyr, noe som utvilsomt skulle gi næringsgrunnlag for en driftig ulvestamme, for gråbeinen har vært fredet siden 1972.