Oversikt temahefter             Åpne i stort vindu

38.   17. mai - Fra privatfest til guttetog

Før i tiden ropte gjerne barna på 17. mai: "Hurra for'n Henrik som innstifta da'n". Men den egentlige initiativtaker til å feire dagen var neppe Henrik Wergeland, men den danskfødte trondhjemmeren Matthias Conrad Peterson: han var ivrig patriot for sitt nye fedreland og også entusiastisk deltaker i Trondhjems klubbliv, som Harmonien og Borgerklubben, og den første 17. mai-feiring skjedde trolig der så tidlig som i 1815: her ble det skålt for Grunnloven og sunget patriotiske sanger; det sies også at de våget å heve sine glass for 1814-kongen, Christian Fredrik. Så tidlig som i 1823 ble høtidligholdelse av 17. mai for første gang nevnt i avisene i Trondhjem, og i 1824 agiterte Peterson i Adresseavisen, som han redigerte, for å gjøre 17. mai til en nasjonal festdag. Allerede i 1826 gikk det første 17. mai-tog der i byen, et borgertog, anført av håndverkersvenner.

På ti-års-dagen 1824 for Grunnloven ble det også tatt initiativ til feiring i Christiania etter mønster av det som hadde skjedd i Trondhjem. Stortinget var også innstilt på å høytideligholde dagen. Men nå kom det imidlertid signaler fra kronprins Oscar, som oppholdt seg i byen, at Karl Johan ville ta slikt meget unådig opp: fra svensk hold ville dette oppfattes som en ren provokasjon mot kongefamilien og Sverige og for Christian Fredrik, som jo nettopp den 17. mai 1814 var blitt valgt til norsk konge på Eidsvoll. Stortinget avholdt seg følgelig fra enhver høytideligholdelse, men det skjedde jo noe i privat regi, som på "Punsjebollen", en løkke som lå ved Frognerveien. Til denne festligheten møtte også noen offiserer og embetsmenn. Studentene feiret dagen på "Sorgenfri", en løkkeeiendom som kneiste der Deichmans hovedutlån ligger nå, på Hammersborg. Morgenbladet refererer dagen etter at man på "Sorgenfri" drakk og skålte for "konstitusjonen (Grunnloven), kongehuset, Norge og Universitetet" under trompetskrall. Rekkefølgen for skålene er politisk interessant: Grunnloven gikk foran Karl Johan.

Kongen ble rasende over at embetsmenn og offiserer hadde deltatt i feiringen; dette bidro til å gi private arrangementer et offentlig preg. Private fester kunne selvsagt kongen gjøre lite med, men han reagerte skarpt mot enhver offentlig høytideligholdelse.

I de etterfølgende år skjedde feiringen i meget forsiktige former: Studentersamfunnet foretok for eksempel båtturer til Lindøya med det sedvanlige innslag av skåler, sang og taler.

Når man var svært forsiktig, lå dette i at kongen hadde en effektiv straffemetode overfor offentlig ansatte som deltok i feiringen: disse kunne da "komme på det sorte brett", som det het: kongen gir i 1826 ordre til stattholder Sandels at han vil ha lister over de som deltok i nasjonaldagfeiringen, "da det er min vilje at ingen av dem skal innstilles til å få noe embete eller noen ansettelse, og at de som kunne avskjediges av regjeringen, øyeblikkelig skulle få avskjed". Men på frihetsdagen 1826 var for eksempel skutene på havna flaggsmykket, og skipet "Eidsvold" var illuminert (pyntet med lys), noe som den store folkemengden ble svært begeistret over: de ropte hurra og sang den nye nasjonalsangen "Sønner av Norge". På gatene kunne man også se herrer som bar "konstitusjonsvesten" med innvevet "XVIII Mai" i stoffet.

Året etter var Karl Johan i byen, og før han dro tilbake til Sverige i februar hadde han en samtale med stattholder Sandels bl.a. om 17. mai og sa at han ikke hadde noe i mot det som skjedde i privat regi. Dette misoppfattet den arme Sandels i den retning at kongen ikke hadde noe i mot enhver feiring, noe han brakte videre bl.a. til Stortinget. Så dette året var det omfattende festligheter i Christiania: til og med Stortinget holdt gallamiddag, og det var festforestilling på byens nyåpnete teater - Strømbergs - på hjørnet av dagens Akersgate og Teatergata. Det var også omfattende andre festligheter, hvor studentene var blant de ivrigste.

