Oversikt temahefter

29.   1950 - Da jeg var 10 år

Hvordan var det å være barn i Oslo - 10 år gammel i 1950 ? Dette heftet forsøker å gi et svar på det, ut fra hva jeg selv husker. Når det gjelder erindringsstoff som ligger så langt tilbake i tiden - hele 48 år - er det stor risiko for at fantasi blandes sammen med virkelighet. Jeg er meget oppmerksom på dette og prøver å være så nøktern som mulig. Som historiker har jeg selvsagt en del generelle kunnskaper om Oslo i begynnelsen av 1950-årene, og det har jeg beskrevet i heftet "Noen streker til et portrett - Oslo 1950". Det kan være nyttig å se disse to heftene i sammenheng.

Hvis man ikke har vokst opp under svært vonde forhold, har vi vel alle en tendens til å romantisere vår barndom. Men Oslo 1950 var virkelig et bra sted å leve for barn. Det er flere forhold her som teller inn, kanskje særlig det ekstremt lave biltallet, bare om lag 17.000 registrerte privatbiler. Jeg vokste opp i Parkveien, nesten nede ved Munkedamsveien, og også en del gater kunne dengang delvis brukes til lek, som ballspill. På vinteren akte vi i dem: for oss nederst i Parkveien var det en fin bakke fra Lapsetorget ned Observatoriegata og Parkveien til Munkedamsveien. Jeg husker en gang jeg kom i god fart ned Parkveien og hadde en hest og kjerre foran meg. Bremsene på rattkjelken glapp, og jeg erindrer at jeg faktisk et stykke kjørte under vognen, med de lodne hestebena rett foran meg. Heldigvis fungerte bremsene igjen, hvis ikke ville jeg kanskje blitt drept av fallende hest. For det gikk faktisk en del hester i byen da jeg var 10 år gammel.

På fødselsdagen min 17. april fikk jeg en flott gave - jeg hadde forresten spart halvparten selv: "voksen" sykkel. Tidligere hadde jeg hatt en liten, rød barnesykkel. Og med sykkelen hadde jeg, sammen med kameratene mine, en voldsom bevegelsesfrihet, også tatt i betraktning av at bygatene var nokså ufarlige å sykle i. Særlig var Bygdøy et yndet utfartsområde for oss. Men om sommeren var det Hovedøya som trakk: vi gikk da ut til Vippetangen, hvor det var gratis, kommunal ferge. På sørsiden av øya lå badet. Dette var vel det siste av de gamle sjøbadene i Indre fjord som fortsatt var i drift. I midten var det fellesstrand, som forutsatte badebukse, men på hver side av fellesstranden lå det herre- og damebad, hvor man kunne bade naken. Herrebadet var uten avskjerming mot inntitt, så når båter passerte i sundet utenfor, så man en lang rekke nakne menn som nød solen. Damebadet var imidlertid dydig skjermet mot rovtitting ved en form for plankegjerde ute i vannet, som selvsagt vi unger svømte under. Badet på Hovedøya ble nedlagt i slutten av 1950-årene på grunn av den elendige vannkvaliteten. Jeg husker fortsatt min barndomsvenn Arne Petter som stupte og kom opp med en fet lort på hodet.

Og ser man bort fra den minimale biltrafikken, var Oslo en ufarlig by på en annen måte, nemlig den lave kriminaliteten. Vold av den typen vi kjenner fra bysamfunnet i dag, eksisterte praktisk talt ikke. Det vi barn ble advart mot, var selvsagt "stygge menner" og sinte fylliker. Og det var i det siste miljøet man fant den lille volden som forekom: men typisk nok var det tilfeldighetene som bestemte hvem som var offer og gjerningsmann, nemlig om det var Olsen som dro til Nilsen i fylla, eller omvendt.

Når jeg tenker tilbake, slår det meg f.eks. hvor dårlig leiligheten vår var sikret mot innbrudd. Inngangsdøren var fra 1890-årene, med trådglassruter. Til daglig låste vi med en enkel Yale-lås; skulle vi på sommerferie brukte vi en til, av den typen lås med nøkkel med skjegg. Men man trengte bare lene seg litt hardt mot døren, så gikk den opp. Men vi opplevde aldri noe innbrudd; jeg kan faktisk ikke huske et eneste fra den tiden jeg var barn.

