33. Rudolf Nilsen og "Nr. 13"
"Nr. 13" er det Oslo-diktet som blir mest lest i skolen. Det er både en harmdirrende protest mot elendige bo- og livsvilkår, samtidig som det inneholder lun humor i skildringen av enkelte av gårdens beboere, og varme og intimitet i beskrivelsen av det sosiale nettverket i denne store arbeiderkasernen. Et interessant spørsmål i forbindelse med diktet er om "Nr. 13" forteller om en virkelig gård, eller om alt er fri diktning. For å få svar på det, må vi se nærmere både på diktet og på dikterens tidlige barndom.
Rudolf Nilsen er som kjent en av våre unge døde; han døde bare 28 år gammel i Paris i 1929 av lungetuberkulose. Han var svært samfunnsengasjert, og ved splittelsen av Arbeiderpartiet i 1923 fulgte han Norges kommunistiske parti som medlem. Store deler av hans diktning, også "Nr. 13", er skrevet for å fremme den sosialistiske revolusjon i Norge. Han uttrykker det slik i diktet "Ridderslag":
"Muren, vårt vern er partiet,
men sverdet er: Lenins lære !
Og er du til kampen viet
Da skal du sverdet bære !
Videre er Rudolf Nilsen en av våre få, ekte arbeiderdiktere. Hva man skal legge i dette begrepet, er omdiskutert. To vilkår bør i alle fall være til stede; at dikteren selv er utgått fra arbeiderklassen, og at stoffet hentes derfra og "gir uttrykk for dens stemninger, følelser og tanker", som Rudolf Nilsen uttrykte det. Fristende er det jo også å legge til at diktningen skal fungere som et redskap i arbeiderklassens politiske kamp. Om vi tar med det siste vilkår, faller Oskar Braaten utenfor, en forfatter som han ikke kunne fordra: Rudolf Nilsen skriver et sted, at Braaten "forherliger det smaaborgerlige, det lengst tilbakeliggende hos proletariatet. Det kommer av at han (Braaten) ikke kjender den moderne arbeider".
Nei, diktningen skal stå i klassekampens tjeneste, som Rudolf Nilsen lett ironisk uttrykker det:
Alle skal gjøre sin plikt,
noen skal banke en stripet og organisere og slikt,
og noen skal klistre plakater, og andre skal pusle med dikt.
Og det er ikke noen omfattende lyrisk produksjon som Rudolf Nilsen etterlater seg, bare tre små samlinger:
"På stengrunn" (1925) med 46, "På gjensyn" (1926) på 92 og "Hverdagen", som kom posthumt 1929, med 112 sider. "Nr. 13" innleder den første hoveddelen i "På gjensyn".
Grunnen til at Rudolf Nilsen fortsatt er en lest lyriker, ligger i ektheten i hans uttrykksform, kombinert med hans brennende sosiale engasjement. Det som ofte skjemmer politisk lyrikk, er fraser og klisjèer. I den grøften faller Rudolf Nilsen aldri. Klangbunnen for store deler av hans diktning er Oslos østkant og den fattige arbeiderbefolkningen der. Den ilden som brenner i hans beste lyrikk er harmen over klassesamfunnet der flertallet var henvist til et liv i fattigdom og slit. Og selv om man ikke deler hans politiske syn, gjør bestandig et dikt som "Revolusjonens røst" et dypt inntrykk på grunn av dets ærlighet, alvor og brennende opprørsstemning.
Det bør her understrekes at hans diktning også inneholder komikk, i skildringen av en del østkanttyper, som diktene "Kalsen" og "Tilbake til livet", begge fra "Hverdagen". Han skrev også en del vakre kjærlighetsdikt, ofte med Østkant-Oslo som utgangspunkt.
Et særkjenne ved hans lyrikk er enkelheten, kombinert med en motvilje mot metaformettete uttrykk. Hans diktning har et demokratisk preg i den forstand at han som målgruppe ikke hadde de intellektuelle skjønnånder, men folk flest på Østkanten. Og mye tyder nok på at han faktisk ble lest av arbeiderklassens kvinner og menn.
