Oversikt temahefter Åpne i stort vindu
3. Krigsskadelidt
"1943, desember. Filipstadområdet med nærliggende bydeler. Ved en serie alvorlige eksplosjoner og brann i tysk ammunisjonslager kl 1425 til ca. kl 1700 ble bebyggelsen i Filipstadområdet over et areal av ca. 60 à 80 mål rasert eller sterkt skadet.
Utenfor dette området ble som følge av brann helt ødelagt 9 større leiegårder, sterkt skadet 7 gårder og lettere skadet en rekke bygninger. Hertil kommer omfattende bygningsskader utover hele byen på grunn av eksplosjonsvirkningen. Den samlede skade anslås til over 30 mill. kroner. Der ble drept 45 norske og såret ca. 400 norske personer. Ca. 1.600 granater ble ved eksplosjonen spredt utover byen. En del av disse eksploderte ved nedslaget. Det ble etter ulykken opplyst at i alt ca. 800 tonn ammunisjon eksploderte, men etter krigen er det fra tysk hold antydet 4.000 tonn.
Parkveien 80 ble totalskadet og raste delvis sammen. Parkveien 78 fikk loftet avbrent. Munkedamsveien 70, 72, 74, 76, 78, 80 og 82 b, større leiegårder som ble totalskadet, med unntak av 82 b. Huitfeldtsgt. 29, en 3 etasjers leiegård ble totalskadet. Munkedamsveien 55 B, en 4-etasjers leiegård totalskadet. Under slokningsarbeidet inntraff en større eksplosjon på Filipstad. Granater som slo ned i nærheten av slokningsmannskapene drepte 5 brannmenn og såret 16."
Slik er den største katastrofen i byens nyere historie beskrevet i Oslo kommunes beretning 1912-47.
Søndag 19. desember 1943 var en ufyselig dag i et krigsslitt Oslo. Regn og slaps. Nede på Filipstadkaia var man i ferd med å losse det tyske ammunisjonsskipet "Selma", som hadde lagt til kai dagen før. Alle sikkerhetsforanstaltninger var ivaretatt. Ammunisjonen ble fraktet inn i lagerskur om lag 20 meter fra der "Selma" lå. Kl 1428 gikk lagerskuret i lufta med et voldsomt brak. De fleste av de som arbeidet eller oppholdt seg på brygga, norske som tyske, ble drept. Noen overlevde ved rent hell.
Og det var virkelig et hell i uhell - for byen. For det første inntraff ulykken på en søndag, med få folk i aktivitet på bryggene. Været var fælt, så det var ikke mange i gatene. De fleste var hjemme for å spise en mager krigssøndagsmiddag. En annen lykkelig omstendighet var at ikke all ammunisjonen gikk i lufta med en gang. Hadde det skjedd, ville trolig store deler av indre by blitt rasert. Det inntraff en serie eksplosjoner, med hovedsmellet kl 1630. Da gikk antakelig nærmere fem hundre tonn eksplosiver rett til værs i løpet av noen sekunder. Først kl 1645 ulte luftvernsirenene for å innkalle det sivile luftvern. Kl 2145 gikk faren-over-signalet. Det haglet granater over byen, de fleste av dem heldigvis uten brennhoder, men atskillige var så oppvarmet at de eksploderte ved nedslaget. Glødende splinter slo ned i Sørkedalen. Det sies at rutene klirret i Karlstad i Sverige.
Nede på Filipstadkaia lå "Selma" med full fyr i midtskipet og 80 tonn ammunisjon om bord - og åpne luker. Brannvesenets båt "Sjøsprøyt I" ble beordret dit for å slukke. Ved en virkelig heroisk innsats klarte brannfolkene det. "Selma" ble dagen etter slept ut til Nesoddlandet, ved Hellviksflua, med all ammunisjonen om bord. Den 11. januar gikk hun i lufta, under mystiske omstendigheter.
Det store spørsmålet er selvsagt om det var sabotasje. At norske stod bak Filipstadkatastrofen, er utelukket, på grunn av de store skadene man da ville ha påført liv og eiendom. Leif B. Lillegaard, som har skrevet boken "Filipstad i flammer", antyder at tyske anti-fascistiske grupper blant havnearbeiderne i Kiel kan ha plassert en tidsinnstilt bombe i "Selma" og at bomben gikk av for seint. Tyske myndigheter avsluttet etterforskningen nokså raskt, noe som kan tyde på at de enten hadde mistanke om egen sabotasje, eller at katastrofen simpelt hen var et hendig uhell. Det er vel mest fristende å anta det siste.
Om lag 400 mennesker mistet alt de eide. Mor, far og jeg var blant dem. Søndagen den 19. desember hadde vi akkurat satt oss til middagsbordet. Vi bodde i Munkedamsveien 78, og fra vinduene hadde vi utsikt over Filipstadområdet. Jeg var bare 3 1/2 år gammel, men jeg erindrer tydelig det voldsomme smellet og røyksøylen som steg opp. Vår leilighet lå i toppetasjen, så det var å springe de lange trappene ned til kjelleren, mens granatsplintene føyk gjennom gangvinduene. Etter en time i kjelleren kom folk fra brannvesenet og sa at vi måtte ut, det var gasslekkasje i gården. Så var det å begi seg den lange spaserturen til mormor i Bjerregaardsgt. 58. Ute var det et forferdelig vær; snøslaps og regn. Yttertøy hadde ikke mor og far fått med seg, men far hadde tatt en kåpe fra en annen leilighet og tullet meg inn i. Fottøyet var krigens papirtøfler. Vi var i Camilla Collets vei da hovedsmellet kom klokken halv fem. Et veldig ildhav flammet opp, og min mor har senere fortalt at hun trodde hele byen ville bli totalrasert.
