13. Den gamle almueskolen
Oslo har bestandig vært en delt by, det vil si at personlig økonomi og status har ført til geografisk segregasjon av befolkningen. Og jo lengre vi går tilbake i historien, desto mer markant blir skillet mellom de velstående og resten av innbyggerne.
På 16-, 17- og første halvdelen av 1800-tallet gikk skillet mellom borgerskap og almue. For å bli borger av Christiania måtte man søke byens administrative ledelse, magistraten, om det. Først og fremst dreide det seg om handelsborgere, men en annen viktig gruppe var håndverkerne. Opprinnelig var borgerskap og embetsmenn bosatt innenfor byens voller, der murtvangen gjaldt, mens almuen slo seg ned i forstedene utenfor vollene, hvor det ikke var murtvang og man kunne bygge billige hus av tre. Forstedene bar også preg av å være rønnebyer. En annen del av almuen var de som bodde på bymarken, det vil si det store området på 4500 mål vest for Akerselva.
Dette markante klasseskillet ser vi også når det gjelder skoler: de velstående skaffet seg enten privatpreceptorer eller privatskoler, mens almuen var avhengig av offentlig initiativ for at barna skulle få undervisning. Langt oppover i forrige hundreår finner vi den delte grunnskolen. I 1874 var det f.eks. 10.490 skolepliktige barn i byen. Av dem gikk 61 % på offentlige og 39 % på private skoler. Vi må et godt stykke inn i vårt eget hundreår før de private skoler har utspilt sin rolle.
Det første offentlige initiativ etter byflyttingen i 1624 til en form for grunnskole skjer trolig i 1643, da Ahrendt Nielszen, som samtiden skriver navnet hans, blir ansatt for å drive undervisning for fattige og foreldreløse barn av borgerskapet. I 1683 finner vi Jochim Schweder som lærer her, Schweder var også forfatter av en lærebok i regning. Denne skolen ble kalt for den "Private-publique borgerskole", og den var mer eller mindre i drift til 1801. Imidlertid ble i 1806 "Borgerskolen" opprettet, som et tilbud for høyere undervisning, og som et alternativ til Katedralskolen. Borgerskolen var mer praktisk innrettet, med fag som moderne språk og naturfag. Opprinnelig var den privatfinansiert, men fra 1812 fikk den kommunal støtte. Borger- og realskolen var i drift som middelskole helt til 1931. Da hadde den lokaler i Osterhausgt. 22, og disse ble da overtatt av framhaldsskolen for jenter.
Christian V's norske lov av 1687 forutsatte at det skulle opprettes skrive- og regneskoler i byene. Dette overså man til å begynne med i Christiania. Den første ansatsen til en grunnskole for almuen finner vi i 1706, da Elias Hansen ble tilsatt som lærer. Noe av bakgrunnen for dette initiativet lå nok i at man hadde oppdaget at store deler av almuebarna vokste som de rene hedninger, dvs. at de manglet kunnskap om det mest elementære i den kristne religion. Den stakkars Elias Hansen må ha hatt en vanskelig pedagogisk oppgave: "fattige og omløpende" barn ble nemlig fanget inn til skolen av stodderfogdene, som hadde oppsyn med tiggere og løsgjengere. Bortsett fra kristendom ble det også gitt noe undervisning i lesning og skriving for de "som havde Næme, Lyst etc.".
Denne fattigskolen skulle Hansen selv betale leie for og sørge for oppvarming. I 1728 fikk skolen overtatt Katedralskolens gamle privilegium, nemlig i nyttårshelgen å synge utenfor de velståendes dører, og derved tigge penger til f.eks. tøy til de fattigste av elevene.
I 1736 ble konfirmasjonen innført, og den forutsatte bl.a. at alle skulle lære å lese, slik at de på egen hånd kunne ta seg frem i Luthers katekisme og Pontoppidans forklaring, som kom samme år.