Og byen bestod hovedsaklig av sentrum med de omkringliggende tette boligområdene i øst som i vest. Groruddalen (navnet eksisterte forresten ikke ennå) og Østensjøområdet lå som det rene bondeland. En av mine kamerater, Knut Fjeldstad, hadde slekt fra Furuset, og familien disponerte hytte deroppe, hvor vi kameratene fikk dra på overnattingstur. Jeg erindrer turen vagt: først en uendelig togreise - til Høybråten ? - og derfra med buss langs en støvete vei, med utsikt til gressende kuer og andre bondenæringer.

I 1950 bodde mor, far og jeg i Parkveien 76, som var bygd i slutten av 1890-årene. Alle gårdene i mitt nærmiljø var leiegårder, og det vanlige var at eieren bodde den gården som han eller hun eide. Denne typen eiere var selvsagt personlig interessert i at gården skulle holdes skikkelig ved like, i motsetning til de mange spekulantene som begynte å dominere leiegårdsmarkedet i Oslo 20 år senere. Og det var som regel liten klasseforskjell mellom eier og leier.

Fra gammelt av gikk det et klasseskille i Parkveien, som ikke spilte noen rolle for oss barn. Vestsiden tilhørte "Frogner" og Frogner menighet, mens vi som bodde på østsiden, soknet til "Vika" og Pipervika småkirke (som omtrent lå der Konserthuset troner i dag). Jeg husker fortsatt de litt fornemme gårdene bortover Munkedamsveien, med skilt ved inngangsdøren: "Bud bedes gå kjøkkentrappen", og vi unger hadde glede av å endre B'en til en G. På østsiden av Parkveien, som i gårdene langs Reichweins gate, bodde det blant annet arbeidere fra Akers Mekaniske Verksted, som jeg antar i 1950 må ha hatt omtrent 2000 ansatte. I Parkveien 76 hadde vi innlagt vannklosett, men i naboeiendommen, Reichweins gate 1, var det "falldo", klaskedass kallet, som utbredte en voldsom stank i bakgården på fuktigvarme høstdager.

"Vika" hadde fortsatt ikke noe godt ord på seg, og "vikagutta" var beryktet, og disse bodde i gårdene mellom jernbanelinjen - "Strupen" kallet - og Munkedamsveien. Dette var i guttekrigenes dager, og "Vika" sloss mot "Hjortnes", det vil si området omkring Observatorie terrasse. Jeg kan fortsatt se for meg Vikaguttene komme marsjerende opp Parkveien på krigstokt, iført fargerike kapper, bevæpnet med stokker og tresverd, pil og bue, pluss en del våpen som var rappet fra tyskerlagre i frigjøringsdagene 1945. Personlig var jeg godt beskodd: tyskerbajonett, hjelm, gassmaske og - i alle hemmelighet - en runde skudd til maskingevær. Vi som bodde nederst i Parkveien bar gjerne kappen på begge skuldre og holdt med seierherren, en farlig praksis i lengden.

Og ble det for ille med guttekrigene, grep politiet inn. Det var dengang en lang rekke lokalpolitistasjoner, og vår het Pipervika og lå nederst i dagens Olav V's gate. De to trærne i midtrabatten stod faktisk på hver side av inngangen. Jeg er nokså sikker på at det var patruljerende konstabler i gatene, og det var menn som hadde god kjennskap til lokalmiljøet. I nabogården bodde en Akers Mek.-arbeider som pleide å ta seg en tår for tørsten på lønningsdagen, nemlig fredagene, og lot da gjerne i fylla sin aggresjon over verdens elendighet gå ut over kone og unger. Dette visste den patruljerende konstabel om og tok seg gjerne en tur oppom Larsen og så hvordan landet lå utpå fredagskvelden, og var det preget av alkoholisk oversvømmelse, tok han Larsen med seg en tur rundt kvartalet og truet ham med kølla om han ikke straks gikk og la seg.

