Oversikt temahefter Åpne i stort vindu
10. Oskar Braatens Ulvehi
I videste forstand er all diktning selvbiografi, hvor det personlig opplevde blir fortolket og omskapt i den kunstneriske prosess. Få norske diktere er så tett og direkte bundet til sin barndoms og ungdoms miljø og mennesker som Oskar Braaten. Dette ser vi særlig godt i hans mesterroman "Ulvehiet", som kom i 1919. Året etter skrev han en fortsettelse, "Matilde", som var mye svakere rent litterært. I 1933 ble de to bøkene utgitt i ett bind, og Braaten foretok vesentlige forbedringer, særlig når det gjaldt "Matilde".
Oskar Braaten utenfor sitt fødested, Sandakerveien 12.
Oskar Braaten ble født 25.11.1881 i Sandakervn. 12. Det vesle trehuset er dessverre revet. Braaten var forresten et etternavn han tok som voksen, etter morens fødested i Ullensaker. Opprinnelig het han Hansen, etter faren, Hans Oskar Haakensen. Det var i parantes bemerket ikke uvanlig blant arbeidsfolk å gi ungene sine kongelige navn, som Oskar. Proletarforfatteren Vilhelm Moberg forteller i "Utvandrerne" at slike navn ble ansett for å være lykkebringende.
Allerede i 1887 flyttet Oskar, moren og søsteren, som i parantes het Hanna Matilde, et lite stykke ned i Sandakerveien til den store leiegården Holsts gate 2, som fortsatt står.
Holstgate 2 på Sagene, før utbedringen.
Oskar, Hanna og moren bodde i 3. etasje.
Denne leiegården spiller en sentral rolle i mye av Braatens forfatterskap; selv kalte han den for "Hjemmet", og i sin diktning "Borgen", "Slottet" og "Dronninga". De tre flyttet derfra i 1899, slik at hele Oskar Braatens barndom og ungdom er bundet til et lite område i Sandakerveien.
Oskar Braaten som konfirmant
Om flyttingen i 1887 forteller Braaten i "Fra mine gutteår på Sagene", jfr. begynnelsen av kapittel I i "Ulvehiet".
"Men da vogna svingte inn gjennom porten til "Hjemmet", var jeg ikke så kry lenger. Det yrte av unger i gården. De flokket seg om vogna, de kløv opp på lasset eller hang seg bakpå, en jentunge kom og ville se på leamannen min. Da snudde jeg meg mot vennene mine som stod igjen ute på fortauet og glodde langt etter meg, jeg ville rømme ut til dem, men da kom det gudskjelov et menneske i porten. Det var a mamma".
Hvis vi i dag går på opp på Sagene og ser på Holstsgt. 2, oppdager vi raskt at dette ikke kan være den fysiske modellen til "Ulvehiet". Gården ligger bare mot gata og har ingen bakgårdsbygning. Noe av poenget i romanen ligger også i å vise klasseforskjellen mellom forgård (mot gata) og bakgården.
I forordet til den forbedrete utgaven fra 1933 sier Oskar Braaten:
"Da disse bøkene første gang ble utsendt, mente kritikken, og kanskje publikum også, at det var "Gråbeingårdene" jeg hadde henlagt handlingen til. Navnet "Ulvehiet" skulle jo også tyde på det. Jeg finner det riktigst å opplyse om at jeg bare har fått ideen til navnet fra Gråbeingårdene. Går man meg nærmere inn på livet og tvinger meg til bekjennelse, får jeg i sannhetens navn tilstå at mitt "Ulvehi" ligger på Grønland et sted. I Urtegaten, om man endelig skal vite det. Men nummeret kan det nå være det samme med".
Nå skal det ikke mye innsikt til for å finne modellen til "Ulvehiet" i Urtegata, hvis vi følger Braatens egen beskrivelse fra boka:
"Ulvehiet" er de største kasernene i denne delen av byen. og de eldste. Og de styggeste, sier de som bor i gårdene kringom. Forgården ligger grå og trist og skummel mot gata. Fasaden er ikke hvitkalket som på de andre gårdene, de nakne mursteinene har mistet sin røde farve, de har suget til seg for meget av væte og røk og tåke, sot og støv har trengt seg inn i dem, de er blitt svarte. Forgården og bakgården er like veldige, like rike på mennesker. Mellom bygningene ligger et smalt gårdsrom (....)".
