Oversikt temahefter Åpne i stort vindu
21. Predikebrødre
I 1239 ble dominikanernes Olavskloster i Oslo grunnlagt. Brødrene fikk overlatt den eldre Olavskirken av Håkon Håkonson, og utover 1200-tallet reiste klosterets steinbygninger seg, inntil det stod ferdig på slutten av hundreåret. Den gamle steinkirken ble bygd om til en langstrakt dominikanerkirke med et lavt tårnoppbygg.
Alle middelalderens klostre var mer eller mindre bygd over samme lest: bygninger i en firkant rundt en mindre klosterhave, slik vi kan se det når vi besøker ruinene i dag. Ordet "kloster" kommer fra latin "claustrum" som betyr innelukket. Rundt den vesle haven gikk korsgangen, med fine keramiske fliser overbygd med gotiske spissbuer. I østfløyen var bibliotek, kapittelsal (møterom), sakristi og, i annen etasje, dormitorium, med munkenes celler, i nord trolig kjøkken, spisesal og varmerom, i vest bl.a. gjestestue (utenfor klostermurene) og antakelig sovesal for lekbrødrene. Kirken lå da i sør.
Sammenlignet med de store og rike kontinentale dominikanerklostrene var Olavsklosteret lite og nokså fattigslig: det var bare 12 munker der, anført av prioren. Dominikanerne kalte nemlig ikke lederen av klosteret for abbed. De hadde hvit ordensdrakt med en svart kappe over når de var utenfor klosteret og i kirken om vinteren, og ble gjerne kalt for "predikebrødre".
Olavsklosteret, slik det kan ha sett ut.
Klosterkirken til høyre.
Fra Krogstad/Schia: "Vandring i Gamlebyen"
Dominikanerordenen ble godkjent av paven i 1216. Grunnleggeren, Dominikus, er en av middelalderens store religiøse personligheter. Han var født i Castilla i Spania i begynnelsen av 1170-årene. Tidlig kom han i kontakt med Norden, da han i 1203 og 1205 var sammen med sin biskop på diplomatisk sendeferd til Danmark. Det som nok særlig vakte hans interesse, var at det faktisk fortsatt i Baltikum var hedninger. Norden var det første området utenfor Frankrike, Italia og Spania som fikk dominikanerkloster, nemlig Lund i 1221, for øvrig det samme år som Dominikus døde. Norge fikk sitt i Nidaros omkring 1230, så fulgte Oslo i 1239, Bergen 1243 og senere også Hamar.
Det eldste kjente Dominikusbilde
som eksisterer - ca. 1280.
Fra 1205 var Dominikus aktiv blant kjetterne ("katarene", albigenserne) i sør-Frankrike, som på mange måter var en torn i kirkens kjød. Men hans virksomhet stod i skarp kontrast til de rike, pavelige utsendingers i området. For det første praktiserte Dominikus den evangeliske fattigdom, slik den er beskrevet hos Matteus: "Dere skal ikke ta gull eller sølv eller kopper i deres belter, ikke skreppe på reisen, ikke to kjortler, ikke sko eller stav, for arbeideren er sin føde verdt". En slik fattig predikant kunne neppe noen mistenke for å ha andre motiver enn sjelenes frelse. For det andre søkte han via overtalelsens vei å få kjetterne bort fra deres vantro. Men skulle hans argumenter ha gjennomslagskraft overfor dypt troende mennesker, ble ikke hans personlige overbevisning nok: hans argumenter måtte være basert på omfattende kunnskaper og intellektuell overlegenhet. Dominikus søkte heller dialog enn den fremgangsmåten Innocents III senere valgte, nemlig det brutale korstoget mot albigenserne, der sverd og bål var virkemidlene. Det må imidlertid legges til at dominikanerne var meget aktive i inkvisisjonen fra 1230-årene av, noe som ga dem tilnavnet
"domini canes", Herrens hunder. Men dette gjaldt ikke deres virksomhet i Norden fordi inkvisisjonen aldri ble tatt i bruk her.