På mange måter er "Nr. 13" en form for lyrisk kollektivroman, en skildring av en svær østkantleiegård og menneskene som holder til der. Men vi gjør Rudolf Nilsen urett om vi bare stanser her. Utgangspunktet for diktet er brennende indignasjon over at mennesker var henvist til så elendige livsvilkår, og diktet munner ut i et revolusjonært budskap: drømmen om landet "der nr. 13 ikke er". Det er her diktets poeng ligger, i skildringen av de unge arbeidere som om natten leser revolusjonær sosialisme: "vismannen" i diktet er nok Karl Marx, eller Lenin, for den saks skyld. Og det er i de tre siste strofene at diktet gløder av engasjement og harme, som i den fremragende strofen
Denne drøm som natten avler og som dagen slår i hjel,
om Atlantis, Utopia - om en bedre lodd og del
enn et liv, hvor andre eier selv ens hjerte og ens sjel.
Men hadde "Nr. 13" utelukkende hatt et revolusjonært budskap som siktemål, ville diktet neppe ha vunnet den popularitet som det har. Det som gir spenst og spenning er motsetningene, det vil si Rudolf Nilsens ambivalente forhold til denne gården. Vi ser det allerede i innledningsstrofen: "vår kjære gamle gård". Er dikteren ironisk her, eller uttrykker det ekte følelser? I de to etterfølgende strofer synes å underbygge en ironisk forståelse, med elendighetsbeskrivelsen at gården er "mørk og svart" og at den er symbolet på de fattiges boligforhold over hele verden.
Men i diktet blir den sosiale indignasjon avløst av humor og kjærlighet til gården, ja, kanskje ikke gården som fysisk objekt, men som åstedet for det gode, sosiale nettverk. Diktet handler ikke om "jeg", men om "vi", det er "gården vår", og det er menneskene som gir "Nr. 13" liv:
Nr. 13 er vår egen gård, så gammel og så kjær.
Og så skjønn den er om kvelden, når den stiger lys og svær
frem av mørket med de mange lange vindusraders skjær.
Og da lever denne gården. Den blir festlig som et slott
når det tendes lys i kjøkken og i kammers og i kott !
For vi ånder op i glede når vår arbeidsdag er gått.
(....)
Der sisler stekepander fylt med flesk og småmakrell,
og veggene gir gjenlyd av de sultne ungers sprell -
ja gården vår har sangbunn slik en herlig fredags kveld !
Og en av gårdens beboere som dikteren ofrer de fleste strofene på, er den festlige og tragikomiske skildringen av sjømannen Kalsens skjebne.
Overgangen fra diktets smil og humor til de bistre realiteter er mesterlig gjort:
Og langt på natten lyder Nr. 13's egen sang.
Den er så høi og munter, men den har en underklang
av redsel for den morgendag som ligger alt på sprang.
Så slukkes vindusradene, og søvnen fanger inn
de barske sinn, de bitre sinn, de trette og de lette sinn.
Og gjennem gatemørket suser nattens tunge vind.
Ser vi på det formelle ved diktet, har det strofeform som Rudolf Nilsen yndet, med mannlig utgang, det vil si at rimordene ender på trykktung stavelse. Mannlig utgang finner vi gjerne i kamplyrikk, og bidrar til at diktet får en trossig og steil karakter. Vi ser også at han bruker en del alliterasjon (bokstavrim), noe som også gjør at verselinjene blir mer helstøpte. Mens Rudolf Nilsens styrke som lyriker lå i evnen til å finne det eksakte språklige uttrykk for hans tanker og følelser, kunne det ikke sjelden svikte litt i det rytmiske, slik som vi f.eks. ser det i 2. strofe, 2. verslinje og 16. strofe, 3. verslinje. Men å påpeke dette blir kanskje lektoralt pirk på et av de fineste urbane dikt som vi har, et dikt som inneholder tilsynelatende uforenlige motsetninger; harme og ømhet, humor og lidenskap, og kanskje viktigst: drøm og virkelighet.