Det som først og fremst slår meg når jeg tenker tilbake på min barndoms leiegård, er det stabile bomiljøet: ingen flyttet derfra, om man ser bort fra dødsfall. Ved dødsfall var det forresten en utbredt skikk på den tiden at de etterlatte utstyrte seg med et sort armbind eller et sort tøystykke på kraven til frakk eller kåpe, så alle kunne se de var sørgende og skulle behandles med behørig hensynsfullhet.

I Parkveien 76 bodde det arbeidere, håndverkere og funksjonærer, pluss et par yrkesaktive kvinner, frøken Berg og "tante" Jenny, en av disse viktige filletantene fra ens barndom. Begge jobbet på kontor. Typisk nok var disse to ugifte; det var ikke vanlig at gifte kvinner arbeidet.

Jeg og kameratene mine hadde ikke nøkkel til leilighetene der vi bodde. Det var helt unødvendig, for mor var bestandig hjemme når vi kom hjem fra skolen eller fra lek. Det var èn gutt i klassen min som vi syntes veldig synd på, han var "nøkkelbarn", det vil si han gikk med nøkkelen rundt halsen i en snor: moren hans arbeidet og var ikke hjemme når han kom fra skolen.

Leiligheten vår i Parkveien 76 var stor for oss tre, om lag 96 m², med stue, spisestue, soveværelse, kjøkken og pikeværelse, som ble gutteværelset. Faren min var funksjonær i et papirfirma, Brødrene Moltzau i Lybekkergata. Jeg var enebarn, og mor var 39 år, far 43, da jeg ble født 17. april 1940. Barnefamiliene var jevnt over små: de fleste av kameratene mine var enebarn eller hadde èn bror eller søster. Den største familien var i nabogården, med fire barn, og her var vel yngstemann nærmest for en arbeidsulykke å regne.

Far var vel nokså middels gasjert, jeg vil anta at han i 1950 hadde en årslønn på 8 - 10.000 kroner. Nå var jo pengene svært mye verdt i forhold til kroneverdien i vår tid, en trikkebillett kostet f.eks. 25 øre for voksne og 10 øre for barn.

Den elektriske revolusjonen hadde begynt å gjøre seg gjeldende for folk flest allerede i mellomkrigstiden, og vi hadde både støvsuger, strykejern og elektrisk komfyr. Men mormoren min, som døde året etter, bodde i Bjerregaards gate 58 og kokte på gass, men hun hadde fortsatt den gamle vedkomfyren stående på kjøkkenet og hun brukte den bl.a. til å bake brød.

Det vi manglet, målt med moderne øyne, var kjøleskap og fryser. Når det var varmt ute, husker jeg at melkeflaskene stod i vann i oppvaskkummen, hvor det rant sakte fra springen. I det hele tatt: i et hjem uten kjøleskap var man avhengig av å handle inn til daglig forbruk, særlig om sommeren, selvsagt. Derfor var det også svært mange småbutikker i boligområdene. Dette var før supermarkedenes og selvbetjeningens tid. Også i matvarebutikkene kunne man glede seg over kjøpmannens personlige service overfor kunden. Dette var også før plastposenes era, så man hadde med seg veske eller nett til å bære varene i, som ble pakket inn i gråpapir over disken.

Innen 10 minutters gangtid fra Parkveien 76 kunne vi få alt det man trengte til det daglige hushold - og mere til: I "min" gård lå Kjuus' kolonialbutikk, hvor vi unger var flittige kunder til allverdens snadder, som f.eks. brødgjær, som vi yndet å legge i oss - man rapte så godt. Nede i Reichweins gate var det en butikktype som i dag er borte, nemlig en "kortevarehandel", som tilhørte en eldre kvinne som het Mathilde. Butikken hennes var knøttliten, og vareutvalget slikt som man kjøper, selv om man ikke har bruk for det: kaffekopper, asjetter, kakefat, spillkort, diverse pyntesaker til hjemmet, leker, men ikke noe spiselig. Nede på hjørnet av Hansteens gate fant vi frk. Ellefsens melkebutikk, og lengre borte i Observatoriegata lå slakter Nystrøms kjøttbutikk og Pedersens "Fisk og Vildt", og Pedersen hadde virkelig vilt også: på høstparten hang det gjerne harer med ører og skinn intakt utenfor vinduet hans, med en gråpapirpose overhodet, sikkert en utløper av den gamle overtroen om at gravide kvinner ikke måtte se harehoder: barnet ville da få haremynt. På hjørnet av Observatoriegate / Huitfeldts gate lå nok en kolonialforretning, som tilhørte Kallak, et navn som ga meg min første filologiske opplevelse: navnet ble i evighet det samme om man stavet for- eller baklengs. På den andre siden av Huitfeldts gate hadde vi et bakeriutsalg og Kristiansens "Frukt og Blade". Og innen 10 minutters gangtid lå også butikkherlighetene i Frognerveien, som f.eks. Gilberts konfeksjonsforretning (som fortsatt driver der 1998) og andre spesialforretninger, som delikatessebutikken, hvor man også solgte ferdiglaget middagsmat, som kjøttkaker eller fiskeditto og ferskt pålegg.