Opprinnelig var altså dominikanerne tiggermunker. Det samme gjaldt en annen munkeorden som ble godkjent av paven i 1223, nemlig fransiskanerne. Her i Norge ble de gjerne kalt for "barfotbrødre". Disse to ordnene representerte noe helt nytt. Det eldre klostervesenet var preget av isolasjon fra verden. Nå er alt katolsk klostervesen basert på de tre løftene:
lydighet
kyskhet (cølibat)
personlig fattigdom
De eldre klostrene, som f.eks. cisterciensernes, ble anlagt langt fra byene, og munkenes kontakt med folk flest var minimal. I Oslo ble deres kloster bygd i 1147 på Hovedøya. Deres virksomhet var to-delt, mellom "opus dei" og "labor". Det siste var praktisk arbeid, gjerne jordbruk på klosterets åker og enger. Opus dei var deres tjeneste for Gud, tidebønnene, dvs. at det var fellesbønner i klosterkirken på bestemte tidspunkter, gjerne fra kl. 2 om morgenen og utover. Her var det særlig Davidssalmene som ble sunget.
I middelalderen anså man munkenes og nonnenes liv for den mest verdifulle eksistens som et menneske kunne velge: man viet hele sitt liv til Gud og Hans kirke. Bak dette lå også synet på kirken som ett legeme. Derfor kom munkenes bønner i klosteret hele kirken til gode: når de helliget seg selv, gjorde de hele det kirkelige legeme sunnere.
Tiggermunkene preket der folk var samlet.
Fra Johan Ottosen: "Vor historie" (1901)
Selvsagt spilte også tidebønnene en stor rolle i tiggermunkenes klosterliv, men de arbeidet ikke utelukkende for kirkens og egen helliggjørelse ved gudstjenesten i klosteret: de skulle også ut blant det forsømte lekfolket som sjelesørgere og botspredikanter. Derfor finner vi dem i middelalderen på gater, torg og streter, på korsveier og på landsbygda, der folk var samlet. Og i sterk motsetning til de tidligere klosterordnene ble dominikanernes og fransiskanernes klostre anlagt midt i byen. Mens de eldre klosterordnene gjerne var opptatt med jordbruk, var det hos dem ikke jordeiendommer i direkte tilknytning til klosteret. Rene økonomi-bygninger, som fjøs og låve, fantes ikke. Deres hovedoppgave, ved siden av tidebønnene og studiene når de var i klosteret, bestod å preke for vanlige mennesker og drive sjelesorg.
Da de to grunnleggerne levde, var de og deres brødre rene tiggermunker, dvs. de skulle gå ut blant menneskene og vie sin gjerning til deres frelse og leve av almisser. Dominikanerne eide imidlertid sine klostre og kirker, fransiskanerne ikke. Men begge ordnene forlot raskt det rene tiggeridealet og aksepterte gaver og visse faste inntekter av jordegods. Mange av disse klostrene på kontinentet og i England ble etterhvert forholdsvis rike. Men et rikt kloster stod i prinsippet ikke i veien for munkenes personlige fattigdom. En munk hadde f.eks. ikke arverett.
Det var en viss forskjell mellom dominikanerne og fransiskanerne. Sigrid Undset kaller fransiskanerne en middelaldersk frelsesarmè, og dominikanerne en kristelig studentbevegelse. Karakteristikken må tas "cum grano salis", eller snarere en kopp salt, men den peker på noe riktig. Fransiskanerne var på mange måter anti-intellektuelle, mer emosjonelle, der det evangeliske budskap om Guds uendelige kjærlighet var det sentrale. For dominikanerne stod omfattende kunnskaper som forutsetning for den gode forkynnelse. De drev grundige studier av bibelen og de kirkelige forfattere. Typisk nok finner vi i alle dominikanerklostre en lector, som hadde ansvaret for skolering av munkene. Klosterceller er f.eks. en dominikansk nyskapning, mens de andre ordnene gjerne hadde felles sovesaler, dormitorium. Cellen ble også brukt til studier og bønn. Biblioteket - armariet (der man hadde de åndelige våpen, bøkene) var hos dominikanerne ikke utstyrt med leseplasser, men fungerte som et sted der man hentet bøker til bruk i cellene.