Da meldingen om dette kom til kongen, ble han lynende sint; Sandels fikk sparken utpå høsten, og ny stattholder utnevnt, Baltzar von Platen, som i begynnelsen av mai 1828 innkalte Stortingets presidentskap, og den nye stattholderen sa at det å feire 17. mai var å "kalle tilbake i erindringen alle de fiendtlige beslutninger som var fattet på Eidsvoll i 1814, mot Sverige og mot den kongelige familie, beslutninger som siktet til å forebygge for bestandig foreningen mellom den skandinaviske halvøys to folk". Dette året kom Karl Johan selv til byen, og alt var stille og rolig; til og med studentene avholdt seg fra noen feiring. Men en del privat selskapelighet var det selvsagt. Noen elever fra Katedralskolen ble også innkalt til avhør hos selveste statsråden fordi de hadde ropt "leve 17. mai" etter svensker.

Neste år forløp så langt fra rolig på nasjonaldagen: "Torgslaget" (se eget temahefte om dette) endte med opplesing av opprørsloven overfor en fredelig og syngende folkemengde på Stortorget; militære styrker ble så satt inn; at ingen ble alvorlig skadet eller drept, er nærmest et under. "Torgslaget" vakte stor forbitrelse i byen, og de ansvarlige, kommandanten på Akershus festning, generalmajor Wedel-Jarlsberg, politimester Gjerdrum og den svenske stattholder ble lagt for hat. Året etter var det også noen uroligheter, og det ble reist politisak mot 30 personer.

Imidlertid ser det nå ut til at Karl Johan er i ferd med å gi opp sin innbitte motstand mot høytidligholdelse av 17. mai, i alle fall skjedde feiringene i 1833 i full offentlighet, med deltakelse av både stortingsrepresentanter og embetsmenn, ved avdukingen av minnesmerket over juristen, statsråden og stortingsrepresentanten Christian Krohg - den såkalte "Krohgstøtten", som står ved dagens legevakt ved Nybroen.

Christian Krohg ble oppfattet som en folkehelt og omtalt som Grunnlovens redningsmann. Han satt på Stortingen og var - den 17. mai 1824 - saksordfører i konstitusjonskomiteen, som blankt avviste Karl Johans reaksjonære grunnlovsforslag, som ville ha økt kongens makt vesentlig. Krohg døde fire år senere og ble ansett som bæreren av norsk selvstendighet og frihet. På minnestøtten over ham står det bl.a.: - FRIHETENS VARME TALSMAND - NORGES TROFASTE SØN - og - SANDHEDENS BESKJEDNE TOLK -.

Avdukingen skjedde 17. mai 1833 kl 0800 om morgenen, og dagens taler var - selvsagt - Henrik Wergeland, som også hadde skrevet sang til Krohgs ære, og som ble avsunget før og etter avdukingen. Melodien er "For Norge, kjempers fødeland". En av strofene lyder:

          Da, Krohgs ånd, fra ditt blå paulun:
          fra frihetsdagens himmel
          du daler mellom brødre kun
          og fries glade vrimmel.
          Da uten sky seg høy og lav
          frydsamler om din æresgrav,
          der - som om fredens Gud den gav -
          ble et forsoningsalter.

Men han avsluttet talen med å si at "kommer mørket over maihimmelen, en natt med baunflammer til stjerner, en storm i dette rolige banner, og trampes disse fredens marker en gang under fiendtlig fot til ørkner - men til ørkner med løven i - da utskyter Krohgstøtten, lik Jehovas (skystøtte), flammer foran oss i mulmet, og vi, vi skulle gløde som den."

Helt opp til 1870-årene var Krohgstøtten viktig i feiringen av 17. mai: da man begynte med 17.mai-tog, gikk man gjerne dit, der det var taler, sang og musikk. I 1835 ble det for første gang offentliggjort et program for dagen: ved Krohgstøtten var det musikk, og om kvelden fyrverkeri i Bjørvika: "Ved således å henvende folkets oppmerksomhet på edlere nytelser, håper vi at man vil forhindre de sedvanlige støyende opptog gjennom gatene". Det siste viser at det lenge før det første offisielle 1.mai-tog var uformelle prosesjoner gjennom Christianias sentrum.