Mor handlet ikke egg i nærmiljøet, det skjedde på Youngstorget, hvor hun hadde en egen selger som reklamerte med (via en plakat) at hans høner var "frittgående", noe mor falt for i sympati med fjærkreet.

Et teknisk hjelpemiddel som vi manglet, var vaskemaskin. Det var tungt å vaske tøy. Mor brukte badekaret, hvor hun la det i bløt over natten og vasket ved hjelp av det ruglete vaskebrettet. På badet hadde vi varmtvannsbereder, så det var rimelig tilgang på varmt vann. Men på kjøkkenet var det bare kaldt vann i springen, så på komfyren stod det bestandig en stor kjele på platen, som var skrudd på lavt, med varmt vann, til oppvask og annet.

Store ting, som sengetøy og duker, ble "rullet". Det var egen bod i kjelleren hvor rulla stod til alles frie benyttelse. Rulla var en svær og tung affære, hvor tøyet ble viklet pent rundt glatte stokker, som ble lagt under den blytunge vognen, som ble drevet frem og tilbake via et håndtak som vi sveivet.

I det hele tatt var leiligheten tungt drevet, så mor hadde som hjemmeværende nok å gjøre. Det var ikke bare den daglige handling og husstell, som vask av gulver og annet: på vinteren skaffet vi oss varme ved store, runde, svarte ovner. Før kulda kom, kjøpte vi ved og koks til en lang fyringssesong, og dette ble oppbevart i kjellerboden. Det var fars - og mitt - ansvar å gå i kjelleren etter koks og ved, som var en nokså tung jobb, all den stund vi bodde i fjerde etasje. Men det falt på mor å rengjøre ovnene og ta ut aske, noe som kunne være litt av en grisejobb, samtidig som det støvet kraftig.

Ved siden av det daglige husarbeide tok også matlagingen til middag mye tid: normalt var det suppe, hovedrett og gjerne en liten dessert. Den dagen vi skulle speke vårt kjød, var fredager, da det var risengrynsgrøt, med en "grøtpinne" (som litt kjøtt på en brødskive) etterpå, som oppmuntring etter å ha kommet seg gjennom et hav av grøt. Jeg har ofte lurt på hvorfor vi skulle ha denne grøtmiddagen, som egentlig ingen av oss tre var synderlig begeistret over. Lørdag kom far tidligere hjem, og da vanket det gjerne bacon og egg (fra de frittgående hønene).

Det var lite eller ikke noe ferdiglaget mat å få kjøpt, om man ser bort fra utvalget i delikatessebutikken. Mor brukte mye råvarer eller halvfabrikata, som kjøtt- eller medisterdeig, men laget selv kjøttkakene etter mormors gode oppskrift. Og den daglige suppe laget mor med basis i ferske råvarer. I det hele tatt var begrepet "hjemmelaget" synonymt med kvalitet. Mor bakte brød, loff, boller, kaker og rundstykker, og fremfor å kjøpe ferdige fiskekaker, lagde hun dem heller selv av ferskfisk. På høsten var mor (og far) i full sving med safting og sylting av frukt og bær. Også julematen skulle ha en dåm av "hjemmelaget" over seg: far kjøpte - hos "Slagterborgerne" ved Grønlands torg - grisehode, som da var grunnlaget for ekte hodesylte. Og syltepresse hadde vi på loftet. Videre var også juleleverposteien hjemmelaget.

