16. Den sortladne gjest
"En del af Ankerløkkens Kirkegaard (der hvor Yrkesskolens hybel- hus står i dag) skulde overgaa til andet Brug, og Ligene maatte da bringes bort. Stadsfysikus Bidenkap fortalte mig derom, at denne Opgravning bragte meget stygt og uhyggelig for Dagen. Engang stödte Arbeiderne paa en Kiste, der gik i stykker under Spade- tagene. I den laa et aldeles uskadt Lig. Det var en Herre i Selskabsdragt, med Kjole og hvid Vest. Han maatte være död, netop som han kom fra et Selskab, og saa var det ikke gjort videre Ceremonier med ham. Hans höie Hat var trykket flad for at faa den ned i Kisten".
"Koleraland"
Fra gamle Enerhaugen
Dette forteller professor Yngvar Nielsen i sine barndomsmemoarer, "Den gamle gaard", som kom i 1903, nøyaktig 50 år etter at den store koleraepidemien rammet Christiania.
Totalt ble 2027 smittet av sykdommen, og av dem døde 1421, om lag 4% av byens befolkning. Hadde en tilsvarende farang rammet Oslo i dag, ville ca. 20.000 mennesker ha mistet livet.
Historien om liket på Ankerløkken illustrerer et viktig faktum ved kolera: man døde fort, enkelte kanskje etter noen få timer. Normalt gikk det mellom 15 timer og 2 døgn. Man dør simpelt hen av uttørring: sykdommen begynner med voldsomt oppkast og diarrè, så følger kramper og deretter døden. Smitten blir spredt vanligvis via drikkevann som er forurenset av sykes tarminnhold.
Men den døde på Ankerløkken er lite representativ på en annen måte: stakkaren tilhørte åpenbart overklassen, mens kolera var en typisk fattigsykdom. Den rammet underklassen hardest, og dødeligheten etter smitte var også stor der, på grunn av generell avkreftethet fordi folk var under- eller feilernært. Smitte spredte seg også raskt i de svært uhygieniske trehusforstedene. For eksempel ble de brønnene som var, rene smittekilder på grunn av forurensning fra utedoene. En annen sak var at datidens legevitenskap ikke kjente til hvordan kolera spredte seg, selv om legene så at det var sammenheng mellom dårlig hygiene og kolera.
Sykdommen kom til Christiania første gang i 1833, så i 1850, 53, 55, 57 og 66. Den siste gang "Den sortladne gjest" rammet byen, døde 28, mens 39 ble smittet. Forholdene i forstedene var ubeskrivelige. I forbindelse med epidemien i 1850, som var av det mildere slaget, 157 ble smittet og 87 døde, skrev professor, dr.med. Fredrik Holst en rapport over sykdommen og dens utbredelse i byen.
Han gir bl.a. en generell karakteristikk av boligforholdene i de østlige forsteder (som Grønland/Grønlandsleiret):
(de) savne for en stor Deel brolagte Gader, eller have slet makadamiserede Gader, med Gröfter til Siderne, der tildeels modtage Gjödselvand fra Priveter (utedoer) og Möddinger fra det nære og höiere liggende Enerhougen, bestaae i Regelen af smaa lave Huse, endog Hytter, opförte lige paa Jorden, med Gulve ofte lavere end Gaden, ofte uden eller med en fugtig Kjælder, og beboes af en Mængde i Armod, Ureenslighed og Uorden i levende Mennesker.
Han gir også en skildring av den såkalte Skjeggerudgården ved Grønlandsleiret. I ett værelse på under 25 m² bodde i 1850 hele to familier, 4 voksne og 7 barn, i selskap med 2 griser: "Begge familier levede i stor Armod og Ureenlighed, flere af deres Medlemmer vare drikfældige. Deres Leie var Straa og Hövelspon". Kjelleren rett under gulvet var full av vann. Huseieren begynte å pumpe vannet ut, antakelig for å leie den ut til beboelse. Da kjelleren ble tom, "fandtes det paa dens Bund raadne Muus, Rotter, Katte og Stykker af et Skelet, formodentlig af en Hest". Vannet stinket forferdelig. På pumpingens 2. dag, den 7. oktober 1850, ble de to familiene angrepet av kolera: av dem døde 3 voksne og 4 barn. De overlevende ble flyttet ut til koleralasarettet, men huseieren så sitt snitt til å leie ut rommet på nytt, nå bare til èn familie, på to voksne og to barn. Av disse døde begge foreldrene og ett barn.
Mens koleraepidemiene i 1833 og 1850 stort sett hadde herjet i forstedene, ble også byens embetsmanns- og kjøpmannsstand rammet i 1853. 54 fra disse gruppene mistet livet. Men fortsatt hadde koleraen preg av underklassesykdom. Mens bare 3,5% av de som bodde i selve byen ble smittet, var tallene for Vaterland 7,5%, Enerhaugen 9,3% og for Tøyen/Grønland hele 13%. Dødeligheten for de smittede lå på om lag 60%.
Allerede i juni 1853 fikk byen et forvarsel om den kommende kolera: da døde statsråd Sørensen. Sykdommen brøt for alvor ut på høstparten, og smitten spredte seg antakelig fra en kolerasyk sjømann, som var innlagt på Rikshospitalet i Akersgata (der hvor Regjeringsbygget troner i dag). Mannens tarminnhold klarte på en eller annen måte å komme inn i byens vannledning. Og når smitten ble spredt på denne måten, fikk også overklassen sine ofre. Det var jo stort sett de velstående som hadde innlagt vann.