Endelig var vi fremme hos mormor som var glad for at vi hadde overlevd. Vi hadde mistet alt vi eide. Munkedamsveien 78 ble totalskadd; bare ytterveggene stod igjen.
Min vesle tragedie var at alle julepresangene hadde brent opp, bare fire dager før julaften. Men folk var solidariske den gangen, og jeg tror ikke det var en unge vest for Uralfjellene som fikk så mange julegaver som meg. Og en annen glede midt i elendigheten; jeg hadde nemlig en yndlingsleke, en hånd-dukke, en apekatt ved navnet "Ola". Den var selvsagt også gått med, men min tante, som jeg hadde fått den av, hadde tilfeldigvis en til, som hun ga meg, med beretningen om "Ola" som hadde fløyet på eksplosjonens vinger og landet på verandaen til Bjerregaards gate 58.
Det eneste vi fikk med oss, var som sagt klærne vi gikk og stod i. Alt annet var gått tapt. Den medfølelse og gavmildhet vi ble møtt med på det private plan, var rørende. Folk hadde jo ikke så mye å ta av under krigen. Likevel fikk vi sendende utstyr, tøy, matvarer og penger. Både Frelsesarmeen og Røde Kors tro støttende til. Den eneste gåtefulle gaven kom fra Bergen; fillete skjorter som mor ikke kunne reparere, da lapper ikke var å oppdrive.
Nå var det jo slik at den ordinære hjemmeforsikringen ikke dekket den typen skade som vi var utsatt for. I stedet kom krigsskadetrygden. Noe av det bitreste for mine foreldre var nok at de måtte sette seg ned og rekonstruere hele det hjemmet som de hadde mistet og verdsette hver enkelt ting - fra teskjeer til piano. I ettertid er det interessant å lese denne fortegnelsen (far tok vare på kladden). For eksempel gir den et godt bilde av krigens hamstringsøkonomi. Vi var en familie på tre. Far var salgsrepresentant i et papirfirma og ikke spesielt godt gasjert. Allikevel hadde vi i kjellerboden:
500 kg poteter
100 kg kål og kålrabi (krigens C-vitaminkilde)
80 kg gulerøtter
20 kg tørrfisk
10 kg klippfisk
85 bokser hermetisk kjøtt, seikaker og sardiner
31 glass epler, solbær, jordbær, tyttebær og bringebær
4 flasker brennevin
10 stk, barbersåpe
25 stk. toalettsåpe
5 pakker lys
5 kg bakemel
20 pakker fiskemel
15 pakker makaroni
Dessuten mindre mengder av smør, potetmel, risengryn,
hellegryn, havregryn og brune bønner
Mine foreldre verdsatte sitt tapte hjem til i overkant av 40.000 kroner. Totalt fikk vi fra krigsskadetrygden kr. 9.000,-, og dette skulle da brukes til å bygge opp et nytt hjem - i en tid da det nesten ikke fantes varer, og det som var, hadde dårlig krigskvalitet. Alt var jo rasjonert, men vi som var KRIGSSKADELIDTE, fikk ekstra rasjoneringskort, en såkalt "gjenkjøpsbok", der man ikke opererte med "gafler", "kniver", men "1 tallerken, 1 kniv, 1 gaffel og 1 skje pr. husstandsmedlem". Det meste av det vi skaffet oss etter Filipstadkatastrofen var bare å kassere i etterkrigstiden da det ble romsligere med gode varer.
Vi bodde delvis hos mormor, delvis hos en onkel, i noen måneder etter eksplosjonsulykken, men ut på nyåret skaffet vi oss ny leilighet i 4. etasje i Parkveien 76, rett nede ved havna igjen.
Jeg har ofte tenkt på hvilken virkning krigstiden fikk for oss som var småbarn da. Det slår meg jo at den tryggheten som far og mor representerte, ble truet av farlige, ytre krefter: katastrofer, som den på Filipstad, bombeangrep og tysk terror. Poenget ligger jo selvsagt i at normalt makter voksne å skjule sin angst for barnas skyld. Dette var i høy grad vanskelig under krigen, så angsten smittet over. Det ligger vonde minner igjen, kanskje særlig fra bombeangrepene på slutten av krigen. Flyalarmen ulte på natten, så var det for mor og far å ta meg og springe de lange trappene ned i kjelleren, til "rulla", hvor det satt redde mennesker. Kanskje ikke så rart; alle sammen hadde de vært gjennom Filipstadkatastrofen. Jeg har fortsatt store søvnproblemer og er plaget av angst om natten. På den annen side; dette ytre presset hadde en positiv virkning; jeg var småbarn i en tid da det var livsnødvendig å ta vare på hverandre. Dette gjaldt ikke bare innen familien; krigen skapte et fellesskap som er dypere enn i normaltider. Også i småbarns sinn blir inntrykket av dette fellesskapet preget som en positiv arv.
Krigs- og den første etterkrigstiden var grå og fattig sammenliknet med vårt overflodssamfunn. Som barn manglet jeg det som for dagens unger er selvfølgeligheter; god mat, ordentlige leker og godter. Man skulle derfor kanskje anta at krigsbarna utviklet seg til en form for forbrukerhaier. Egentlig tror jeg ikke det; arven fra krigsbarndommen er vel snarere at ting blir nokså uvesentlige. I så fall blir paradokset at overflodssamfunnet skaper flat materialisme, mens mangelsamfunnet, av den typen jeg opplevde som barn, fører til skepsis til antakelsen om at lykken ligger i ting.