Mor var glad i å strikke, så hun produserte skjerf, gensere, luer, votter, vanter og strømper, ved siden av at hun reparerte defekt tøy. Mange husmødre drev også med sying. Dette var mor lite glad i, så symaskinen ble helst brukt til å reparere.

En selsom yrkesgrupe, om man kan kalle dem det, i datidens Oslo, var bakgårdsmusikantene. Man kunne plutselig høre trekkspillmusikk fra bakgården, og etter at trekkspilleren hadde budt på noen musikknummer, var det god takt og tone å kaste ned noen ører til den utøvende kunstner i en papirtut. Var vi barn hjemme, fulgte vi gjerne med musikanten fra bakgård til bakgård og hjalp til med å samle inn de pengene som klang i asfalten. Og her gjaldt ridderlighetens lover: å stjele et øre fra en bakgårdsmusiker var utenkelig for en anstendig unge. Den underligste av disse bakgårdenes utøvende kunstnere var "Sving deg !" eller Karl Rognstad, som han het. Han var bakgårdssanger, dypt religiøs, og fikk sitt oppnavn på grunn av en gudelig sang han gjerne fremførte: "Sving deg, min due, på frigjorte fjed / i en verden som ånder av fred". Jeg husker faktisk at Rognstad var i vår bakgård på selveste frigjøringsdagen, 8. mai 1945, og da var det ikke frigjorte duer han opererte med, men "Ja, vi elsker". "Sving deg" sang så murpuss drattet av krigsslitte leiegårdsvegger, og aldri har vel Rognstad fått så stor økonomisk uttelling for sin kunst som da.

Det var i det hele tatt mange byoriginaler, som vi unger godt kjente til, mennesker som i dag ville blitt institusjonalisert. Alle kjente "Luse-Frants", avholdsmannen og Frelsesarmèvennen. I Vika hadde vi Lauritz med kjerra, full, som man sa, 8 dager i uken. Lauritz døde forresten da de begynte å rive Vestre Vika omkring 1960. Jeg kan også vagt huske "Homannsbyens dronning", en liten, vever, dukkelignende skikkelse, med rødsminkete kinn, hvite strømper og hvit krage på rød kåpe. Et annet selsomt bustetroll var "Skjærsliper'n", som livnærte seg ved å gå på dørene og tilby seg å slipe sakser og kniver med et medbrakt slipeapparat, - en gnomlignende skikkelse, bister mot barn, men begeistret for vakre jenter. Og så hadde vi de mange som gikk på dørene og tagg litt penger - stort sett til en nødvendig dram eller fem. Moralske husmødre sa at de ikke ville gi ham penger, men han kunne få en matpakke av deres hjertens godhet. Og var de moralske i flertall, kunne det bli mange helt unødvendige matpakker. Jeg husker vi fant en hel haug nederst i trappen i en gård borte i Munkedamsveien, som en tørst stakkar hadde lagt fra seg.

I september 1946 begynte jeg, litt over seks år gammel, på Ruseløkka skole. Skolen var blitt benyttet under krigen som kaserne for prøyssiske polititropper, og den var kraftig ødelagt, så den først kunne åpne etter ombygning og reparasjon drøye ett år etter frigjøringen. Egentlig husker jeg svært lite fra skoletiden. I 1950 gikk jeg i fjerde klasse og var kommet over i "storskolen". Nå var det slutt på bare "frøkner" bak kateteret, fra nå av hadde vi utelukkende mannlige lærere. Vår første mannlige klasseforstander het Johan Myhre, og han hadde begynt sin lærerkarriere i Oslo allerede i 1914, så han var en eldre mann. Myhre var særlig aktiv i guttemusikken - jentene fikk ikke lov til å være med her - og hadde i 1920 fått Vålerenga skoles guttemusikkorps på bena igjen. Det jeg særlig husker fra Myhre, var at han som akkompagnement til vår sang brukte fiolin. Myhre var også komponist i det små og har bl.a. skrevet melodien til Nils Collett Vogts Oslo-sang.