Det ble vedtatt en skoleordning for Christiania i 1740, hvor det ble etablert fire fattigskoler:
Fjerdingen (Christian Krohgs gate)
Sagbanken (der hvor Jernbanetorget ligger i dag)
Grensen
Piperviken
hver med èn lærer, som da bodde på skolen og i tillegg hadde en liten kjøkkenhage. Lærerne var gjerne gamle studenter eller menn som hadde vært elever ved latinskolene.
Skolene ble finansiert av byens fattigkasse. Denne ordningen hadde man helt til 1836, da det ble utskilt en egen skolekasse.
Skoletiden fra påske til slutten av september var fra 7-11 og 13-17, resten av året fra 8-11 og 13-15. Skoleplikt ble innført fra fylte 6 år. Det er ikke trolig at elevene gikk hver dag på skolen. Skolen var selvsagt sterkt religiøst preget, men det ble også gitt undervisning i lesing, skriving og regning.
Foreldre som holdt sine barn borte fra skolen, skulle rettsforfølges, men skoleordningens §16 sier også at "fattige Forældre som tilkiendegiver Skoelemesteren at de deres Børn nogen tid af Dagen, eller nogle Dage om ugen til medhielp og arbeide behøve, kan icke for Modvillige ansees". Lærerne fikk streng beskjed om ikke å "straffe børnene for nogen Forseelse med Tamp, Træeferler, Haarrusk, Hovedslag, enten med Haand eller Bog". "Riis skal være deris eniste Tugt, hvor ord icke frugte". Om læreren straffer sine elever "af Druckenskab eller Fyld, da (skal han) aldrig betiene nogen skoele j Byen meere".
På tross av den gode hensikt med skoleordningen av 1740 gikk fattigskolene for lut og kaldt vann. Christiania hadde i 1735 fått den første spiren til et folkestyre, "De eligerede menn". Disse tolv var representanter for høyborgerskapet og valgt på livstid. Utover 1700-tallet fikk De tolv i praksis budsjettkontroll, og det de særlig motsatte seg, var økte utgifter over bykassen: det var jo borgerskapet som betalte skattene, og de oppstod mange konflikter mellom representanten for det opplyste enevelde, stiftamtmannen, og byens eligerede menn.
Skolen fikk i høy grad merke dette kniperiet fra byens borgerrepresentanter: ånden var nok villig, men mynten skrøpelig. Lærerne var elendig betalt, med lang arbeidstid, og de var avhengige av ekstraarbeid for å få endene til å møtes. Arbeidsforholdene på fattigskolene var fæle: overfylte klasser i uhygieniske, trange lokaler. Så det var vanskelig å få tak i skikkelige lærere. I 1790 sies det at pga. lærermangelen var neppe skyggen av skolevesenet tilbake. Året etter sluttet den eneste av fattiglærerne, så Vaterlandsungene ble sendt over Akerselva til nabokommunen Aker for å få undervisning av fattiglæreren der, i Lakkegata 20. Han tok dette som en ekstrajobb. For barna i vestre distrikt fikk man senere leid en elendig rønne ved Grensen, Pilestredet 1.
Akers fattigskole på Grønland, Lakkegt. 20.
Mange fattigbarn fikk ikke undervisning i det hele tatt. En karakteristikk av situasjonen gir residerende kappelan Lieungh i et brev til formannskapet i 1838: "Hvorlidet der i ældre Dage var draget Omsorg for Christiania Almuebørns Underviisning, derfor kan tjene som Beviis, at der (....) lige indtil Begyndelsen af dette Aarhundre her i Staden ikke fandtes en eneste offentlig Almueskole, men kun et par elendige Pugeskoler, der holdtes af Private".