I sin korte levetid var Rudolf Nilsen aktiv bl.a. som journalist, litteraturanmelder og essayist, særlig knyttet til Norges kommunistblad. Han skrev også tekster til revyer.
Da Rudolf Nilsen døde i Paris i april 1929, ble han kremert der nede, og hans reisekamerat, dr. Holen, brakte asken tilbake til Oslo som plombert diplomatbagasje, i en liten håndkoffert, og asken ble, som en skjærende ironi, oppbevart i et svart pengeskrin.
Rudolf Nilsen i Paris 1927.
Fra J. F. Bjørnsen: "Rudolf Nilsen" (1951).
Den 5. mai var det minnehøytid i Folkets hus. Den unge, radikale Arnulf Øverland leste opp sitt dikt til Rudolf Nilsen, der han bl.a. sier:
En råtten murstenrøis var hjemmet hans.
Også til den gav kjærligheten glans,
fordi det er det unge hjertes kræfter,
som avler rikdommen, vi higer efter.
Han sat om kvelden i sit gråbeinslot
ved lampen i det nakne dikterkot
og gjorde vand til vin og brød av sten
til lampen bleknet, og til solen sken.
Og nummer 13 steg mod sotgrå sky.
Det rummelige hjerte i vor by !
(....)
Hans tro var vor. Vi haster mot en tid
hvis røde demring varsler storm og strid.
Vort mål er ingen væbnet romerfred,
men folkebrorskap og retfærdighed !
Minnetalen ble holdt av NKP's Emil Stang, som bl.a. sa:
"Jeg har aldri sett en mann som i den grad har stilt store krav til seg selv, og små krav til andre. Det er derfor alle elsker og beundrer deg. Rudolf Nilsen var ung, meget ung, men også gammel. Han virket ofte barnslig, naiv, men samtidig var han så erfaren. Han var runnet av arbeiderklassen og hadde opplevd noe, da han 18 år gammel trådte frem for oss. Han kom med livets bitre erfaring og kunnskap, visste at dette livet ikke er en lek, men kamp. Rudolf Nilsen tilhørte helt til sin død arbeiderklassen. Han ga ny form for alle de tanker og følelser som rører seg i den, ga dikterisk utsyn der hvor vi måtte nøye oss med prosaiske ord. Han var arbeiderklassens mann og arbeiderklassens dikter".
Det ble også ved minnehøytideligheten lagt ned krans fra "leiekasernenes barn", et rørende tegn på at hans diktning også angikk dem.
Og det kan ikke være noen tvil om hvor disse ungene kom fra: Heimdalsgt. 26, som nettopp er modellen til "Nr. 13" og hvor Rudolf Nilsen bodde da han var 8-9 år gammel. Så diktet er sikkert også basert på hans barndomsminner.
Rudolf Nilsen var ekte Oslo-gutt; begge foreldrene var født her i byen. Moren, Karoline Andersen på Vålerenga i 1877, faren, Karl Oskar, i Gamlebyen i 1878. Men samtlige besteforeldre var innflyttere til byen, som en del av den veldige innvandring fra landsbygda til Kristiania i siste halvpart av forrige hundreår.
Den av besteforeldrene som kom til å bety mye for ham, var morfaren, Nils Andersen, som opprinnelig var fra Setskog. Det var visstnok han som presset på for at den begavete unggutten skulle ta eksamen artium, noe som det så langt fra var vanlig at arbeiderunger gjorde; det sies også at morfar Nils hadde et håp om å se barnebarnet som prest. Det er om han Rudolf Nilsen skriver i diktet "Stamtre" (fra "På gjensyn"):
Og bestefar, fuglen i buret,
som drømte om skogen ved gry
Hans ansikt ble gråblekt og furet
av mørket og bråket i by.
Og glansen i øinenes blånen
tok støvet i verkstedet med,
og tidlig blev håret om månen
så gråhvitt som gatenes sne.
Pike Karoline og jernarbeider Karl Oskar ble viet i Kampen menighet, på prestens kontor, den 15. november 1900, og allerede den 28. februar ble Rudolf William født, så bryllupet var i seneste laget, og det var nok derfor det skjedde i stillhet på prestens kontor.
