Oversikt temahefter Åpne i stort vindu
4. Priess og Simonsen
Man stirrer inn i disse to ansiktene, fotografert i 1863, og forsøker å lese noe ut av dem. Hvem var de? Generaler fra Den amerikanske borgerkrig? Utøvende kunstnere? Kaffegrossister?
Bildet til venstre viser Friedrich Wilhelm Priess, 30 år gammel. Det til høyre viser dansken Knud Fredrik Christian Simonsen, 27 år. Fotografiene er nr. 1 og 3 i politiets forbryteralbum. De var rovmordere, og de siste som ble henrettet etter den sivile straffelov her i byen.
Tidlig på morgenen den 19. april 1864 var store mengder med mennesker på vei til den militære ekserserplassen på Etterstad. Etter hvert pakket det seg sammen hele 5.000 mennesker der oppe. De var kommet for å overvære henrettelsen, som skjedde ved halshogging med øks. Driftige kjerre-eiere leide bort ståplass i kjerrene for 12 skilling, slik at ivrige tilskuere skulle få se bedre. Så hørtes vognrammel nede i Strømsveien: den første av forbryterne, Priess, var på vei mot retterstedet. Imidlertid inntraff det fatale at soldatene, som skulle stå i karrè rundt skafottet, ikke hadde kommet seg på plass, så Priess måtte kjøre omkring i en halv time i utkanten og vente på sin egen henrettelse.
Mordet og den etterfølgende rettsak hadde gjort et voldsomt inntrykk i byen. Stemningen var nokså feberaktig i utgangspunktet: det bar mot krig mellom Danmark og Preussen/Østerrike, og det var fare for at Norge/Sverige skulle bli trukket inn - trodde man i alle fall.
Omstendighetene omkring mordet var nokså nifse. Priess og Simonsen, som var skomaker, traff hverandre på båten fra København til Christiania høsten 1862. Simonsen hadde med seg sin norskfødte kone og barn. Priess sin "konkubine", som det het i rettsreferatene, den 18 år gamle Caroline Schmidt. Hun var gravid. Priess, som kom fra en velhavende familie, var på flukt fra en ett-års-dom for legemsfornærmelse i hjemlandet Prøyssen. I høyesterettsdommen omtales han som "en Mand med nogen ydre Dannelse og et vindende Væsen". Kanskje en sjarmerende dagdriver. Simonsen var en enkel sjel, som sørget vel for sin familie. I møtet med Priess ble han morder.
Ingen av dem hadde særlig suksess her i byen. I februar 1863 flyttet Priess og Caroline, som da var høygravid, til Simonsens i Gunnerus gate. Situasjonen ble etterhvert fortvilet. De hadde ikke penger. Så bestemte de seg for å begå et rovmord for å bedre økonomien. Offeret ble lærdalsbonden Knut Nilsen Grøte. Han var kommet til Christiania i juli 1863 med et stort parti røkelaks. Mesteparten hadde han solgt, så lommeboken var velfylt. Priess utga seg nå som styrmann på en tysk skute og lovte å kjøpe et parti laks. Den 10. august leide Priess og Simonsen en robåt av båtmann Andersen, fikk Grøte med seg og dro så mot Hovedøya til "Priess's skute". Bonden rodde og Simonsen satt akterut. Simonsen tok nå en pistol og skjøt Grøte i bakhode. Imidlertid døde han ikke med en gang, men ble liggende og ynke seg.
"Mordet ved Hovedøen".
Simonsen skyter Knut Grøte, mens en festkledd Priess overvåker begivenhetens gang.
Fra "Folkelæsningsforlagets" beretning om mordet og henrettelsen,
trolig forfattet av Rudolf Muus.
Priess prøvde da å strupe offeret med et tau. Deretter skar han halsen over på ham. Så hentet de en stor stein på Hovedøya, bant liket til steinen med båtens ankertau og varpet det overbord. Deretter ble båten rengjort og levert tilbake til båtmann Andersen. Et par dager etterpå forduftet de to til København med pengene.
Imidlertid forfulgte uhellet dem: den 18. august fløt liket opp, og oppdagelsespolitiet klarte å kople båtens ankertau til Andersen, og via ham ble de to identifisert, arrestert og ført til Christiania. Høyesterett dømte dem til døden, og benådning ble ikke gitt. I fengslet ble Priess dypt religiøs. I henhold til Morgenbladets omtale og referat av henrettelsen den 20. april 1864, skulle Priess ha uttalt at "selv om man nu skjænkede mig Benaadning, ville jeg ikke modtage den". Simonsen var imidlertid i ferd med å bryte sammen av feberaktig angst. Igjen griper Priess inn i Simonsens liv, idet han ber om å få dele celle med ham, og "efter dette forsvandt Simonsens Angst og Uro hurtig", som Morgenbladet skriver. Beretningen om omvendelsen til de to skapte sensasjon og - pussig nok - sympati for de to rovmordere: "Det stærkeste Bevis paa saadan Deeltagelse modtog Priess fra en udenbys Dame, der først skrev mange Brev til ham, og til sidst i forrige Uge formaaede sin Ægtefælle til at følge sig derind, for at see Priess og personlig paavirke ham", forteller Morgenbladet.