Noe av det dummeste jeg opplevde på folkeskolen, var at skrivepedagurkene fant ut at den skriften vi hadde lært i småskolen, jeg tror den ble kalt "løkkeskrift" (skråttliggende) ikke var bra for barn, og vi måtte gå over til formskrift, med det resultat at jeg har fått håndskriften min fullstendig ødelagt.

Den skolen jeg gikk i i 1950 var fullstendig kjønnssegregert. Jeg har tidligere nevnt "guttemusikken", og vi hadde rene gutte- og jenteklasser. Jeg gikk f.eks. i klasse 4 b/g. Til og med på skolefrokosten satt gutter og jenter hver for seg. For jeg gikk på skolefrokosten. Denne helsekost-begynnelsen av dagen var innført i alle folkeskoler i 1932 og hadde gjort Oslo internasjonalt berømt. Den var jo selvsagt opprinnelig beregnet på elever fra tuslete hjem som fikk ingen eller dårlig mat om morgenen. Men også jeg, som de aller fleste som kom fra et normalt hjem, gikk på bespisningen, "bessa" kallet. Det var ikke bra å stikke seg ut.

For de som "stakk seg ut" kunne risikere erting. Grov mobbing, som vi kjenner det fra vår tid, forekom nok, men nokså sjeldent. Men "Tysker-Bjørns" skjebne har brent seg fast i erindringen min. Han bodde i mitt nærmiljø og var omtrent på min alder. Bjørn var nemlig pleiebarn, og "moren" hans var tysk. Hun hadde kommet til Norge før krigen: jeg kan fortsatt se henne for meg: en liten, mager og spissneset eldre kvinne som snakket gebrokkent. Og Bjørn fikk gjennomgå av oss unger. Vi hadde jo lært under okkupasjonen at alt tysk var vondt og farlig, og dette tyskerhatet fikk Bjørn lide for, og det på tross av at "moren" hans ikke hadde hatt noen nærkontakt med de tyske okkupasjonsstyrkene så langt jeg vet. Ingen ville leke med Bjørn, og dukket han opp, ble han møtt med ropet "Gå hjem, Tysker-Bjørn". Vi barn kunne vel ikke klandres så mye for dette, kanskje, men jeg kan ikke glemme det, trolig fordi jeg visste at jeg var med på noe som var grovt umenneskelig. Jeg tror Bjørn dro til sjøs. I alle fall så jeg ham igjen for noen år siden: da stod han utenfor et Vinmonopol oppe i Groruddalen, halvfull og lurvete og bommet penger til brennevin. Jeg orket ikke snakke med ham, men skyndte meg skamfull videre.

Den evige konflikt mellom mor og barn er når man skal begynne med sommertøy, for mitt vedkommende overgangen fra nikkers til kortbukser. Vinterantrekket for oss gutter var nemlig nikkers, og bulet de ekstra kraftig ut over spennen under kneet, gikk de under navnet "eplenikkers", man kunne bære en kilo epler eller to i utbulingen. Skjorte og genser hadde vi på, og var det ekstra kaldt, brukte vi en vindjakke over. På vår, sommer og tidlighøst hadde vi kortbukser og knestrømper. En mellomvariant, som jeg aldri brukte og som jeg anså som nokså fornedrende, var kortbukser (på tidligvåren) med langstrømper opp til lårene. Disse var brune av farge, hjemmestrikkete og festet til "livet" med stropper. "Livet" var en form for lang undertrøye. Vanlige langbukser var det utenkelig å bruke til daglig; de kom først etter konfirmasjonen.

Jentene hadde gjerne sløyfe i håret, og de brukte skjørt eller kjoler. Jenter brukte aldri langbukser, bortsett fra når de gikk på ski. Da hadde de gjerne "strekkbukser", festet under fotsålene med strikk.