Rudolf Nilsen, 1 ½ år gammel.
Fra J. F. Bjørnsen: Rudolf Nilsen (1951)
Det er grunn til å stanse opp ved navnet som deres eneste barn fikk. Det var nemlig en tendens blant fattigfolk til å snobbe oppover når det gjaldt navngiving.
Rudolf var navnet til den romantiske østerrikske storhertug og tronfølger, som begikk selvmord sammen med sin elskerinne i det berømte Mayerlingdramaet i 1889. Og William stammer fra det britiske kongehus.
Rudolf Nilsen var født i Orknøygata 6, i fjerde etasje, der familien bodde på ett rom og kjøkken. (Gården står fortsatt - 1999), og han ble døpt i Kampen kirke 5. mai.
Rudolf Nilsens fødested (x), Orknøygt. 6 på Vålerenga.
Fra J. F. Bjørnsen "Rudolf Nilsen" (1951)
Fadderne var bybud Håkon Nilsen, bødkerarbeider Anton Andersen, kone Anna Spæberg og pike Marie Andersen. Karl Oskar var opprinnelig jernarbeider, men ha la seg etter snekkeryrket, og i folketellingen av 1909 står han oppført som "snedker".
Ekteskapet ble ikke lykkelig. Karl Oskar drakk, noe som må ha svekket familiens økonomi kraftig. Og typisk for familier av arbeiderklassen med svak økonomi: de var stadig på flyttefot. I 1902 befinner familien seg i Ingeborggt. 9 på Vålerenga. Hva som har skjedd, vet vi ikke, men i 1902 forlot Karl Oskar Norge og dro til USA, kanskje for å "begynne på nytt", og om han hadde suksess der borte, kunne kone og sønn flytte til ham.
Noe hell hadde han imidlertid ikke, og i 1906 kom han tilbake. Og han hadde så lite penger at han måtte jobbe seg over på en norsk båt. Året etter bor den vesle familien i Sofienberggt. 49, og Rudolf begynner på Sofienberg folkeskole. Men familien flytter nok en gang, denne gang til Vardøgt. 5 på Rodeløkka, og den 15. mars 1909 drar de derfra til Heimdalsgt. 26, hvor de bor i oppgang 9, i en ett roms leilighet. Nå havarerte også ekteskapet: mannens alkoholbruk var så destruktivt at Karoline skilte seg fra ham, på tross av at det var skam å være en fraskilt kvinne i de tider. I 1910 flytter hun og Rudolf ned til morfaren, Nils Andersen, som jobbet - og bodde - i Lakkegata 58.
Rudolf Nilsen 10 år gammel.
Fra J. F. Bjørnsen "Rudolf Nilsen" (1951)
Rudolf Nilsen har trolig bodd i Heimdalsgt. 26 i noe over ett år. Og det er klare indikasjoner i diktet på at det er nettopp denne svære leiegården som er modellen til "nr. 13". Først og fremst peker diktets tittel i den retningen, - 13 er som kjent halvparten av 26. Og på den måten "maskerte" dikteren gårdens identitet samtidig som det ga et artig poeng, som at diktets "gamle Dal" mener at det følger ulykke med å bo der.
Noe annet som peker i retning av Heimdalsgt. 26, er opplysningen om at "De kan se hvor svær den er, så langt kvartalet når". Og det er riktig at denne leiegården strekker seg over hele kvartalet: i branntaksten er det opplyst at lengden er hele 66 meter. Til sammenlikning er Slottet 88, det vil si nr. 26 er ¾ av Slottet. Det er også korrekt som Rudolf Nilsen skriver at den er "den største gård i gaten". Ingen av gårdene på Tøyen kan i størrelse måle seg med denne leiekasernen. I nærheten finnes riktig nok "Gråbeingårdene", men det er store gårdskomplekser, og ingen av gårdene der er så svær som nr. 26.
Heimdalsgt. 26 i dag.