I 1836 var programmet enda mer omfattende: ved dampskipet "Constitutionens" avgang kl. 5 om morgenen ble det saluttert med kanonskudd, og det var musikk ved havnen. Byens fattige ble bespist i fattigstuene, kl. 17 var det musikk ved Krohgstøtten, og korpset dro så på prammer ned elven til havnen, hvor det om kvelden var musikk og festfyrverkeri. Og samtlige stortingsrepresentanter hadde tegnet seg til et festmåltid i Hotel du Nord. Selv om Karl Johan nå hadde akseptert 17. mai-feiringen også i offentlig regi, grep han inn overfor det han oppfattet som ytterligheter: dette året hadde for eksempel kommandant Hegermann på Akershus latt militærmusikken spille i bygatene, og som et resultat av dette fikk han avskjed av kongen. Nok en 17. mai-helt var skapt, og året etter gikk en stor menneskemengde for å hylle ham ved hans bolig. I 1838 ble det pipekonsert fordi militærmusikken nektet å spille "Sønner av Norge", så folk sang den selv. Og nå griper Karl Johan for siste gang inn i 17. mai-feiringen: en kopist i Finansdepartementet, Emil Aubert, fikk sparken fordi han hadde vært med på det som ble oppfattet som opptøyer.

Så det var først etter Karl Johans død i begynnelsen av mars1844 at man følte at man kunne feire nasjonaldagen i full frihet. Sønnen, Oscar I, hadde en helt annen og tolerant holdning til 17. mai enn faren. I 1844 ble det første offisielle 17. mai-toget i Christiania arrangert: fanetoget eller borgertoget. Det er grunn til å minne om at 17. mai ikke den gang var fridag, så man gikk fra Frimurerlosjen ved Grev Wedels plass kl 17, og toget var ordnet etter næringsveier: i spissen et norsk flagg, deretter et svensk flagg til venstre og enda et norsk til høyre, så gikk handelsstanden og håndverkerlaugene under sine faner, så musikk-korpset, deretter studentene og næringsdrivende uten laugstilknytning, utlendinger bosatt i byen som ville hedre Norge, og til slutt sjømennene. Flere tusen deltok, og toget gikk over Stortorget til Krohgstøtten, hvor det var en høytidelighet, så til (dagens) Karls Johans gate og videre til Slottsplassen. Her utroptes et hurra for kong Oscar og for unionen og en sang ble avsunget; deretter "folkeleker" og senere fyrverkeri.

Skikken med at kongelige hilser 17. mai-toget fra Slottsaltanen stammer fra 1850-årene, da kronprins Karl - den senere Karl XV - oppholdt seg i byen i egenskap av visekonge.

Borgertoget eksisterte til noen år inn på 1900-tallet. Et av høydepunktene i 1800-tallets 17. mai-feiring inntraff på 50-års-dagen for Grunnloven i 1864 med en stor fest på Slottsplassen der Bjørnstjerne Bjørnson talte og også fire gjenlevende Eidsvollsmenn var til stede. Om kvelden ble Bjørnsons nye nasjonalsang "Ja, vi elsker" uroppført av et kor på Universitetsplassen.

Om vi ser bort fra selve skikken med å høytideligholde nasjonaldagen, er den viktigste begivenheten i dens historie 17. mai 1870, da det første offisielle barnetoget - eller snarere guttetoget - ble arrangert. Jentene kom først med 19 år senere. Tiden omkring 1870 er et viktig tidsskille i norsk politikk, og det ligger kanskje noe symbolsk i at nettopp de yngste nå fikk en viktig plass i feiringen av frihetsdagen.

I 1870 døde de gamle, politiske høvdingene Anton Martin Schweigaard og Ole Gabriel Ueland. Bjørnson så nettopp dette tidsskillet i diktet han skrev ved Schweigaards begravelse, der han sier at "en tid gikk med i grav". 17. mai 1870 var det Eilert Sundt som holdt hovedtalen for dagen der han hevdet at "slik uro i folkets indre har vår slekt aldri opplevd før".

For det er nettopp omkring 1870 at det radikale Norge og det opposisjonelle stortingsflertallet begynner oppmarsjen i felttoget mot kongsmakt, embetsmannsvelde og union, og for demokratiske reformer, som utvidelse av stemmeretten og jury.