Sykdommen kulminerte i uken fra 5. - 11. september, med hele 596 tilfeller, av dem 379 døde. I slutten av november ebbet epidemien ut. Nå var jo selvsagt ikke byen myndigheter passive når kolera var i anmarsj eller hadde rammet Christiania. Når man fikk informasjon om at sykdommen var brutt ut i utlandet, ble skipskarantene innført. Siden man vel hadde mistanke om at smitte kunne spre seg fra lik, ble det allerede ved utbruddet i 1833 anlagt egne kolerakirkegårder utenfor bykjernen:
Christiania fikk sin på den såkalte Ankerløkken (jfr. innledningen), og Aker kommunes lå ved Tøyenhagen, der hvor Lakkegata og Tøyenhagen skoler ligger i dag. Det bør i parantes nevnes at bygrensen mellom Christiania og Aker til 1859 gikk ved Akerselva.
Det ble videre etablert egne koleralasaretter, særlig i forstedene, som Pipervika, Enerhaugen, Hammersborg og ved Lakkegata. Beboere i smitterammede hus ble flyttet ut, og til lasarettene. Det ble også tilsatt egne "ambulerende" koleraleger, i 1853 var visstnok hele 22 i aktivitet.
Koleratiden i 1853 var en uhyggelig periode, og angsten lå tett over byen. Kirkene var overfylte, men samtidig så man også uvanlig mange fulle folk på gatene, dette til tross for at legestanden gikk ut og advarte mot alkoholbruk, som ville gjøre en mindre motstandsdyktig mot smitte, mente man. Derfor ble det også en skam å få kolera: folkemeningen antok at det var de minst avholdende som ble rammet. Yngvar Nielsen beretter at presten Honoratius Halling fikk besøk av en kone som fortalte at hennes mann var død av "Morbosusen". Hun hadde hørt at sykdommen ble kalt "Cholera Morbus", "og mente, at Morbus var litt finere enn Cholera". Den samme Halling, bl.a. berømt fordi han ved sitt Samfund paa Enerhaugen utkonkurrerte Marcus Thranes arbeiderforeninger i byen, var for øvrig en meget modig mann i koleratiden og besøkte de livsfarlig syke. Yngvar Nielsen forteller:
"Senere har han (Halling) fortalt mig, at han under dette sit Sjæle- sörgerarbeide oplevede mange rædselsfulde Öieblikke. Engang sat han saaledes ved et Dödsleie i et fattigt Hjem. Den Syge havde noget, han vilde sige til Præsten, og Halling böiede sig ned mod hans Ansigt. I samme Öieblik fik den Syge et Anfald af Krampe. Han slog Armen om Præstens Hoved og trak hans Ansigt ind mot sit, der vædedes af Dödens Sved. Han döde. Men det tog Tid, forinden Halling kom lös".
Det medisinske hovedkvarter lå ved Stortorget, og hver dag ble det slått opp lister over smittede og døde, så når listene kom, var det stor sammenstimling av mennesker der. Om natten hørte man ramlingen fra de ambulerende legers karjoler eller fra syke- og likvognene. Det gikk mange nifse historer fra koleratiden i 1853, bl.a. skulle en mann fra Enerhaugen, ved navn Simon Årelater, ha blitt begravet levende på Akers kolerakirkegård. Den arme mann hadde ikke kolera, men bare fått et illebefinnende. Et dikt, offentliggjort i Morgenbladet i september 1853, da koleran herjet som verst, gir et godt bilde av stemningen i byen:
Naar Naturen stunder til Hvile; naar vi med halvkvalte Suk hviske hinanden godnat, Ikke vide vi da, om vi fælles ser Morgenen smile, eller om svangrede Sky alt har tilhyllet os brat. Angstfyldt lytter Enhver til Vognenes Raslen paa Gaden; ved ei, om dæmrende Lys bringer Fortvivelsen med.
Det ble også sagt at frukt var farlig å spise i koleratiden. Yngvar Nielsen, som var 10 år gammel i 1853, forteller:
"Al Frugt blev billig. I store Mængder kom den paa Torvet (Stortorget). Men der næredes adskillig Betænkeligheder ved at spise den. Dog var denne Frygt os Gutter fremmed. Vi löb, naar vi havde Penge, ned paa Torvet og spekulerede i Frugtbaissen (de gode tider). Tilsidst kunde vi for 1 skilling (3 øre) faa 30 Blommer, og da gjorde vi Spekulanter vore Indkjöb i större Maalestok. Dagen efter blev al Handel med Frugt strengt forbudt. Men da havde vi vore Lagere fyldte . (.....). Saa megen Frugt som i den Sommer har jeg aldrig spist, og til Kolera mærkede jeg intet".
Det siste var ikke så rart: Familien Nielsen bodde i "Maltheby" på hjørnet av Teatergata og Akersgata. Gården står fortsatt på nordsiden av Teatergata, og den var ikke tilknyttet den smittede vannledning.
Så den unge Yngvars sorg var ikke forbundet med koleraen, men til skolen:
"Vi Gutter havde flere Gange under Epidemien havt et Haab om, at den skulde frembringe en Stansning af Skolen, og vi havde dertil knyttet adskillige Beregninger om en Extraferie, der kunde udnyttes paa forskjellige Maader, Men Haabet skuffedes. Lærerne blev paa sine Katedre og docerede som ellers".
Koleraepidemien i 1853 satte en skrekk i livet på byens borgerskap og embetsmenn, og i datiden fortonte det seg slik at de elendige forstedene var smittekilden. Byutvidelsen i 1859, som bl.a. la de verste forstedene i øst under byen, hadde nok som en av sine motivgrunner som koleraen. Disse forstedene hadde nemlig gått for lut og kaldt vann da de var underlagt Aker. Etter 1859 kunne Christiania rydde opp i de verste forholdene i de tidligere forstedene.
Kolera behandlet dramatisk av Henrik Wergeland.
Handlingen er lagt til India.