I begynnelsen av 1740-årene ble det også etablert en fattigskole på Sagene. I 1753 søkte lærer Jon Paulsen magistraten om avskjed. Brevet er så pussig at jeg siterer en del av det:
"Etter som ieg nu in allis har været skoleholder hen ved 10 Aars tid, og har altid haft det Vidnesbyrd, at ieg for min Flittighed, har været meget bequem til skoleholder, og har selv fundet hos mig en synderlig Lyst til det kiære Arbeide, men som ieg alltid har seet at ieg af naturen har været meget ubequem dertil ved det at mit Hoved har ikke taalt den svarm og den susen, som i skolerne høres, af De mange Børn ved deres læsning. Saa har Gud og Naturen meddeelt mig et blødt gemyt, der ej tillader mig uden sinds bekymring og timelig besværing at Revse de børn, som ere af et saart og stivt Væsen og kan ieg af disse og Andre Riktige aarsager, ej, for min sundhed at Conservere, og mange børn, af ovenmeldte væsen med tiden til liden nytte, længere Persvadere mig til at være skoleholder". Arme Jon Paulsen.
Endelig i 1807 blir det ryddet opp i skolesituasjonen for almuebarna. Fredrik Bech var året før blitt utnevnt til biskop i Akershus stift. Bech var en varm skolevenn i hele sitt liv, og tok med en gang han var utnevnt kontakt med andre geistlige for å drøfte hva man skulle gjøre for almuebarnas skolegang. Man foretok blant annet en opptelling av skolepliktige fattigbarn: det var hele 440 unger, som da ble fordelt på 4 skoler, dvs. 110 på hver skole og lærer. Bech fikk også gjennomført at byen nå skulle kjøpe skolelokaler, og tre hus ble ervervet, på Sagbanken, Fjerdingen og Piperviken. Det fjerde, på Hammersborg, måtte man imidlertid leie. Det ble undervist i kristendom, skriving, lesning og noe geografi. Fra 1821 ble barna delt i 3 oppadstigende klasser. Det betød at man da gikk på skolen annenhver dag. I 1827 kom en ny fattigskole i byen, nemlig Møllergata. Som vanlig bodde lærerne på skolen og disponerte kjøkkenhage.
Fattigskolen i Møllergata 46
Dette fikk nok fattigskolene inn i noe mer ordnete forhold, men fortsatt var lokalene elendige og lærerne hadde sultelønn. I 1809 ble f.eks. Tor Lodberg ansatt. Han hadde så svak økonomi at han fikk brokkbind på fattigvesenets regning. Tre år senere sluttet han, og ble da forsørget av fattigvesenet. Det gikk så langt at de elendige skoleforholdene simpelt hen tok livet av lærere, som Holm Hansen. Han var lærer i Fjerdingen, ble syk og døde som ung i 1833. Presten Lieungh skriver at Holm Hansen "i det usunde Lokale upaatvivlelig haver faat sin Helsot".
De fattigungene som virkelig gikk for lut og kaldt vann, var de som bodde på Bymarken. Riktignok var det, som vi har sett, opprettet en almueskole på Sagene, men den var så langt fra tilstrekkelig. I 1836 fikk disse barna ekstra undervisning på byfattigskolene. Undervisningen ble lagt i lærernes middagspause, dvs. mellom kl. 1100 og kl. 1300. Dette fikk de selvsagt også betaling for, men de fikk også en frisk arbeidstid: 8-10 klokketimer pr. dag, bortsett fra lørdag, da skolen sluttet kl. 1300. I 1840-årene ble denne ordningen opphevet, men lærerne fikk pussig nok beholde ekstrabetalingen som en del av sin ordinære lønn.
Bech tok også initiativ til håndgjerningsundervisning for jenter. Dette ble igangsatt i 1809. Undervisningen skjedde til å begynne med på fattigskolene, men senere fikk de egne skoler på Ankerløkken (der hvor Yrkesskolenes hybelhus ligger) - Josefines skole, og i Piperviken - Eugenias. Disse kvinnenavnene stammer fra Bernadottene fordi den svenske kongefamilie finansierte en del av driften på håndgjerningsskolene ved gaver.
