20. Det store bankrøveriet
Natten til den 2. januar 1835 var det innbrudd i Norges Banks Christiania-filial på Bankplassen. Den dristige tyven fikk med seg hele 64.100 speciedaler i sedler, en formidabel sum. Omsatt til kroneverdi 1997 tilsvarer det nærmere 12 millioner. Mannen som foretok innbruddet, var Ole Høiland, Norges mest berømte tyv, ved siden av hans samtidige Gjest Baardsen.
Blant folk flest var Ole en populær person, berømt som han var for sine mange dristige tyverier og rømninger bl.a. fra Akershus festning. Men Oles liv viser på mange måter den biske realiteten i det gamle ord om at "forbrytelser lønner seg ikke". Mesteparten av sitt liv, fra han var 19 år gammel, tilbragte han i fengsler og i forvaring på Akershus festning, på det såkalte Slaveriet. Og hans liv endte i tragedie, i 1848 tok han sitt eget liv nettopp på Akershus.
Ole Høiland var født i 1797 på gården Høiland i Bjelland sokn i Vestre Agder. Da han var 10 år gammel, flyttet familien til Kristiansand. I 1816, 19 år gammel, fikk han sin første dom, for 13 tyverier. Han ble idømt lovens strengeste straff for førstegangsforbrytelse, to års tukthus. Men etter bare en måned i tukthuset i Kristiansand rømte han, og tradisjonen vil ha det til at han kjøpte en butt smør som han sendte til lensmannen, med vennlig hilsen fra Ole. Det er vel denne typen handlinger som gjorde ham så populær blant det brede lag av folket, - en form for Robin Hood-syndrom.
Nå kommer Ole for alvor inn på forbryterbanen, han blir den klassiske "fengselsfugl". Et forsonende trekk ved Ole Høiland er at det ikke finnes noen beretninger om vold fra hans side, han var forsåvidt en "ærlig tjuv og kjeltring". Et signalement forteller at han er "68 ½ Tomme (1.77) høi, rank af Væxt og af godt Udseende. Han har blaae Øine og noget lyst Haar, et Ar paa det høire Skinnebeen samt flere paa Hænderne". Arrene skyldes utvilsomt hånd- og fotlenker i fengslene.
Tegningen er trolig fra 1836, da Ole Høiland
var blitt
såret i hånden av et
sabelhugg i forbindelse med pågripelsen.
I 1823 blir han huket igjen, dømmes til kakstryking og livsvarig fengsel (slaveri) på Akershus festning. Kakstryking var en barbarisk straff på kroppen, som ble avskaffet i 1842. Forbryteren ble bundet til en "kak" (påle) på byens torg, og deretter gitt 27 slag på bar rygg. Ole fikk sin kakstryking i Kristiansand og i mars 1824 bar det til slaveriet på Akershus festning. I syv år er han på festningen under svært primitive soningsforhold, for å si det mildt. I juni 1831 er han og et par andre på utearbeid, de klarer å stjele en båt og fossror over til Nesodden. Men i november blir han fakket, og igjen bærer det til Akershus festning. Den som fører ham tilbake til slaveriet, er gevaldiger Ole Vidste. En gevaldiger var en oppsynsmann i den militære rettspleie. I 1834 klarer Ole Høiland å stikke av igjen fra festningen, og han bor hos Ole Vidste, som nå var sluttet som gevaldiger. Ole Vidste har en liten stue oppe ved Åsen gård (nord for Torshov, jfr. dagens Åsengata). Her holdt Ole Høiland til i kjelleren, og nå planlegger han sitt livs dristigste forbrytelse, innbruddet i Norges Banks filial i Christiania. Norges Bank var grunnlagt i 1816, og etter mye om og men ble hovedsetet lagt til Trondhjem, til Christianias store sorg, som bare fikk en filial, oppført i 1828. Denne bygningen ligger fortsatt på Bankplassen.
Norges Banks filial på Bankplassen, fotografert 1899.
(Foto: Oslo Bymuseum).
Problemet for Ole var selvsagt å komme seg gjennom hovedporten til Banken. Deretter måtte han gjennom 5-6 dører inne i bygningen. Det siste var ikke så vanskelig: som dreven tyv hadde han en omfattende samling dirker.
Det var bankens bud som hadde ansvaret for å låse hovedporten etter stengetid. Historien om hvordan Ole skaffet seg kopi av denne svære nøkkelen, er fantastisk: i fire kvelder fulgte han etter bankbudet, som gikk med lykt og bar nøkkelen i den andre hånden. Ole så nøye på nøkkelen og tegnet da, etter hukommelsen, en kopi av nøkkelskjegget, med hele 14 hakk. En annen kveld dro han ned til banken og fikk tatt en bekavstøpning av nøkkelhullet. Ut fra dette slipte han da til nøkkelen i kjelleren under Ole Vidstes stue på Åsen.