Både dominikanere som fransiskanere var fornyere av prekenen. Mens kirkegeistlighetens teologiske utgreiinger nok ofte kunne gå menigmann forbi, var det nye klosterfolkets prekemåte preget av at folk skulle forstå hva som ble sagt. Derfor krydret de sine prekener med anekdoter, legender og moralske småstubber, og de gikk ikke av veien for det grovkornete, om det var nødvendig. Jeg har en følelse av at latteren kunne runge blant tilhørerne når dominikaneren talte på torget i Oslo. Hensikten med prekenen var selvsagt å formane tilhørerne til et sedelig liv og derved mildne straffen etter døden. Hadde man begått dødssynder og endte i helvete, kunne man ingenting gjøre. Men det var en mellomstasjon mellom fortapelse og himmel, nemlig purgatorium eller skjærsilden, der menneskene ble renset for sine synder. Tiden man oppholdt seg der, var avhengig av syndens grovhet. Læren om skjærsilden er gammel i kirken og ble spesielt fremhevet fra høymiddelalderen av.
Middelalderens mennesker levde på mange måter på grensen til det hinsidige. Verdensbildet tok det med i geografien: paradiset lå i øst og straffestedene under jorden eller i uthavet. Grenselinjene mellom menneskenes liv på jorden og det som ventet etter døden, var ofte flytende. Man mente nemlig at det var mulig for levende å besøke det hinsidige, in spiritu eller in corpore. Beretninger om slike ferder kalles visjoner, og det finnes besvart en lang rekke av dem, som f.eks. Draumkvedet. Og visjonene var så langt fra bare de boklærdes særeie. De ble brukt i prekener for å formane folk til gudsfrykt og et sedelig liv.
11-1200-tallet er de store visjoners tid, og en lang rekke av dem ble oversatt til gammelnorsk. Et interessant drag ved dem er at de visjonære stort sett er lekfolk. De er også "demokratiske", idet den visjonære ser både konger, adel, geistlige og klosterfolk i straffestedene.
Den visjonære foretar en vandring gjennom straffestedene og paradis, og han får vanligvis også et glimt av helvete og himmelen. Den visjonære blir gjerne fulgt på sin vandring av en engel, som beskytter ham.
Purgatorium og straffene der et utmalt med krass, folkelig grovhet; den visjonære vandrer gjennom et uhyggelig landskap, med høye fjell og dype daler, her er vekselvis kulde og hete, stank og overalt høres fortvilte rop fra de som pines. Straffene er omhyggelig utmalt i grelle farger. I Alberiks visjon fortelles det f.eks. om en dal full av jerntrær med lange torner på. Her henger syndige kvinner etter brystene. Tundals visjon beretter om et uhyggelig dyr i en issjø som sluker sjelene, som pines i dyrets indre, og deretter kommer de ut som ekskrementer og fryser fast i isen. Gundelins visjon skildrer syndige geistlige som gang på gang blir slått i hodet av djevler så hausen sprekker og øynene faller ut.
Synderen blir slukt av et uhyggelig dyr.
Fra benk i Torpo kirke.
(Norges kulturhistorie, bind 2, 1979)
Flere har pekt på at dominikanerne og fransiskanerne var særlig aktive i å spre visjonene i deres prekner for folk flest. Det er lett å misoppfattet dette: det var nemlig ingen som tvilte på kirkens lære om straffestedene og de ufattelige lidelsene som ventet der, og det var svært få som ikke måtte innom skjærsilden. Som botspredikanter hadde de ansvaret for å gjøre disse lidelsene så kortvarige som mulig ved å bevege menneskene til å leve et gudfryktig liv. Utmalingen av disse redslene i preknene var i virkeligheten en kjærlighetsgjerning overfor menneskene.
Men, og det må også understrekes, forestillingen om det grusomme som ventet i purgatorium hadde også en annen side: Pinen der kunne nemlig forkortes. 1200-tallets berømte fransiskanerpredikant, Berthold av Regensburg, som engang utmalte purgatorium så voldsomt at en adelsdame døde av skrekk, sier et sted: "Å gru ! Kunne de som er i skjærsilden bare sende èn tilbake hit, ville vi se at han var så ynkelig og forkommen at dere ville gråte blodige tårer. Det beste og største for å hjelpe dem i skjærsilden er å lese messer for dem". Utfrielsen fra skjærsildens pinsler var ikke utelukkende en automatisk prosess isolert til den enkeltes gjerninger: man kunne selv, eller de etterlevende, forkorte oppholdet ved å gi f.eks. gårder eller gårdparter eller andre gaver til kirker eller klostre. Det ble da lest sjelemesse på dødsdagen for sjelens utfrielse fra purgatorium. Derfor var det av stor betydning for en kirke eller et kloster å få begrave et velstående menneske på sin kirkegård pga. inntektene av sjelemessen.