Det var til å begynne med lærernes koner som stod for denne undervisningen. Betegnelsen "lærerinne" betød opprinnelig "lærerens kone", parallelt med f.eks. oberstinne. Andre kvinner som underviste i håndgjerning, fikk tittelen "skolemødre".
Men generelt var forholdene på almueskolene elendige, på tross av biskop Bechs initiativ fra 1806. I 1837 fikk byen nytt styringssystem, med formannskap og representantskap (bystyre). Og nok en gang er det en geistlig som slår alarm for skolevesenet, nemlig res.kap. Lieungh. Bech hadde nemlig også innført en form for skoleinspeksjon, og Lieungh var da den eneste gjenværende skoleinspektør. I 1838 skrev han et lengre brev til formannskapet og redegjorde for skolevesenets elendighet: Undervisningsrommene var alt for små og usunne. Det største av skolerommene fant han på Hammersborg: det var på om lag 42 m² med 2 meters takhøyde. Disse rommene fungerte som skolestue for "indtil 80 Børn i nederste Classe, sjelden under 60".
På tross av at skolen på Hammersborg hadde det største rommet, var forholdene der ubeskrivelige:
"Hammersborg Skole er placeret paa en gammel, raadden Fattigstue, umiddelbar ved Siden af Fattiglemmernes Værelse, hvilket ei alene giver Anledning til megen og skadelig Commerce mellom Skolebørn og Fattigstuelemmer, men tillige medfører en saa frygtelig Grad af Ureenlighet, at - til Exempel - Læreren neppe om Sommeren tør tillade Børnene i Fristunden at bevæge sig paa den snevre Gaardsplads, af Frygt for at de skulle fyldes med det opad de ydre Vægge krybende Utøi. Hertil kommer at Lærerens Vaaning er yderst gammel, kold og brøstfeldig".
Formannskapet nedsatte en kommisjon for å undersøke forholdene nærmere, og i deres innstilling sies det bl.a. om skolebygningen i Piperviken:
"Det er altfor lidet for det store Antal Børn, som bør søge denne Skole, og Skoleværelset saa lavt, at naar kun en del af Børnene er til Stede, kan det, især om Sommeren, være at befrygte at den usunde Luft kan blive skadelig for dem og Lærerens Helbred".
Skolehuset på Fjerdingen "ligger paa en særdeles sumpig og usund Grund, omgivet af flere Grisehuse, hvilke i Forening med det ved siden af beliggende Fjøs og Brænderi, især om Sommeren, maa gjøre dette Sted meget usundt".
Lieunghs ærend gjaldt særlig skolelokalene, og byens folkevalgte begynte nå virkelig å rydde opp i elendigheten. Man bevilget penger til å sette i stand skolelokalet på Ankerløkken, en ny fattigskole fra 1830-årene, opprinnelig bygd som koleralasarett. Men det viktigste var at det ble vedtatt å bygge en flunkende ny skole i Pipervika, altså den første spesialbygde i byen. Den ble tatt i bruk i 1841 og gikk over til å bli politistasjon i 1871, da Ruseløkka skole stod ferdig. Denne første ordentlige skole lå midt i (dagens) Olav V's gate.
Pipervika skole. De to trærne foran inngangen står
fortsatt i midtrabatten nederst i Olav V's gate.
I 1846 stod skole nummer to ferdig, nemlig Hammersborgs i Hospitalsgaten 18. Denne ble revet i 1930-årene i forbindelse med utbyggingen av Hammersborg.
Hammersborg skole, Hospitalsgt. 18, til venstre i bildet.
Samtidig begynte også staten å bli mer aktiv når det gjaldt skolespørsmål. I 1821 var mye gammelt kirkegods blitt solgt, og av disse pengene ble Oplysningsvæsenets Fond skapt, som ga staten penger til å kunne fremme skolevesenets sak. Allerede i 1827 kom loven om almueskolene på landet, men først i 1848 kom en tilsvarende lov for byene. Loven av 1848 bestemte bl.a.:
- skoleplikt fra fylte 7 år
- minst to dagers undervisning à 6 timer i 45 uker
- det skulle undervises i lesning, med forstandsøvelser, kristendom, sang, skriving og regning
- maksimalt elevtall pr. klasse: 60
- mulkt for foreldre som ulovlig holdt barna borte fra skolen
- minimum lærerlønn pr. år skulle være 200 spd.