Men Ole hadde nok et problem: om natten var det væpnet vakt ved banken - mannskaper fra Akershus festning. De jegerne (infanterister) som hadde vakt jule- og nyttårshelgen 1835, var to brødre, Hans Olsen Kullebunden (utvilsomt "Kølabånn" mellom venner) og hans bror, Peder Olsen Kolseth. Nå hadde det seg så heldig at Ole kjente begge disse soldatene fra sitt opphold på Akershus festning. Så Ole tok kontakt med dem og lovte dem 500 (kommende) speciedaler hver for å se en annen vei når han plystret et bestemt signal. Hans hadde vakt frem til nyttårskvelden, deretter overtok broder Peder.
Ole valgte natten mellom juleaften og førstedag til innbruddet, da han kunne regne med at området var nokså folketomt. Ved midnatt er han der nede, ser Hans gå sine runder, plystrer signalet og Hans forsvinner bak bygningen. Så lister Ole seg opp trappen, og - under over alle under: nøkkelen passer, og den tunge døren glir lydløst opp. Med seg har han et stort knippe dirker, og han låser seg gjennom fem dører, men da er det stopp: døren til kjelleren, der pengene er, får han ikke opp. Omhyggelig låser han etter seg og begir seg opp til Åsen for å arbeide med den siste og avgjørende dirken. Natt til fjerde juledag gjør han nok et forsøk, men den siste døren er han ikke kar om å hamle opp med. Igjen låses alt, og påny drar han til Ole Vidste for å slipe videre på dirken. Natt til 2. nyttårsdag er han i banken igjen, og den gjenstridige kjellerdørern gir seg endelig for dirken, og Ole kan fylle sin sekk med 64.100 speciedaler - kasserte - men fullt gangbare sedler. Og atter låser han etter seg, slik at det skal ta lengst mulig tid før det dristige tyveriet blir oppdaget.
Speciedaler av den typen som Ole Høiland stjal,
gyldig fra 1817 - 1846.
Og oppdaget ble det, og det var jo klart for alle og enhver at det hadde vært Ole Høiland som igjen var ute på tokt.
Senere, da han satt på Akershus festning, skrev Ole en lang vise om sitt liv, og her forteller han om røveriet av Norges Bank: (melodien er: "En sang vil jeg fremføre").
Saasnart jeg nu var kommen
I Lænkerne igjen,
Jeg lagde Planer sammen
at overfile dem.
Det mig er bleven Vane
ved kraftig sikker Haand,
mig Friheds Vei at bane
og løse Lænkens Baand.
Jeg nu en Streg udførte
som alle kronet har,
og som man om mig hørte,
den mærkeligen var.
Mig Penge var i Tanken,
var eneste Attraa.
Saa husket jeg paa Banken
at der var nok at faa.
Jeg nu i Nattens Mørke
mig sneg i Gaarden ind,
og Laas og Dører stærke
flux veg for Nøkkelen min.
Den min Umag betaler,
jeg tænkte og det gik;
thi sexti Tusind Daler
jeg derved ene fik.
Men lykken er ustadig,
det ved enhver forvidst,
thi jeg kun altfor snarlig
kom der, hvor jeg var sidst.
Man riktigen opdaget
at jeg var og hans Mand,
og det har foraarsaget,
stor Straf jeg vente kan.
En annen som skrev om dette berømte innbruddet, var Henrik Wergeland, under pseudonymet "Ola Graagut" ("Ola Graaguts nye Vise om en Ola Høiland med mere", 1836). Her heter det bl.a.:
Det var han Ola Høiland, som i den mørke Nat
tog Norges Bank ret listig, den dyrebare Skat.
Herud paa Jagt, barduus !
Herud i graa Kanutter fra gamle Agershuus !
Når Ole skriver i visa at han kan vente stor straff, var selvsagt dette en helt riktig observasjon. Men den som også kom i klisteret for alvor, var jegeren Peder Olsen Kolseth. Da saken ble oppklart, fikk de to brødrene av Høyesterett 25 dager vann og brød, noe som virker som en svært mild straff. Nå hadde det seg slik at selve tyveriet ikke hadde skjedd da Hans Kullebunden hadde gått vakt, men mens broder Peder gikk rundene.
Av de 64.100 speciedaler kom alt til rette (inklusive de 10.000 som Ole Høiland hadde gitt til Ole Vidste), unntatt 18.401 ½ speciedaler, for å være nøyaktig. Disse pengene er fortsatt borte: de ligger trolig gjemt et eller annet sted i Grefsenåsen.
Nå ble både Ole Høiland og Peder dømt til å betale disse pengene tilbake til banken. For Ole spilte denne dommen ingen rolle: han fikk jo livsvarig slaveri på festningen. Men for Peder Kolseth var det verre: etter å ha sonet de 25 dagene på vann og brød, ble han satt i gjeldsfengsel. Og gjeldsfengsel i de dager var slik innrettet at man satt der til gjelden var betalt, slik også Dickens skriver om i f.eks. "The Pickwick Papers". Og den arme Peder satt og satt, inntil Kristiania bankadministrasjon ba om nåde for ham: da hadde han sittet i gjeldsfengsel i 12 ½ år !