Fotografi: Oslo Byes Vel
Imidlertid bruker også Rudolf Nilsen litt dikterisk frihet når han lar gamle Dal karakterisere gården som en råtten mursteinsrøys, og videre at beboerne der mangler sol og luft. Her har han nok bygget inn inntrykk fra andre gårder han har bodd i som barn, gårder som har hatt en mye lavere standard enn Heimdalsgt. 26. Jeg skal senere underbygge nr. 26 som en kvalitetsgård til leiekaserne å være. Mangelen på lys og luft er en fiksjon, all den stund gården lå ut mot det som den gang het Vahls plass, men som i 1952 ble omdøpt til "Rudolf Nilsens plass".
I begynnelsen av 1890-årene vedtok kommunen å bygge en ny folkeskole i området - Vahl, og videre å anlegge park og lekeplass - Vahls plass. Et konsortium, som stort sett bestod av Høyre-representanter fra formannskapet i Oslo kommune, fikk tomten langs plassen meget rimelig, under forutsetning av at gården skulle få en gedigen fasade mot kommunens nyanlagte park. Og fasaden er virkelig elegant utformet, i fem etasjer, i en form for chateau-stil, og den stod ferdig til innflytting i 1896.
Heimdalsgaten 26 inneholdt opprinnelig 105 ett-roms leiligheter, dvs. kammers og kjøkken, på om lag 35 m² totalt. Gården hadde høy standard til arbeiderkaserne å være: hver leilighet hadde for eksempel en knøttliten entrè - det vanlige var at man kom rett inn i leiligheten fra trapperommet. En pussighet, som jeg ikke har støtt på i noen leiegård, øst som vest, er at gårdselskapet hadde innredet tre leiligheter som lesesal for gårdens beboere. Var det her de unge menn i diktet satt og leste Marx og drømte om det sosialistiske samfunn ? I så fall nokså fjernt fra hva høyremennene i konsortiet hadde tenkt seg, muligvis.
En annen staselighet med "nr. 13" er at gården hadde "falldo", "klaskedass" kallet på Østkanten, det vil si en egen dosjakt fra femte etasje og nedover, med doer, uregelmessig plassert (selvsagt), slik at avføringen ramlet i fritt fall ned til en binge i bunnen. Beboerne behøvde ikke å gå ut av gården når de skulle avlegge kroppslig avfall: utedoer var en bister fornøyelse på vinteren. Man slapp også den illeluktende varianten med bøttedoer i halvetasjene. En annen selsomhet, som jeg heller ikke har funnet noe annet sted, er at branntaksten opplyser at det var anlagt et pissoar av jern på gårdsplassen. Hensikten med dette synes gåtefull, om man ikke ville unngå for mye væske i falldoenes binger.
Den kommunale folketellingen fra 1899 opplyser at det den gang bodde 402 personer i gården, fordelt på de 105 ett-rommere. Til arbeiderbolig å være var den kanskje ikke spesielt overbefolket. Uten at jeg har klart å finne frem til det, tror jeg at husleien var høy i dette stasbygget, kanskje en 20 - 25 kroner måneden, en leie som ekskluderte arbeiderfamilier med de store barneflokkene. Den største familien jeg fant i 1899, bestod av mor, far og åtte barn.
Samme år som familien Nilsen flyttet inn i nr. 26, ble det foretatt en ny telling, og bildet av gården er nokså forskjellig fra ti år tidligere. Nå bor det hele 479 mennesker der på 98 leiligheter - syv står tomme. Hvorfor det bor 77 flere i gården nå i forhold til 1899, er noe uklart. Det var et stort boligkrakk i byen i 1899, og frem til 1905 sank faktisk byens befolkning. Det er mulig at gårdselskapet hadde satt ned husleiene for å få leilighetene bortleid. Utleievansker kan jo også være årsaken til at syv leiligheter står tomme.