I 1869 blir Norges første politiske parti - Venstre - grunnlagt, ved alliansen mellom kretsen omkring Johan Sverdrup og Jaabæk og hans Bondevennforeninger. Det samme året ble årlige storting gjennomført, noe som betød økt makt til de folkevalgte på Stortinget på bekostning av konge og regjering, og opposisjonen så på dette som "en ny politisk æra innvarslet i vårt folk". Det er også grunn til å minne om at Stortinget 1868/69 tvang to statsråder til å gå av etter skarp kritikk fra flertallet. Dette var første gang en uttalelse fra Stortinget førte til endringer i regjerngen. Og i 1869 ble grunnlovsendringen om statsrådenes adgang til Stortinget fremsatt for første gang, som la grunnlaget for parlamentarismen.

Noe annet som spøkte i kulissene, var den såkalte unionskomiteens innstilling: ble den vedtatt, var det det første skrittet på veien fra et statsforbund til en forbundsstat mellom Norge og Sverige. Som kjent ble denne innstillingen forkastet med stort flertall på Stortinget i 1871.

Det var Bjørnstjerne Bjørnson som tok initiativet til det han kalte for "småguttenes flaggtog" 17. mai 1870. Egentlig burde dette ha skjedd året før, men av en eller annen grunn var 25-års-dagen for det man kalte for "Flaggets frigjøring" glemt. Det var nemlig 17. mai 1844 at kong Oscar I la frem sin resolusjon om at Norges orlogsflagg skulle være det norske med unionsmerke, og ikke, som til da, det svenske. Unionsmerket skulle også settes inn i både det norske og svenske handelsflagget. Det blågule unionsmerket - "sildesalaten" kallet - stod oppe i flaggets venstre hjørne.

Bjørnstjerne Bjørnson var i desember 1869 valgt til formann i Studentersamfunnet, og han og familien bodde på en liten løkkeeiendom som lå ved dagens Munkedamsveien 57. Kristiania var på mange måter en konservatismens høyborg, anført av Morgenbladets redaktør Christian Friele. Bjørnstjerne Bjørnson var forhatt i vide kretser i byen på grunn av sin radikalisme. I 1868 skriver han for eksempel at "Her (i Kristiania) er grusomt, for her holder fienden til." I diktet "Godt mot" (1870) karakteriserer han byens befolkning som blodtørstige tigre, noe som ga opphav til begrepet "tigerstaden", et navn som så langt fra var noen hedersbetegnelse, snarere det motsatte. I sin bok "Mit livs eventyr" (1922) forteller sønnen Bjørn (f. 1859) om sin barndom i Kristiania, og han beretter at faren sa til ham at "jeg kan ikke gå ut blant folk uten å risikere at de kommer med pøbelbemerkninger". Bjørn selv ble mobbet på grunn av sitt faderlige opphav; andre barn kunne erte ham for navnet hans og rope "Ulv Ulvsen" etter ham. Og Bjørn sier: "Byen var ikke glad i oss (...) Den syntes jeg lå og lurte på hvordan den skulle gjøre far og oss riktig vondt".

Selv om det var Bjørnstjerne Bjørnson som var initiativtaker til guttetoget 1870, hadde nok gutter på egen hånd lagd 17. mai-tog lenge før det. Etter at de voksne menn begynte å gå i borgertog fra midten av 1840-årene, tok guttene etter og marsjerte i gatene og sang. Fra 1860-årenes Bergen forteller for eksempel Elisa Kielland at "allerede kl. 5 om morgenen kunne nervøse og søvnløse folk (...) fare opp ved lyden av trampende føtter under sine vinduer, kneprende smell av flaggduk og "Sønner av Norge" for tutti (alle) av skrålende gutterøster. Hele formiddagen holdt så dette "unge Norge" det gående med sine selvbestaltete prøvetog før den store prosesjonen." Alt tyder nok på at slike tog også oppstod spontant her i byen.

En som imidlertid ikke hadde glemt flaggjubileet i 1869, var fru Eugenia Semb, som bodde på fru Grünings løkke, i et hus som lå inne i dagens kvartal Rosenkrantz gate / Stortingsgata / Kjeld Stubs gate og Tordenskiolds gate. Hun var en driftig dame, og spedde på familiens skrantende økonomi med diverse næringsvirksomhet, som for eksempel å legge ned ansjos for eksport bl.a. til Tyskland. Hun var også et meget slagferdig menneske, og nevøen, globetrotteren Harry Randall, forteller i sin bok "Jorden rundt på åtti år" (1946) at hennes mann en gang sa til kone og barn i spøk at han skulle sette på sin gravstein: "Aktet, æret og avholdt av alle unntatt sine nærmeste." "Ja," sa fru Semb, "da skal jeg sette nedenunder: for de kjente ham best."