Da jeg var 10 år gammel, var jenters og gutters verdner svært forskjellig. Det var slutt på den tiden da vi kunne leke sammen. Da vi var mindre, drev vi gjerne med sangleker, en lekeform som jeg tror har vært utdødd i Oslo i nokså mange år. Det kunne f.eks. være frierviser. Vi ungene, gutter som jenter, satt da på et lavt gjerde og sang:

          Det gikk to små uti berget det blå
          de tenkte som så på hvem de skulle få.
          Og vil du være allkjæresten min,
          så beder jeg deg uti danseringen min.
          Hei hopp faderullan hopp faderullan hopp faderullan hei,
          hei hopp faderullan lei, hei hopp faderullan lei.
          Og vil du være allkjæresten min
          så beder jeg deg uti danseringen min.

To av oss danset foran de andre og stoppet foran to sittende, og alle fire danset sammen. De to som var utvalgt fortsatte da, og fant to nye. Men dette var jeg blitt for voksen til da jeg var 10 år.

Utenfor der jeg bodde var det en liten lekeplass med plener og trær omkring; den heter i dag "Bervens løkke". Her var det "dumpe" (huske), "slenge" og karusell, pluss rikelig plass til ballspill og til skøytegåing om vinteren. Det slår meg egentlig hvor god råd Oslo kommune hadde i den tiden, for i alle parkene, også på "vår" vesle lekeplass, var det parkvakt. Han var mørkeblått uniformert og hadde ansvaret for orden i parken, som å passe på at større barn ikke var slemme mot de mindre. Og skulle en husmor et ærend i byen, kunne hun overlate oppsynet av småbarn til den gode parkvakten.

Vi lekte selvsagt de samme lekene som barn også leker - forhåpentligvis - i dag, som sisten og gjemsel. Et sikkert tegn på at våren hadde kommet for alvor, var at vi guttene begynte å kaste på stikka, et spenningsspill som er helt ute av bruk blant barn i dag. Jentene kastet aldri på stikka. De holdt seg til tauhopping, paradis og dukker. Dengang fantes det fortsatt store 5-ører, som vi brukte. Vi kastet "strek" eller "vegg". Særlig "strek" var spennende: det gjaldt da å komme nærmest streken, men ikke over. Skjedde det, var hele ens innsats tapt. Derfor var det sjelden at vi "ristet opp" ved strek, normalt var det èn vinner igjen på valplassen. Å riste opp vil si at den som kastet sin 5-øre nærmest veggen - det fineste var "plakkat", at mynten stod opp mot veggen - ristet potten mellom hendene, slapp den på bakken og sa "mynt" eller "krone". Så ristet den nest beste, osv. Mest spennende var det jo når potten var stor og det fantes "sølv" i den, 10- eller 25-ører, ja, kanskje en spillegal gutt til og med hadde vekslet en 50-øre.

En lukullisk sport var "å rappe kokos". Til havna kom det mye kokos, dvs. kokoskjøtt som var delt opp i småbiter. Dette ble brukt til såpeproduksjon antar jeg, og kokosen kjørt i åpne lastebiler opp Parkveien. Vi guttene stod da med hendene pent bak ryggen så lenge sjåførene kunne se oss, men så snart førerhuset hadde passert, kastet vi stein mot kokoslassene, og var vi heldige, falt noe ned på gata. Deretter var det å gå i nærmeste portrom og "skrelle" kokosen, dvs., skjære bort svarte pletter, og bedre smakte den desto hvitere den var i kjøttet.

Barnekulturen kan plutselig bli rammet av "diller", bestemte leker, samleobjekter eller spill. Det som kom som en farsott omkring 1950, var hønseringer, senere dueringer. Det var plastringer med muntre farger i tre spiraler som man brukte til å merke høner med. Poenget ved dem var at de kunne heftes sammen til lange kjeder, og de store hønseringkapitalister kunne ha kjedet både fire og fem ganger rundt livet. Vi spilte med hønseringer på fortauet, dvs. en to-tre var kjedet sammen, noe som må ha vært en etterkommer av mellomkringstidens "å klinke kuler". Pekefingeren og langfingeren ble brukt til å skyve ringene bortover asfalten og erobre motstanderens. Etter kort tid fikk vi jerntræler på fingrene og tålte alt.

