14. Vårbelger mot birkebeinere
Tidlig, tidlig vårmorgen den 21. april 1240. Oslo, med alle de gråbrune trehusene, sover. Nede ved stranden ved Mariakirken går nattevakten og gjesper. Dagslyset siver langsomt inn over fjorden, der en lett tåke ligger.
Oslo omkring 1200
Plutselig roper en av vaktene opp og peker ut over. I det lette morgenlyset ser de hærskip komme fossroende. Kong Håkon er i Oslo. Snart kimer hærklokken vilt og skingrende over byen fra kongsgården.
Igjen er det ufredstider i landet. Kong Håkon Håkonsons svigerfar, hertug Skule, tar kongsnavn på Øyrating i november 1239 og reiser opprørsfanen. Skules menn, som ble kalt vårbelgene, farer rundt i landet og dreper Håkons folk. Og kongens menn har ikke hatt lykken med seg: Knut jarl har lidt nederlag ved Låka i Nannestad. Nå sitter Skule og vårbelgene i Oslo. I ly av natten har kongens hærskip kommet inn til Hovedøya. Slagplanen går ut på å komme overraskende på vårbelgene. Men det er så stille i byen at kongen til å begynne med tror at Skule og mennene hans har forlatt Oslo. Men hærklokken fortalte om noe annet.
Hæren blir delt i to: kongen med hoveddelen skal gå i land ved Ekebergstøa (ved dagens Kongshavn), ta seg over den eneste bybroen over Alna, Geitabru, og så gå opp Østre strete. En mindre avdeling, under Knut jarl, skal lande ved bryggene nede ved Kongsgården, og så gå opp byens andre langgate, Vestre strete.
Under bakkekammen under Ekeberg holder kong Håkon tale til sine menn og egger dem. I så henseende bærer han arven videre fra sin bestefar, Kong Sverre.
Hertug Skule sover i kongsgården nede ved Mariakirken, hans menn på forskjellige steder i byen. Da hærklokken kimer, griper de våpnene sine og haster opp til Hallvardkatedralens kirkegård. Skule vil fylke hæren oppe ved Martestokker (dagens Galgeberg) og ta i mot birkebeinerne der. Da griper Skules merkesmann, Arne Rova, inn og hevder det er skam å la birkebeinerne ta klærne og hestene deres.
Det må ha vært et vanskelig valg å foreta for hertug Skule: han var nå selvsagt informert om hvor Håkons hær hadde landet. Hvis han fulgte sin opprinnelige plan og fylket hæren ved Martestokker, ville han neppe ha tid til å få med seg hestene. Og dersom det gikk galt i et eventuelt slag ved Martestokker, ville også fluktmuligheten bli eliminert på grunn av hestemangel. Og Håkon kunne jo sette etter dem på hestene som de hadde tatt i byen. Den andre muligheten, Arne Rovas forslag, gikk da ut på å prøve å hindre birkebeinerne i å ta seg opp byen og derved få tid til å hente hester, klær og annet utstyr. Men ved å velge denne varianten, splittet han også hæren.
Hertug Skule valgte den siste strategien. Han beordrer menn ned Vestre strete for å stoppe Knut jarl og birkebeinerne der, samtidig som han sender Hallvard Stutt og mange menn med ham mot Geitabru for å bryte broen og hindre birkebeinerne i å komme inn i byen. Oppe på bakketoppen under Ekeberg ser Håkon vårbelgene ved Geitabru, og han og hans menn skynder seg alt de kan mot broen. Men det går tregt: det er vårbløyte, og de synker ned i søla for hvert skritt de tar. Endelig når de brofestet. Skrekken tar vårbelgene da de ser kongen og hans merke, og de flykter. Kanskje taper Skule kampen om Oslo akkurat her, og derved også kongsnavnet, ved vårbelgenes feighet ved Geitabru. Det er jo klart at en håndfull menn kunne ha holdt stillingen mot stor overmakt, særlig tatt i betraktning at de hadde ødelagt en del av broen, så bare brospennet, kraftige tømmerstokker, stod igjen.