I forbindelse med flaggjubileet 1869 begynte hun å sy småflagg til barn. Flaggene kostet 18 skilling stykket, det vil si om lag 60 øre. For å holde prisen nede ble ikke unionsmerket sydd på, noe som ville ha gjort flaggene dobbelt så dyre. Og Harry Randall, som var født i 1858, beretter i sin erindringsbok at det var guttene fra Dronningens gate, der han selv bodde, "som startet barnetogene den 17. mai". Alle flaggene ble solgt før kl. 12: "hjørnet ved Scandinavie (nederst i Karl Johans gate) vrimlet av gutter med flagg, og vi som bodde der gikk øyeblikkelig i gang med å få i stand et regulært tog, hvor minst 200 gutter deltok. Noen bestemt rute hadde vi ikke. Som en selvfølge tok vi veien ned mot Festningen, og en av de kjekke Gjerdrumguttene gikk i spissen med et ordentlig unionsflagg. Alle de andre flaggene var rene. (...) Toget gikk under hurrarop og spetakkel nedover Dronningens gate til Grev Wedels plass, men her oppløste det seg, da en hel del av guttene fant på å bade i det store vannbassenget som lå der, inntil en konstabel kom og jaget dem".

Men det gikk også et organisert guttetog 17. mai i 1869: skolestyrer Quam arrangerte et slikt ved sin private latin- og realskole, som den gang holdt til i "Maltheby" - Akersgt. 65 (huset står fortsatt). Quams skole rekrutterte barn og ungdom fra radikale hjem og ble regnet for en "venstreskole". Også Bjørnstjerne Bjørnson hadde arbeidet der som timelærer, så det er mulig at Bjørnson fikk ideen til en mer omfattende 17. mai-feiring med et stort guttetog av sin venn skolestyreren.

Etter at Bjørnstjerne Bjørnsons initiativ var gjort kjent våren 1870, begynte fru Semb noe som kunne minne om en flaggfabrikk i sitt hjem. Randall forteller at "søstre og svigerinner ble mobilisert med sine symaskiner flere uker før den syttende mai, (...) det ble arbeidet under høytrykk for å få alt ferdig, (...) og hennes svoger, fargehandler Jacobsen i Skippergata, lot knottene på toppen av flaggstengene forgylle". Det er igjen viktig å huske på at dette var "rene flagg", altså uten sildesalaten. Eller som det heter i "Aftenbladet" for 30. april:

"1400 flagg er allerede bestilt til 14 skilling stykket. Skulle unionsmerket vært med, ville flagget ha kostet henimot det dobbelte, og toget for almuebarnas vedkommende ha vært en umulighet. Men liksom mange gutter har flagg med unionsmerke i, således har også avdelingene større flagg i spissen, som alle har unionsmerket". Det er vel fristende å anta at unionsvennlige foreldre som skulle ha med sønner i toget, selv sydde på "sildesalaten".

Bjørnsons initiativ fikk også oppslutning blant lærerne, som selvsagt måtte gå med sine klasser i toget. Den 16. Mai stod følgende oppsett i "Morgenbladet": "Kl. 9 samler småguttenes flaggtog seg på Festningen (alene fra almueskolen fremmøter 1200 gutter, hver med sine flagg). Etter avsyngelsen av et par nasjonalsanger går toget under musikk (...) til Stortingsbygningen, hvor Wergelands Stortingssang synges; derfra til Slottet, hvor Kongesangen synges, derfra (...) til Krohgstøtten, hvor "Småguttenes nasjonalsang" (av Wergeland) avsynges og tale holdes, derfra tilbake til Festningen, hvor herr telegrafrevisor Hansen holder tale og sang synges, hvorpå toget oppløses. (...) For festkomitèen B. Bjørnson".