Den eneste leiekasernen i Urtegata som har mursteinfasade, er nummer 36, som fortsatt står. Braaten sier at navnet "Ulvehiet" er lån fra "Gråbeingårdene", et svært boligkompleks på hjørnet av Tøyengata og Jens Bjelkes gate. Men navnet kunne like gjerne vært tatt fra Urtegata 36. Begge gårdskompleksene er oppført av byggmester Ole Olsen i 1880-90-årene, og sønnen, som overtok forvaltningen av dem, gikk under navnet "Gråbein-Olsen". Hvorfor han fikk dette selsomme navnet, strides de lærde om: noen sier han kom fra Gråbeinsletta på Sagene, andre at han gikk med gråbeinpels, noen igjen knytter det til at han skulle være så gjerrig at han bare ga arbeiderne sine gråbeinsild å ete.
Urtegata 36 er en stor leiegård. Opprinnelig (og før utbedringen i 1980-årene) var det hele 50 leiligheter her. Gården er oppført 1885/86, som den første av "Gråbeingårdene". Undersøker vi folketellingen fra 1899, forteller den at i gården fantes det 4 tre-romsleiligheter, 10 to-roms og hele 36 ettroms. Alle de knøttsmå ettrommerne lå i bakgården, som for øvrig har fire trappeoppganger, mot forgårdens to. Forgården hadde falldo ("klaskedass", kalt på Østkanten), slik at beboerne slapp å "gå i gården", mens bakgården hadde utedoer. De billigste leilighetene lå selvsagt i bakgården. Jonny og moren flytter imidlertid inn i forgården, i leiligheten over portrommet.
Urtegata 36 var grovt overbefolket i 1899: det bodde hele 242 mennesker i denne gården, dvs. et snitt på nesten 5 pr. leilighet.
Men Jonny og moren flytter inn i en leilighet med delt kjøkken. Det var det ikke i Gråbein-Olsens gård i Urtegata, men derimot i Holstsgt. 2 på Sagene. Her var det, da Oskar bodde der, 40 leiligheter, av dem 28 på ett rom pluss kjøkken, og 6 med ett rom og ½ kjøkken, dvs. at to husstander delte kjøkken. Og det var nettopp en slik som familien Braaten bodde i, i 3. etasje. Det Oskar Braaten gjorde, var simpelt hen å flytte denne leilighetstypen ned i Urtegata 36. Men det var ikke bare leiligheten han flyttet: selvsagt lot han også sin barndoms naboer være med på det litterære flyttelasset til Urtegata.
Ser vi på folketellingen for Holstsgt. 2 for 1899, dvs. det året Oskar og familien flyttet, får vi en del indikasjoner på nettopp dette:
Matildes mor livnærer seg som flaskeskyllerske. I Holsgt. 2 finner vi f.eks. en Hilda Andersen, riktig nok ugift, som har "flaskeskylerske" oppgitt som "borgerlig stilling". Hilda arbeidet selvsagt på Ringnes bryggeri, mens Matildes fordrukne mor var på Schous.
Mikal - "Spanjolen" - inntar en sentral plass i persongalleriet i "Ulvehiet". Mikal var et svært sjeldent navn blant arbeidsfolk. Men i 1899-tellingen fra Holstgt. 2 finner vi nettopp en 14 år gammel gutt som heter Michael Johan Olsen. Den virkelige Michael hadde ikke noen fordrukken far, men derimot en mor og en søster, Julie. Denne søsteren var 4 år eldre enn broren, akkurat som Oskars søster Hanna var 4 år eldre enn ham. Moren var enke og 48 år. Hun har også oppgitt et pussig yrke, hun "holder Spise". Det kan neppe være tvil om at hun livnærte seg med å koke middag til arbeiderne, som da fikk den brakt ned til fabrikken i spann av smågutter. Ulvehiets Jonny hadde nettopp dette som bijobb mens han gikk på skolen. Oskar Braaten forteller at han også hadde et slikt arbeid.
Blant innbyggerne i Holstsgt. 2 i 1899 finner vi også en liten gutt som heter Jonny, ikke Hansen, men Karlsen. I gården bodde også en 20 år gammel jente som het Mathilde, og noen av husstandene er typiske Braaten-familier: mor (ugift eller enke) og barn. Ellers er det nok av snodigheter i folketellingen fra 1899: av to venninner, begge født i Sverige, oppgir den ene som sivilstand "aldrig gift", men den andre optimistisk erklærer at hun er "snart gift".