Så kom henrettelsesdagen, den 19. april. Rikets skarpretter, Samson Isberg, var kommet fra Bergen for å foreta halshoggingen. Også på ham gjorde henrettelsen et dypt inntrykk på grunn av den sympati som morderne nå var omfattet av. Isberg var den gang 69 år gammel og hadde vært skarpretter i 28 år. I sin embetskarriere hadde han foretatt 15 halshogginger, deriblant på en kvinne. Aftenbladet karakteriserer ham slik: "Han er en høi og stærkbygget Mand med ædle og smukke Ansigtstræk og et Blik, hvoraf Hierteligheden selv synes at strømme ud. Efter endt Forretning (henrettelsen) i dag følte han sig megen angreben og ønskede han, at denne Execution maatte være hans sidste". Det ble den også.
Priess og Simonsen kunne, i parantes bemerket, prise seg lykkelig over Isbergs dyktighet. Skarpretteren kunne f.eks. være nervøs og skamhogge offeret, og det finnes eksempler på det: det verste fra 1833 da en av Norges største massemordere, Nils Narumsbakken, skulle halshogges. Nils hadde tatt livet av en familie på 8 for å skjule tyveri av en klokke. Skarpretteren Lædel brukte hele 3 hogg for til slutt å nytte øksen som kniv for å få hodet av.
Gammel tegning av henrettelsene 1864.
En av morderne ligger med hodet på blokken og presten leser "Fadervår".
Hodet skulle være av før "Amen" var sagt.
Priess ble henrettet først: "Med Ro og Anstand traadte Priess, ledsaget af sin Prest, op paa Tribunen. Hans kraftige og gode Holdning forblev uforandret". Dommen ble opplest, og den tyske pastor Möhne holdt en kort preken. Deretter knelte Priess og la hodet på blokken. Möhne begynte å be Fadervår - poenget var at før "Amen" ble sagt, skulle hodet være av. Isberg hogg til på "forlat oss vår skyld". "Hovedet lagdes ved siden af Lægemet" i en tjæret trekiste. Skafottet ble så rengjort til Simonsens henrettelse. Da han steg opp på "Tribunen, var han ligbleg, Taarerne randt ham nedefter Kinderne". Det var presten Tandberg som bisto ham. De to knelte i bønn, og i denne stillingen henvendte "Simonsen i inderlig Bevægelse nogle simple (=enkle) og hjertelige Ord til Publikum". Han erkjente sin skyld og var beredt på straffen. Nå hadde han "vendt sig til Gud og fundet Naade". Han ba også de fremmøtte "betragte ham som et afskrækkende Exempel paa, hvortil Synden førte". Så tok han farvel med alle, sterkt beveget. Deretter knelte han: "Idet Presten begyndte at fremsige Fadervor, bad Simonsen liggende rolig med Hovedet paa Skafottet: Herre annam min Aand - Herre Jesus Kristus". Dødhogget falt på "fri oss fra det onde".
Henrettelsene gjorde et dypt inntrykk og satte trolig fart i debatten om dødsstraffens berettigelse. I et lite skrift som kom en del år etter henrettelsen, fortelles det at "den senere så navnkundige Öienlæge K. overvar som ung læge henrettelsen (....). Han yttrede siden, at han dybt kom til at angre sin Nærværelse der; thi længe efter syntes han stadig at se de henrettede Forbrydere for sig".
Likene ble ført til rettsmedisinsk institutt og senere gravlagt på den gamle Tøyen (kolera) kirkegård, som lå på Lakkegata og Tøyenhagen skolers grunn.
Samson Isberg oppga sitt skarpretteryrke etter henrettelsen i 1864. Som ny skarpretter ble ansatt Theodor Larsen, som var laborant ved Rikshospitalet. Og det var han som utførte de siste henrettelsene etter den sivile straffelov i 1876. Det året ble tre mennesker halshogd, blant dem arsenikkmordersken Sofie Johannsdatter fra Halden.
Dødsstraffen for sivile forbrytelser ble opphevet i 1902. Loven trådte i kraft den 1.1.1905.
Nils Collet Vogt forteller i sine memoarer "Fra gutt til mann" at hans barnepike Nora hadde overvært henrettelsene i 1864 og etterpå dyppet lommetørklet sitt i blodet, og denne tøyfilla ble senere oppbevart som et klenodium.
Det ble også påstått at Simonsen i fengslet hadde skrevet en form for skillingsvise, hvor et par strofer er bevart:
Se hist Skafottet, se det, se det Broder -
for övet Blod, vi ofre eget Blod.
Akk bed for os, hver Fader og hver Moder,
vor Sjæl var også engang Barnegod.
Snart vore Hoveder paa Blokken hvile.
Snart falder Öxen, da forbarm dig Gud !
Lad vore Sjæle kun til Jesus ile,
han löste jo engang en Röver ud.