Og den 18. Mai har avisen referat fra guttetoget; det deltok bortimot "1200 gutter, som tilhørte Pipervikens, Grønlands, Hammersborgs, Møllergatens og Sagenes almue(folke)skoler, samt Quams skole, mens elevene fra de øvrige skoler i byen ikke hadde funnet tilstrekkelig anledning til å være med. (...) "Barnekorstoget", som det kaltes av publikum, (...) tok seg godt ut, og et ikke lite publikum var strømmet sammen for å se på det".

Det er interessant at hoveddelen av de guttene som deltok, om vi ser bort fra Quams skole, var fra kommunale skoler typiske fattigområder i byen, og videre at de yngre elevene fra byens øvrige skoler, som Katedralskolen, privatskolene Nissen og Gjertsen og den kommunalt støttede Borgerskolen ikke deltok, kanskje fordi dette guttetoget var blitt til etter initiativ fra radikaleren Bjørnson, kombinert, muligens, med de mange "rene" flagg.

Bjørn Bjørnson, elev ved Quams skole, var også med i dette første guttetoget, og han forteller: "Jeg husker godt da vi gikk, vi fra Quams skole i det første barnetog med flagg den 17. mai 1870 med far i spissen. Han hadde funnet på det. Det visste jeg. De lo av oss de guttene fra de andre skolene, som stod langs gatene og så på. De voksne med. Mor holdt meg i hånden. Det var en spissrot å gå, sa hun. Men fars ranke, brede rygg der foran bar det alt sammen. Liksom tok det på seg, syntes jeg, for oss med. Og jeg var stolt av ham da jeg kom hjem".

Folkevittighetens "barnekorstoget" hadde selvsagt sammenheng med at ruten var lovlig lang for de minste, og Harry Randall, som selv deltok, forteller at minst "halvparten av barna var gått trette og falt ut av geleddene under marsjen".

Men totalt var guttetoget 1870 en stor suksess, og Bjørnstjerne Bjørnson skriver selv i Norsk folkeblad, som han den gang redigerte, at skikken også burde opptas av andre byer, hvilket jo også skjedde etter hvert. Og Bjørnson, som altså gikk med i toget, beretter at "det som var gripende ved toget, nemlig småguttenes ansikter og jubel inn under flaggene, og disses friske farger i urolig flagring i en linje så lang som fra Universitetet til Slottet, skjønt guttene gikk fire og fire, og dertil sangen, musikken, folkemengden. (...) I spissen for hver skole gikk flere større gutter med større flagg, musikken gikk midt i toget. På sidene gikk lærerne og flere som assisterte for å holde retningen og fjerne folkemengden, så de små ikke kom til skade. Politiet fulgte med til enda mer vern og var overordentlig omhyggelig for det glade tog".

Og det var en side til ved arrangementet som Bjørnson understreket: "Man kan si at det var første gang at almuesmannen feiret syttende mai; for denne gangen stod han ikke og så på og drakk seg full av bare kjedsomhet. For så vidt de kunne komme til (17. mai var den gang vanlig arbeidsdag) møtte menn og kvinner frem fordi de hadde en liten slektning i toget, som de ville se; deres hjerte var denne gang med i det".

Vittighetsbladet "Vikingen" kunne selvsagt ikke holde seg på matta, og lar barna, til melodi av "Ja, vi elsker" synge sin egen sang, og første strofe lyder slik:

          Seks og tyve år er gått,
          siden denne klut,
          som vi har på nakken fått,
          først seg foldet ut.
          Tyve-fem års festen glømte 
          man nok av i fjor;
          Men hva vi i fjor forsømte,
          gjør vi godt i år.

Det skulle ta innpå 20 år før jentene fikk gå i 17. mai-tog: det skjedde først i 1889, og da bar de ikke flagg, men blomsterkranser i håret, noe som fikk en vittig avisreferent til å skrive at "de så ut som noe i likhet med en Ofelia-karikatur eller en norsk bakkantine (en i guden Bacchus' følge) i miniatyr".

I 1880-90-årene fikk også 17. mai preg av politisk demonstrasjonsdag: ved siden av det borgerlige fanetoget ble det arrangert avholdstog, kvinnenes stemmerettstog, arbeidertog og venstretog. Skikken med 17. mai som en politisk kampdag ble tatt opp igjen i 1970-årene, da AKP (m-l) arrangerte egne demonstrasjonstog for medlemmer og sympatisører.

Oversikt temahefter             Åpne i stort vindu