Sjelemesser var utvilsomt det viktigste inntektsgrunnlaget for kirker og klostre i middelalderen, i form av landskyld fra de gårdene, eller gårdpartene de eide. Slik var det sikkert også med Olavsklostret. Men det er lite trolig at klosteret hadde hele gårder, men snarere gårdparter. Administrasjonen av helgårder ville ta alt for mye tid fra det som var munkenes viktigste oppgave, nemlig sjelesorg og prekevirksomhet.
Det ble heller ikke fra Olavsklosteret drevet noen organisert fattighjelp, ut over det som den kristelige nestekjærlighet forutsetter. Slik organisert hjelp ville igjen være for tidkrevende.
Mange klostre i middelalderen tok inn såkalte provensfolk, ikke sjelden eldre mennesker som mot en gave fikk lov til å bo der, riktig nok utenfor klausuren, dvs. det området som var reservert munkene. Det er lite trolig at dominikanerne hadde provensfolk i klostrene fordi det igjen ville ta tid fra deres øvrige virksomhet. Men lekbrødre fantes det sikkert i Olavsklosteret, menn som ikke hadde noen teologisk utdannelse, men som tok seg av den praktiske drift av klosteret, og som da bodde utenfor klausuren. Det kunne være f.eks. håndverkere eller kokker.
Det kom ofte i seinmiddelalder til alvorlige konflikter mellom den vanlige sekulær (kirke) geistligheten og fransiskanerne/dominikanerne. De oppfattet disse munkeordnene som inntrengere fordi de av paven hadde fått både prekerett og rett til å høre skriftmål og å drive sjelesorg innenfor deres område. Ikke nok med det: de kunne også selge gravplasser på klosterkirkegården. I og med at sjelemesser var en så viktig del av inntektsgrunnlaget både for klostre og kirker, er det ikke vanskelig å se årsaken til konflikten. 1200-tallets Matteus Parisiensis, som så langt var noen fransiskanerelsker, sier at "de (fransiskanerne) flokker seg stadig rundt dødsleiene til rikfolk og adelen, som de vet har mye penger, ikke uten skade for sekulærgeistligheten".
Nå kjenner vi ikke til om Olavsklostrets dominikanere lå i strid med byens sekulærgeistlighet, men deres vrede fikk fransiskanerne merke da de i 1291 begynte å bygge sitt kloster ute på løkkene øst for Alna (Gamlebyen kirke inneholder kanskje murrester fra den gamle fransiskanerkirken). Oslobispen lyste både barfotbrødrene og deres bygningsarbeidere i bann og sørget for at menn med våpen i hånd rev ned fransiskanernes påbegynte byggverk. Saken gikk helt til paven, som ga barfotbrødrene fullt medhold.
En fransiskanermunk
Den drøyeste konflikten kjenner vi fra Bergen i 1247. Domkapitlets eiendom lå rett ovenfor dominikanernes kirkegård. I stridens hete plasserte kannikene sine latriner på kanten av bakkeskråningen slik at ekskrementer rant ned på predikebrødrenes kirkegård, og selvsagt ville ingen begraves der. Nå var heldigvis, sett med dominikanernes øyne, kardinal Vilhelm av Sabina i byen på den tiden, og han truet kannikene med bann om de ikke sluttet med sin illeluktende krigslist.
Vi skal nå gå tilbake til en kald novemberdag i 1302 for å få et inntrykk av hvordan en dag kan ha artet seg for en predikebror i Olavsklosteret.
Det er like før klokken to om natten. Over den sovende byen ringer klosterets klokke. Snart får den svar fra barfotbrødrenes ute på løkkene og fra Nonneseter, de gode benediktinersøstrenes, på den andre siden av Hovinbekken. Det er rett før dagens første tidebønn i klosterkirken, matutin, som feires klokken to. Gjennom dormitoriet i 2. etasje i østfløyen kommer den broren som har nattevakt for å passe på at de andre kommer seg opp. Han ser innom alle cellene og får liv i de sovende. Det er iskaldt i klostret, det eneste rommet som kan være oppvarmet, er et lite rom i nordfløyen hvor syke oppholder seg og hvor brødrene kan utføre skrivearbeider når kulden har festet sitt grep om Oslo.