Den 15. mars flytter Karoline, Karl Oskar og Rudolf til Heimdalsgaten 26. At denne svakøkonomifamilien makter husleien der, kan vel tyde på at husleienivået har blitt senket. Familien bodde i oppgang 9, i 2. etasje. Hjørneoppgangene 2 og 9 hadde flest leiligheter: tre i hver etasje, bortsett fra femte, som bare hadde to, altså 14 leiligheter pr. oppgang. Jeg har ut fra folketellingen undersøkt oppgang 9, for å få et innblikk i nærmiljøet til Rudolf Nilsen.
Bare i denne ene trappeoppgangen bodde det i 1909 69 mennesker: 14 menn, 15 kvinner og hele 40 barn.
Den største barnefamilien tilhørte en maskinsnekker, som hadde kone og fem barn. Ellers finner vi heller ikke her de dramatisk store familiene. Så sent som omkring 1920 kan for eksempel en tidligere prest i Tøyenkirken, Ragnar Forbech, fortelle i sine memoarer om mor, far og 16 barn på en ett-rommer i Gråbeingårdene.
Ser vi på hovedpersonens yrke, var nesten alle sammen arbeidere. Hele seks av hovedpersonene er ufaglærte av typen bryggearbeider, dag- eller løsarbeider eller tomtearbeider. Om det bodde noen modell for diktets "Kalsen" i oppgangen, er han vel blant disse. En pussighet er forresten at det blant beboerne finnes en sjømann, som er "losjerende" (i en ett-rommer!) hos en løsarbeider og hans familie på kone og tre barn. Mens diktets Kalsen er gift, er denne neptunsønn "onkar".
Ellers finner vi en garveriarbeider, renovasjonsarbeider, kjørekar og snekker (Karl Oskar Nilsen). Og en variant av den sure og edruelige Jomfru Olsen i diktet bor også i oppgang 9: den eneste som kan disponere en hel ett-rommer for seg selv, er en enslig, ugift kvinne på 75 år.
Ser vi på de to husstandene som bodde ved siden av Nilsens i 2. etasje, var det en arbeidsledig med kone og fire barn. Det er vel å anta at ikke denne stakkaren ble boende i gården så lenge. På den andre siden bodde en underlig husstand, en bryggearbeider og hans kone og tre barn. Men denne familien må ha hatt så svak økonomi at de har tatt inn to losjerende, en sypike og en fabrikkarbeiderske. Disse to ungjentene lå sikkert på madrasser på kjøkkengulvet.
Møtet med denne enorme arbeiderkasernen med det tette, sosiale nettverket, med de mange snurrige typene, med nød og fattigdom, har sikkert brent seg inn i Rudolf Nilsen. Det som også kan ha gjort at gården festet seg i hans erindring, er at det var her det endelige bruddet mellom mor og far skjedde. For den unge Rudolf var nok dette en lettelse: å ha en far som stadig drakk opp lønningen og ofte viste seg beruset i nærmiljøet, var nok en kraftig belastning for en 8 - 9 år gammel gutt. Det var skam å ha en far som drakk. Men Rudolf Nilsen ble - pussig nok, kanskje - ikke noen avholdsmann. Han var også et muntert og livsglad menneske, som også Arnulf Øverland sier i sitt minnedikt:
Han svang sit bæger. Og han hadde råd,
fordi han visste, at vort liv er dåd !
Slik var hans tone: både sterk og øm.
Og sandelig, vort liv kan trænge drøm !
Og "Nr. 13" ligger fortsatt ut mot Rudolf Nilsens plass. I 1976 ble den utbedret (modernisert), alle leilighetene fikk bad og WC, samtidig som 1-roms leilighetene ble slått sammen. Totalt er det nå 62 leiligheter i gården, og den er organisert som borettslag, knyttet til Ungdommens Selvbyggerlag.
Innledningsdiktet til "På gjensyn" (1926)
Jeg elsker dig, min gate
med støv og sten og sand -
en dal igjennem byen
det store ørkenland.
Her har jeg alt å lenges til,
og lenges - det er alt jeg vil.
Et hjemlig sted på jorden
er ganske godt å ha,
så kan man si: På gjensyn,
når man drar derifra.
Og er det blott en gatesprekk:
man lenges dit når man er vekk.