På noen punkter oppfylte ikke byens skolevesen lovens minimumskrav, som f.eks. når det gjaldt lærerlønn, for lite undervisning på begynnerstadiet, og det mest alvorlige: elevtallet i klassene var ofte for høyt. I 1857 var riktig nok gjennomsnittlig elevtall 60.8 pr. klasse, men det varerte fra 48 til hele 96.
Flere almueskoler ble nå tatt i bruk, i 1856 var det hele 7 stykker, pluss den på Vestre Sagene. Økingen i antallet skoler hadde selvsagt sammenheng med at byens folketall steg. Og byen ble også tvunget til å bygge nye skoler: i 1861 stod to til ferdig: Møllergata og Sagene (området øst for Akerselva var innlemmet i byen i 1859).
Den første Møllergata skole,
innviet 10. januar 1861.
Avslutningsvis skal vi gå inn i en skolesak fra 1841, fordi den kaster et skarpt lys inn i skoleforhold som arbeidsforholdene for lærere. Det gjaldt nemlig datidens verstinger blant barna. Den gang kunne nemlig umulige unger settes inn på tvangsarbeidsanstalter. Christianias - den såkalte Mangelsgården - lå i Storgata 36. Anlegget, Prinds Christian Augusts Minde, er bevart.
Det var stadshauptmann Ytteborg som tok saken opp med byens formannskap, og i innstillingen heter det:
"Stadshauptmand Ytteborg anfører, at Arbeidsanstalten Christian Augusts Minde hyppigen belægges med Børn, der formedelst Forsømmelse af Skolegang eller Ulydighet mod Forældre eller Foresatte der blive holdte til Skolegang eller Confirmations-forberedelse; men at man paa den Maade, hvorpaa disse Børns Skole- eller Confirmationsgang i de senere Aar har været besørget, ikke har uden altfor stor Udgift for Fattigvæsenet kunne opnaa den forønskede Hensigt. Det er i denne Henseende bemærket, at saafremt saadanne Børn, der i almindelighet ei blive indlagte i Arbeidsanstalten forinden Forældres og Foresattes Irettesættelse ere aldeles frugtesløse, skal holdes til ordentlig Skolegang ved at freqventere Almueskolerne, er man nødt til at holde en Person for ene og alene at følge Børnene til og hente dem fra Skole og Præst. Dette Forsøg har ogsaa været brugt, men da Stiftelsens Opsynspersonale hertil ei er levnet Tid, har man været nødsaget til at lade Skolebørnene gaae til og fra Skolen overladte til sig selv, men Følgen heraf har været, at en stor deel af dem ikke alene har foraarsaget Spektakler underveis, men de have ogsaa absenteret sig fra Skolen, og ere blevne borte fra Stiftelsen (dvs. Mangelsgården), indtil man enten har kunnet faa dem fat ved Vagtmesterne eller de af Politiet ere blevne paagrebne for en eller anden begaaet Gadeuorden, hvorhos ogsaa endeel efter længere Tids Fraværelse ere indkomne, efterat have omstreifet paa Landet og tillige aldeles blottet sig for de Klæder, Fattigvæsenet har bekostet paa dem. Det har ogsaa undertiden hændet, at Transportomkostninger have været forbundne med saadanne Børns Indbringelse igjen i Anstalten, ligesom ogsaa endeel have drevet Lediggang over til Tyverie, og ere derved hjemfaldne til Tugthuusstraf i deres tidligste Barndom ene og alene for at undgaae Skolen. Antallet af de Børn, Stiftelsen (Mangelsgården) i de senere Aar har været belagt med, har i almindelighet udgjort 20 à 24 Drenge og Piger, og 2/3 af disse kan man med al Grund antage at være i foranførte Tilfælde".