Bror Torlak har sovet tungt og farer opp da nattevakten kommer inn i cellen hans. Torlak, som er en eldre mann på 40 år, har bare vært her i Olavsklosteret et års tid. Tidligere har han gjort tjeneste i klostret i Nidaros, og han er opprinnelig trønder. Det er nemlig skikk blant predikebrødrene at de kan bli sendt omkring innen den provinsen de tilhører, nemlig Dacia, som består av dominikanerklostrene i Norden og Estland. Ja, ikke bare munkene, også den gode lekbror Håkon har akkurat kommet tilbake fra predikeklostret i Lund hvor han har hjulpet til med murarbeider.
En murer (ca. 1400)
Torlak og de andre brødrene går ned natt-trappen til kirken. Den er halvmørk og bare sparsomt opplyst av noen kjerter ved koret og høyalteret. Også lekbrødre har komme for å bli med på tidebønnen, og ved deres alter nede i kirkeskipet, som er viet Sta. Anna, Marias mor, blafrer et lys. Det er isnende kaldt i kirken, og brødrene har saueskinnspelser på. Snart lyder munkenes sang: det er Davidssalmene som fremføres. Det er bare syv munker til stede ved tidebønnen. Fem av brødrene er ute på reiser i forbindelse med prekevirksomhet innenfor det store området på Østlandet hvor de har rett til å preke og å drive sjelesorg. Nå er det subpriorien som leder tidebønnen: prioren er ute i kongens ærende på sendeferd til Skotland.
Torlak kjenner sulten gnage: det er midt i fastetiden, som varer fra korsmesse, 14. september, til første påskedag. Da er det forbud mot å spise kjøtt, og dagens måltider er redusert til ett. For Torlak og de andre predikebrødrene spiller kjøttforbudet ingen rolle, idet de aldri spiser kjøtt, selv om unntak kan gjøres for syke. Men i fastetiden er dagens første måltid ved nonsleite, ved to-tre-tiden om ettermiddagen. Og om kvelden vanker det gjerne en tallerken suppe.
Torlak følger bare de to første tidebønnene i dag, for i grålysningen skal han på ferd helt opp i Margaretadalen - Maridalen. Men når han er i klosteret, deltar Torlak i alle tidebønnene, hele åtte stykker, frem til den siste, completorium på slutten av ettermiddagen. Og ved vinterstid legger brødrene seg ved 18-tiden, for at de skal få nok søvn.
Hver dag tilbringer Torlak en 6-7 timer i kirken. Mellom tidebønnene går et par av brødrene gjerne ut på byens torg øst for Hallvardskatedralen og Bispegården for å preke eller bare snakke med folk. De andre driver studier i cellene sine eller møtes i kapittelsalen der klostrets lector Gunnar leder studier av Den hellige skrift eller verkene til fremstående teologer. Torlak ville gjerne vært i klostret i dag, for bror Grunnar driver nå gjennomgang av den gode ordensbror Thomas Aquinas' verk "Summa Theologica", som klostret har vært så heldig å få en avskrift av, denne doctor angelicus som er tidens største teolog og lærdeste mann.
Til messen ved middagstider pleier det å komme mange for å høre prekenen, kanskje særlig når bror Hallvard taler. Igår, husker Torlak, hadde Hallvard prekt om hva som var det gode liv, og for å illustrere dette hadde han fortalt historien om den mektige kongen som lå dødssyk. Hans stjernetydere hadde sagt at han bare kunne bli frisk om han fikk serken til et virkelig lykkelig menneske på kroppen. Og kongssønnene fòr verden over for å finne en lykkelig, men alle hadde noe å klage over, selv om de var rike som Salomon. Endelig kom den yngste kongssønnen til en fattigslig hytte midt i en mørk skog, og fra hytta hørte han en mann som sa: "Nå har jeg gjort et godt dagsverk, har spist meg mett og skal nå legge meg til å sove. Hva skulle jeg vel mangle ? Jeg er det lykkeligste mennesket på jorden". Og den unge prinsen sprang inn i hytta med sine gullpenger for å kjøpe serken hans. Men akk: den lykkelige var så fattig at han ingen serk eide.