Kongen sender 40 mann over først, så Torstein Heimnes, merkesmannen som balanserer på brospennet og må støtte seg med spydet på den andre brostokken. Han bar jo merket i den andre hånden.
Birkebeinere går over Geitabru
Stadig flere og flere birkebeinere kommer over, og kongsmennene går oppover Østre strete mot Hallvardskatedralen. Oppe i stretet står Skules merkesmann, Arne Rova, med en stor del av vårbelgene. Noen er helt oppe ved kirkegården. Kongen lar lursveinen sin blåse. Så bærer de to flokkene sammen. Det begynte med steinkasting, og siden "skjøt" de mot hverandre, det vil si de kastet spyd og brukte pil og bue. Kongens merke blir båret frem, og igjen viker vårbelgene unna og tar seg inn porten til selve kirkegården. Den er omgitt på tre kanter av høye steinmurer, som det ikke er mulig å ta seg over. Noen birkebeinere forfølger vårbelgene inn på kirkegården, men de blir drevet ut igjen av stein og kasteskyts. En del vårbelger har ikke gått inn på kirkegården, men drar oppover, øst for kirkegården. Vårbelgene er nå splittet: en del befinner seg på selve Hallvardskirkegården, andre nordøst for kirkegården, med hertug Skule, mens en tredje del av hæren er nede i Vestre strete og slåss med den delen av birkebeinerhæren som under Knut jarl hadde gått i land ved bryggene.
Kong Håkon blir nå, etter at en del av vårbelgene var innestengt på kirkegården, uforsiktig: med bare om lag 20 mann søker han nordover mot hertugen, og blir stående i et lite myrsøkk, med Skule og hans menn ovenfor seg. Han kommer nå i en livsfarlig situasjon, idet han både har vårbelger bak seg, på kirkegården, og ovenfor seg, mot Martestokker. Sagaen forteller at "da gjorde Gud stor miskunn mot kongen, så ingen av flokkene tok på ham". Sagaen blir noe uklar her, men trolig kommer det flere birkebeinerflokker til kongen. En del sender han mot St. Hallvardskatedralens kirkegårdsport bak seg, mens han selv og merket stemner mot Skule. Birkebeinerne bruker så stor våpenmakt mot vårbelgene på kirkegården at de må slå igjen porten.
Nord for kirkegården sitter Skule på en hest, og kongen og kongsmennene kommer mot ham. Skule ser nå en mulighet til å avgjøre kampen, og roper til vårbelgene at de skal søke frem. Men en av hans menn, Sone Sik, sier til hertugen: "Herre, her er nå kong Håkons merke, og der kommer kongen selv !". Men Skule svarer: "Frem skal de likevel !" og hogger sporene i hesten. Sone tar da tak i tømmene og holder den tilbake. Birkebeinerne kaster spyd etter Skule, og noen gikk ganske nær ham. Hertugen dro seg nå unna og søkte opp mot Martestokker. En del av birkebeinerhæren setter etter ham, og det kommer til strid der oppe. På Martestokker ser hertugen stadig flere flokker av birkebeinere komme opp over, og han flykter nordover og viker unna en endelig strid. Skule rir i ett til "Hov", kanskje nær Eidsvoll og får seg mat der.
Man kan jo her stille spørsmål om hvorfor ikke birkebeinerne fòr etter ham. Svaret ligger trolig i at de ikke hadde hester. Skule hadde jo før kampen begynte, sørget for å hente dem. Og kongsmennene kom med skip og hadde følgelig lite hester med seg. En annen sak er at fortsatt var det mange vårbelger på Hallvardskatedralens kirkegård, og kong Håkon kunne ikke foreta seg noe særlig før disse var nedkjempet: hvis ikke kunne han risikere å bli falt i ryggen. Så kongen drar ikke oppover mot Martestokker, men forblir nede ved kirkegården for å ta seg av vårbelgene der.