Ole Høiland fikk ikke noe godt av den enorme summen han hadde stjålet. Han måtte holde seg unna folk, en stor belønning ventet den som anga han og politiet hadde jo signalementet hans. Ole gjorde et halvhjertet forsøk på å rømme til Sverige med et elendig forfalsket pass, men ga opp dette foretaket, og den 21. januar 1836 var han i politiets klør. Nok en gang ble det kakstryking før han ble innsatt på Akershus. Og denne gangen tok de ansvarlige ikke noen sjanser på at Ole skulle rømme. Han ble satt i celle i Kronprinsens kruttårn, i et trebur av tykke stokker som stod tett sammen, og treburet i cellen var slik at han ikke kunne nå veggen fra der han satt. Og utenfor Kronprinsens Kruttårn gikk det vakt døgnet rundt.
Ole ble nå en turistattraksjon, der han satt i sin spesialcelle. Utlendinger ble gjerne tatt med til Akershus festning og forevist den berømte forbryteren. En franskmann som ble spurt om hva han hadde sett i Norge, fortalte at "man har vist meg Ole Høiland i bur".
Selvsagt drømte Ole atter om å rømme, slik han skriver i visa om sitt liv:
Men om jeg atter rømmer,
fortænk mig ei deri,
den Fugl i Buret sidder,
sig gjerne ønsker fri.
Livjern og fotjern funnet ved Svartkulp i Nordmarka.
Skal visstnok ha tilhørt Ole Høiland som kvittet
seg med dem
etter en rømning fra Akershus festning.
Etter et mislykket rømningsforsøk ble han atter kakstrøket, denne gang på Vippetangen i november 1837. I forbindelse med dette forsøket ble han også lurt til å oppgi hvor han hadde gjent 30.000 daler i Grefsenåsen (men de 18.401 ½ ligger der fortsatt).
Den 17. september 1839 er det oppstuss i Christiania: Ole Høiland har rømt fra sin spesialcelle på Akershus festning. Og Henrik Wergeland formummer seg igjen som Ola Graagutt og skriver:
Major Glad maa nu sig græmme
- Melotamp - tamp - tamp - Melopine -
Ole Høiland er ei hjemme.
:/: Han er gaaet i grønnen Skov :/:
Han er gaaet foruden Lov.
Major Glad maa nu sig græmme:
Ola Høiland er paa Rov.
Ola er i Skoven gangen
- Melotamp - tamp - tamp - Melopine -
For at høre Fuglesangen
:/: Men den Sang, som vi har hørt :/:
var at Trommerne blev rørt
Og reist er Krudttaarnsfangen
Førend Føret ret blev tørt.
Ole hadde greid det umulige: på et eller annet vis fikk han smuglet til seg sag og annen redskap på cellen, og om natten arbeider han i tre måneder. Først sager han en lem i tregulvet, som han sørger for ikke kan oppdages. Så graver han seg nedover og klarer å komme seg gjennom den to meter tykke grunnmuren. Han må ha arbeidet naken for ikke å skitne til klærne sine så det skulle oppdages. Etter å ha kommet seg ut, slipper han seg ned den 10 meter høye festningsmuren. Ole er i frihet igjen. Til å begynne med skjuler han seg i Holmenskogen og oppe ved Ris. Helt til den 31. august 1842 er han på frifot, og han livnærer seg som vanlig ved tyvererier. Da blir han tatt av politiet på plassen Baklien i Skoger. Og det forsmedelige var at han var blitt angitt av en skredder fra Drammen, Niels Tveten, som selvsagt var fristet av belønningen på 3000 speciedaler. Ole var en populær mann blant vanlige folk, så skredderen holdt på å bli lynsjet av en rasende mengde.
Og igjen var det tilbake til slaveriet på Akershus. Ole var nå en forbitret og fortvilet mann. I forbindelse med troningen av Oscar I i 1845 søker han den nye kongen og dronningen om benådning. Han skriver bl.a.:
"Mine Forseelser vilde dog ikke blive godtgjorte, om jeg endog
udsoner med mit sidste Aandedrag i Fængselet; og de faa Aar, jeg
kan have tilbake, strækker dog ikke til at fyldestgjøre
Halvtredssinstyve (50) elendige og forsmædelige Gjenvordighetsaar,
men fornemmeligen Menneskevennernes belivende og belærende Exempel
have endelig formaaet at forandre mine Anskuelser og forvandle
min Uvidenhed til nogenlunde Bevidsthed".
Han var med andre ord blitt et bedre menneske, og han avslutter benådnings-søknaden slik:
"Skulde mine Landsmænd vægre sig ved at optage mig i Landet,
lader jeg mig meget gjerne hensende til en anden Verdens Deel,
og forbinder mig til at betale Reiseomkostningerne i aarlige
Terminer. Under slige trængende Omstændigheder, haaber jeg,
en eller anden Rheder eller Skibsfører vilde lade sig bevæge til
at gaa ind paa en saadan Betingelse.
Underdanigst
Ole Pedersen Høiland
Søknaden om benådning blir avslått. Han gjorde nok en gang forsøk på flukt, men ble oppdaget.
Den 20. desember 1848 finner vokterne celledøren barrikadert innenfra. Da de får brutt den opp, finner de Ole Høiland hengende fra en krok i taket.