Ut fra det ovennevnte er Ytteborgs forslag logisk: i stedet for at disse barna skal gå på skole utenfor anstalten, med alle de negative følger det førte med seg, både for barn som for fattigkasse, var det bedre å opprette en egen tvangsskole der barna bodde, nemlig på tvangsarbeidsanstalten i Storgaten 36. Men i så fall trengte man en lærer for dem, og det ville jo bety økte utgifter igjen for fattigkassen. Og man måtte jo ta stilling til denne lærerens lønns- og arbeidsvilkår. Ytteborgs forlag var friskt:
"Underviisningstiden formenes at være fra kl 7 om Morgen til kl 12 Middag og fra kl 2 til 7 Eftermiddag med ½ Times Fritid For- og Eftermiddag".
Med andre ord: 10 timer daglig. Det var nemlig ikke bare undervisning den arme mann skulle drive med, barnas "Reenlighet og Orden bliver at paasee af Skolelæreren" (bortsett da fra hans fritime, da vaktmesteren skulle ta seg av dette).
I parantes bemerket kunne også andre umulige unger kunne plasseres på tvangsarbeidsansalten, men de skulle ikke bo der.
Nå uttalte også stiftsprost Munch seg til saken, og han syntes det var "for haardt, at en Lærer skal have omtrent 9 timer om dagen". Derfor foreslo han at skolen skulle begynne kl 0800 om morgenen og fortsette til kl 1200, med ½ times fritid, mens da ettermiddagsundervisningen skulle være fra 1400 til 1700. Munch mente også at det var ugjørlig å skaffe en dyktig lærer til under 200 spd. pr. år.
Men når det gjaldt det siste, var det selvsagt muligheter for kniperier. Lønnen kunne jo f.eks. reduseres om han fikk bolig på tvangsarbeideranstalten, hvilket selvsagt ikke pådro fattigkassen utgifter.
Formannskapets skolekommisjon uttalte seg da også i den retning, og landet på 160 spd. i året, med fri bolig og brensel. Kommisjonen uttalte videre:
"Commisionen gjør i denne henseende opmærksom paa, at om det end er sandt, at Lønnen for en duelig Skolelærer ei bør ansættes saa knap, at han derved taber Lyst og Kraft til sit desuden noksom trættende Kald, maa man dog i nærværende Tilfælde heller ikke tabe af Sigte (...) de ikke store Kundskaber, der behøves for at være Lærer paa Tvangsskolen, (og også) den Mængde af Concurrenter til Posten, mellem hvilke det ogsaa formeenlig kan blive at vælge ogsaa for den mindre Løn".
Videre antydet man også sukker på den bitre pille: når man hadde jobbet noen år på tvangsarbeidsanstalten for luselønn og under umulige pedagogiske forhold, kunne man "forfremmes" til arbeid på en av byens vanlige almueskoler.
Kommisjonen mente, som stiftsprosten, "at en Undervisningstiid af henved 10 Timer om Dagen lettelig turde blive altfor trættende for en Lærer og saaledes til Skade for Skolen selv". Kommisjonen foreslår da undervisningstid fra 8-12 og fra 2-6, med de to frikvarter. Nå uttalte også kommisjonen for fattigvesenet seg og (siden det var fattigvesenet som skulle finansiere skolen) foreslo å sette lønnen ytterligere ned til 120 spd. "naar han (læreren) tillige, hvortil Anledning gives, erholder fri Bolig i Stiftelsen samt Ved og Brænde".
Og til slutt vedtok formannskapet at lønnen skulle fastsettes til 120 spd. Arme lærer! Imidlertid ble denne tvangsskolen på Prinds Christian August Minde nedlagt etter bare 4 år: i 1845 kom det nemlig en ny fattiglov som forbød å innsette barn på tvangsarbeidanstalter.