Stadig flere menn kommer til kongen, så vårbelgene inne på kirkegården blir fullstendig omringet. Også Knut jarl, som hadde gått med birkebeinerne opp Vestre strete, nærmet seg nå Hallvardskatedralen, etter voldsomme sammenstøt med vårbelgene øverst i stretet. Her fikk Knut jarl og mennene hans alvorlige vanskeligheter fordi mange vårbelger hadde gått opp i "kastellet" på bispegården, det vil si et tårnoppbygg som må ha ligget på dagens Ladegårdens grunn, ut mot (dagens) Bispegate. Fra kastellet kastet de store steiner mot birkebeinerne. Fra kastellet gikk det en trebro over til Hallvardskatedralen. Her stod det også tett med vårbelger, som kastet stein. Birkebeinerne får nå lagt et kraftig reip på broen, de haler og drar, og den faller. Alle vårbelgene på broen blir drept. Andre som har prøvd å holde Vestre strete mot Knut jarl, søker seg nå inn på kirkegården.
Kirkegårdsmurene, som ikke er identiske med de som i dag omgir ruinene, var så høye at birkebeinerne ikke kom over dem, så det ble kjempet ved portene. Men nå hadde det seg slik at det var steinmurer bare på tre sider, på den fjerde, mot Olavklosteret, var det en høy skigard. Også her legger birkebeinerne reip på og får dratt skigarden over ende med et stort brak, og flokk på flokk av birkebeinere strømmer inn på kirkegården og kaster seg over vårbelgene. For Skules menn er nå kampen tapt, og det gjelder bare om å redde livet, og den eneste muligheten for å komme seg inn i kirken, der Gudsfreden gjelder. Det blir nå en kraftig strid, der vårbelgene er de underlegne; og sagaen forteller at skjoldene blir hogd av dem.
Særlig utenfor hovedinngangen til kirken blir det en voldsom trengsel. Vårbelgene prøver fortvilet å komme seg inn i katedralen, bak dem kommer birkebeinerne med hogg- og stikkvåpen. Sagaen forteller at foran døren lå det døde vårbelger i tre eller fire lag, om lag 70 menn. Da de overlevende vårbelgene var kommet seg inn i kirken, barrikaderer de dørene. Totalt falt det 360 i striden om Oslo.
Kampen har nå stilnet av. Hertug Skule er på flukt oppover i landet. Villskapen er gått ut av mennene. Men de sørger også for å barrikadere kirkeportene utenifra med tømmerstokker, slik at ikke vårbelgene skal kunne komme seg ut.
Nå går kong Håkon tilbiskopen og får "avløsning" for seg og sine menn. Biskopen gir kongen mat, og sagaen kommer med den overraskende opplysning at den som satt ved siden av ham, var hertug Skules merkesmann, Arne Rova. Arne hadde ikke kommet seg inn i kirken, men fikk grid allikevel. Og sagaen beretter: "Da var kongen så blid mot Arne som han alltid skulle ha fulgt ham. Og så hard kong Håkon hadde vært om dagen til å straffe sine uvenner - like så miskunnsam var han nå til å gi grid til alle dem som ga seg i hans vold".
Dagen etter holdt kong Håkon ting på kongsgården, og lyste at alle vårbelger som hadde søkt gudsfreden i kirkene, skulle få grid. Og birkebeinerne gikk nå til kirkene og "lette hver etter sine venner", sier sagaen, hvilket forteller en del om borgerkrigens tragedie.
Og med hertug Skule gikk det som kjent ille. Om lag en måned senere ble han drept utenfor Elgeseter kloster ved Nidaros.
Kampene i Oslo den 21. april 1240 vil mange historikere regne som avslutningen på borgerkrigstiden i Norge.
Illustrasjonene er hentet fra Gerdhard Fischers
"Oslo under Eikaberg" (1950).