Holstsgt. 2 var, i motsetning til Urtegaten 36, ikke spesielt overbefolket, med bare et snitt på 3 pr. leilighet. Den største husstanden har 7 barn, født i 1879, 81, 84, 86, 89, 92 og 94. Beboerne i gården var stort sett arbeidere eller håndverkere, som korkskjærer (på Ringnes bryggeri), vi finner en del "hanskearbeidersker" (på Hallèns hanskefabrikk som lå i nærheten), isprengt en "Handelsbetjent" på 21 år. Kanskje var han en som hadde gjort som Oskar Braaten, og brutt ut av den tradisjonelle arbeiderklassen og skaffet seg annen jobb. Etter at han var ferdig med folkeskolen, begynte ikke Oskar på fabrikk eller i læra, som vanlig var, men tok jobb som visergutt hos antikvarbokhandler Bertrand Jensen.
Ulvehiets Jonny gjør jo noe av det samme. Han prøver stadig å komme seg vekk fra sin egen klassebakgrunn og han er forelsket i overklassejenta Gunhilde. Men det blir Matilde han gifter seg med, og boka avsluttes med at han ligger søvnløs, mens Matilde sover:
"Det blåser sterkere og sterkere, et tungt drønn smeller så Jonny kvekker og reiser seg på albuen. - Det var porten som blåste igjen ! tenker Jonny. Det var lokket til likkista mi som smalt i ! Jeg kommer aldri ut av Ulvehiet !"
Jonnys drift bort fra arbeiderklassen gir seg uttrykk i ønsket om å flytte til den fine nabogården, nr. 24. Det er i virkeligheten Tøyengt. 48, på hjørnet av Urtegata og den står fortsatt. Gamle folk fra strøket jeg har snakket med, har fortalt at nettopp denne ble kalt for "sossegården". Oskar Braaten "maskerte" den ved å dele dens nummer med 2. En annen gård i området, Heimdalsgt. 26, er modell for Rudolf Nilsens berømte dikt "Nr. 13". Her gjorde altså Nilsen det samme som Braaten. Men også Gunhildes hus finner vi i nærheten, Urtegata 50, øst for Tøyengata. Opprinnelig er det hovedhuset til en gartnerløkke fra 1820. Før strøket begynte å bli bymessig bebygd i 1870-årene, var området dominert av gartnere, som solgte sine produkter til byen. Urtegata har navn etter denne virksomheten. Huset ble restaurert i 1980-årene, uten noe særlig vellykket resultat.
"Gunhildes hus", Urtegt. 50, fotografert i
begynnelsen av 1980-årene, før utbedringen.
Enerhaugblokkene i bakgrunnen.
Den familietypen som dominerer i Oskar Braatens litterære produksjon, er enslig mor/barn, som Jonny og moren i "Ulvehiet". Braaten var opptatt av den ugifte morens situasjon, slik som f.eks. i skuespillet "Ungen". Også dette er basert på det selvopplevde. En pussighet er at Braaten gir Jonny det samme etternavnet som han selv brukte som barn og ungdom, nemlig Hansen. Og Oskar Braatens mor var i den samme situasjonen som Jonnys: ugift mor.
Braatens mor, Marie Olsen, kom i 1870, som 20-åring, gående fra Ullensaker for å søke arbeid i Christiania, slik Braaten har skildret det, f.eks. i "Bak høkerens disk". I 1877 fødte hun datteren Hanna Matilde, og faren var Hans Oskar Haakensen, som holdt til som blikkenslager i Sandakerveien 16, mens Marie bodde i nummer 12. Som vanlig på den tiden fikk jenta etternavn etter farens fornavn, dvs. Hansen. Men Marie og Hans Oskar gifter seg ikke.
I begynnelsen av 1881 er Marie gravid igjen. Og barnefaren er atter Hans Oskar Haakensen. Og nå skjer det sjofle: i stedet for å ta ansvaret for det nye barnet, emigrerer Hans Oskar til USA i slutten av april, og Marie blir sittende igjen med barna - og skammen og forsørgelsesbyrden. Oskar ble født 25. november 1881 og fikk selvsagt Hansen som etternavn.
Den Hans Oskar hadde i sin ungdom vært sjømann, før han slo seg ned som blikkenslager. Og finnes det en seksualbanditt i Braatens verker, så er det nettopp sjømannen, som på landlov kommer tilbake til Sagene og utgjør en erotisk trussel mot de unge fabrikkjentene. Han dukker også opp i "Matilde", der hun er i ferd med å komme i uløkka med sjøgutten Harald.