En annen selsom "dille" som må ha rammet oss på hønseringtiden, var at alle Oslos unger på liv og død skulle samle på reisebrosjyrer. Oslos reisebyråer ble oversvømmet av unger som pent ba om brosjyrer. Jeg må ha hatt kilovis, inntil det plutselig var slutt og brosjyrene endte som oppvarming til leiligheten i Parkveien 76.

Da jeg vokste opp, var det ikke noe offentlige fritidstilbud for barn og ungdom. Speideren fantes jo, men for oss nederst i Parkveien var ikke det noe alternativ. Vi var trofaste medlemmer av Barnelosje "Olav" 1103 av IOGT - avholdslosjen. Ukentlig møtte vi opp i Keysersgate 1 og deltok i møtene. Jeg kan i dag ikke fatte hvorfor vi gikk der, ingen av våre fedre, så langt jeg vet, var vanndrikkere og avholdsfolk. Og når man hadde en viss ansiennitet i losjen, rykket man opp og fikk ærefulle verv, med flotte, mørkerøde "regalier" rundt halsen, der messingbokstaver fortalte om ens høye rang. jeg mener å huske at jeg var "kapellan". Kanskje syntes vi losjemøtene var fine fordi vi barn fikk spille en viktig rolle.

Dette var jo også før TV'ens tid, og kino var viktig for oss. Hver lørdag kl 1600 var det barneforestilling på Frogner kino, og køen av unger strakte seg langt nedover Frognerveien. Jeg husker kameratene og jeg var og så på en fryktelig spennende film - den gikk over to lørdager som fortsettelse - om en forgjenger til Stålmannen. Han kunne i alle fall fly, og midt i den verste spenningen hørte jeg sakte risling på gulvet. Det var min venn Arne Petter som lettet sin sprengte blære på gulvet. Han kunne jo ikke gå fra midt i spenningen.

I denne TV-løse tidsalder besøkte nok folk hverandre mye mer enn i dagens Oslo, og man kom gjerne overraskende, kanskje av medfølelse med husmoren, slik at hun slapp å "stelle i stand noe", men bare kunne ta det hun hadde. Det var forresten ikke nødvendig å si fra på forhånd: folk var stort sett hjemme.

Og kveldene sammen med mor og far var preget av at vi gjorde ting i fellesskap til underholdning og tidtrøyte: vi kunne spille kort eller andre spill, vi brukte mye tid på å lese eller snakke sammen, og sentrum for hjemmets underholdning var radioen i stuen. Fast program for meg var barnetimen på lørdags ettermiddag, hvor jeg skulle ha litt barnetimegodt mens jeg hørte på hva onkel Lauritz og tante Sonni hadde å by på. Og lørdagskveldene hørte hele Norge på underholdningsprogrammet "Show i Store Studio" med Leif Rustad som programleder, og her sang også tidens slagerkonger, "radiofantomene" Kurt Foss og Reidar Bøe, med sine landeplager som "Bestemamma Ravn" eller "Blåveispiken".

Jeg hadde nær skrevet: den velsignete mangel på TV gjorde at vi barn nok leste mye mer enn unger gjør i dag. Og handlingen fra bøker vi hadde lest, utgjorde råstoff for lek og fantasier. For vi samlet på de samme bokseriene: Tarzan, den engelske flyverhelten Biggles og Westernhelten "Den ensomme rytter". Her kom det bok etter bok, så det var bare å ønske seg til jul og fødselsdag, eller man kunne prøve å legge litt til side av ukepengene, som man fikk for bestemte arbeidsoppgaver i hjemmet. Ved siden av seriene leste i alle fall jeg som 10-åring klassikere som kaptein Marryats sjøfortellinger og "Barna i Nyskogen", jeg slukte Jules Vernes "Jorden rundt på 80 dager" og "Den hemmelighetsfulle øya" og Rider Haggards "Kong Salomos miner". Ved siden av det var også indianerfortellingene til Fenimore Cooper populære, som "Den siste mohikaner" og "Stifinner". Det er også interessant at også bokmarkedet var kjønnssegregert: Gyldendal utga både GGG- og GGP-seerien, Gyldendals Gode Guttebøker og ditto Piker. Av tegneserier var særlig Donald Duck populær; det første heftet kom i 1948.

Oversikt temahefter