Ved grålysningen forlater Torlak klausuren og går ut klosterporten. Allerede så tidlig er det samlet en del sultne og fillete mennesker der. Det har vært en dårlig høst og småfolket rundt byen lider nå ondt. Og selv om landskylda fra klosterets gårdparter også har vært mindre enn vanlig, er det rikelig med korn i lageret, så kokken, lekbroren Tore, har priorens tillatelse til å dele ut brød til de fattige. Men er de også husløse, får de begi seg til de gode benediktinersøstre nede i Nonneseter.
Torlak skal preke i Margaretakirken ved nonsleite, veien opp til dalen er lang, så han har fått tillatelse til å bruke en av klostrets hester, selv om det strengt tatt er imot ordensregelen. Torlak rir opp Gatene til Martestokkr (Galgeberg). Derfra går rideveien over garden Tadvin (Tøyen) over Frysja bro (litt ovenfor dagens Grünerbro) og opp til den ærverdige Aker kirke. Her skal Torlak overgi et brev fra subprioren til en av prestene, samtidig som han gjerne vil be ved høyalteret der.
Så drar Torlak nordover langs den smale, sølete rideveien til Margaretadalen. Han skal også innom et par garder der oppe, før messen til Skerfin (Skjerven). Klosteret eier her ¼ gårdpart, så predikebrødrene har jevnlig kontakt med bonden. Torlak ser frem til å holde en kort preken for folket der og drive sjelesorg for de som trenger det. Særlig de gamle gleder seg til en samtale med munken.
Ved nonsleite er Torlak fremme ved Margaretakirken oppe ved Kyrkjubø. Han har nylig hørt en god historie fra en barfotbror, og den vil han bygge sin preken på. Det var nemlig en mann som hadde begitt seg til Paradis for å tale med Vårherre. Men St. Peter hadde sagt at Gudfader ikke var der da og ba ham vente. Nå hadde det seg slik at St. Peter mistet en gullnøkkel som mannen tok, og den brukte han til å låse seg inn i Vårherres tronsal, med de mange sølvskamler der englene satt. Mannen var ikke snauere enn han satt seg på tronstolen, og da kunne han se alt som foregikk på jorden. Så oppdaget han en listig tyv som var i ferd med å stjele noe tøy fra en snor. Mannen ble rasende og kastet en av sølvskamlene etter tyven. Da hørte mannen at Gud og englene kom, så han skvatt ned av tronen og gjemte seg. Men den evige Far oppdaget raskt at en av skamlene var borte. Mannen ble oppdaget og anklaget for tyveri. "Ja," sa mannen, "jeg tok den nok, men beholdt den ikke, for jeg kastet den etter en tyv nede på jorden". Da lo den kjære Gud og sa: "Er det slik du behandler syndere ? Skulle jeg slå ihjel alle de tyver som vandrer på jorden, ville det hurtig være slutt på verden".
Torlak kunne bruke historien til å vise at vi alle er syndere, men det vi trenger, er ikke skamler i hodet, om de enn er av sølv, men de gudommelige nåde og tilgivelse.
Etter prekenen står Torlak en stund på kirkebakken og taler med folk, før han begir seg til garden Sandin (Sander). Bonden har sendt bud etter en predikebror fordi konen hans er farlig syk. Han mente at et skriftemål til en predikebror var mer virksomt enn til presten i Margaretakirken. Predikebroren levde reinliv og viet hele seg til Guds tjeneste, mens presten bodde sammen med en kvinne og hadde en stor barneflokk. Det var ærlig talt ikke så stor forskjell mellom ham og bøndene i dalen. Da Torlak kommer til Sandin, stunder det mot kveld. Konen på garden, den 23-årige Gunnhild, har ikke kommet seg opp etter barsel, og det lir mot slutten for henne. Utpå morgensiden dør hun, etter at Torlak har skriftet henne og gitt den siste olje. Bonden vil at Gunnhild skal fare vel også etter døden, så han tinger gravplass for henne på predikebrødrenes kirkegård nede ved klosteret. Han vil også at det skal leses sjelemesse på hennes dødsdag for å korte hennes pine i skjærsilden. For alt dette vil han gi klosteret 1/5-dels gårdpart av Sandin.
Ved hanegal neste morgen er Torlak på vei nedover til Olavsklosteret igjen. Han rasker på for å rekke lector Gunnars utlegging av doctor angelicus' Summa Teologica etter messen midtdags.