Oversikt temahefter             Åpne i stort vindu

36.   Badeengler

Min mor, som var født i 1901, ferierte som liten pike på Nesodden. Og der ute var det ett sted som mor og søsknene hennes ikke fikk lov til å gå, nemlig til en liten strand, der en kvinne og en mann badet sammen. Dette var så uanstendig at barn skulle spares for et slikt syn, mente mormor. Og dette på tross av at de to badende var forlovet.

Mormors forbud er som snytt ut av victorianismens nese: Felles bading var grov krenkelse av bluferdigheten. Bare det å vise seg offentlig i badedrakt i det annet kjønns påsyn ble ansett som usedelig.

I 1880-årene hadde for eksempel noen modige kvinner i England begynt å bade fra stranden, og det førte til et rasende leserinnlegg i The Times: "Det er i høy grad stridende mot sømmelighet og god moral at kvinner nå ses gå i vannet fra våre åpne strender. Selv om de badende kvinner prøver å skjule deres kropper i drakter til anklene, er deres atferd så usømmelig, at det er på høy tid at politiet griper inn. Det som foregår på våre strender, grenser til den rene utukt".

I 1887 holdt Antonie Løchen et foredrag; "Om kvindelighed" i Trondheim, hvor hun bl.a. forteller: "I mine forældres ungdom, altsaa for snart 50 aar siden, var det aldrig tale om, at kvinder skulde lære at svømme, saa der var ingen anledning til debat om svømmings tilladelighed ligeoverfor kvindeligheden. Bade sig gjorde de dog, men - i yderste hemmelighed ! Kvinder maatte aldrig tale om at de badede sig, - fy, det vilde være frygtelig upassende ! Nei, man listede sig ned til søen eller badeanstalten, for at mændene ikke skulle se det, og mødte man saa en af dem, og man troede at han forstod, i hvilken uanstendig hensigt man var gaaet ud, da var man nær ved at synke i jorden af undseelse". Det som her bør legges til, er at omkring 1840 var ikke badedrakten oppfunnet, så man lauget seg nok naken eller i noe flimrete undertøy.

Da man fra omkring 1840 begynte å anlegge bad langs strendene i Pipervika, var kvinnebadene omhyggelig gardert mot innsyn fra geile menn, ved seilduks- eller plankesperringer ute i vannet.

På kvinnebadet ved Tjuvholmen var det sommeren 1840 skjedd en usømmelighet, ved at en kvinne "saa tvende Mandfolk i Søen paa den anden Side av Kummen, det var en Lykke at dette Fruentimmer ikke var af de svageste som bruger bade, thi ellers kunde det jo let hændet, at Forskrækkelsen kunde have frembragt et Slag eller Krampe, og hun saaledes endte sit Liv i Badet".

I "Byminner" (3/89) forteller Knut Kjeldstadli en historie fra 1903 på Nordstrand bad: en student hadde uforvarende svømt inn under damebadets beskyttende seilduk: "Flukt av kvinner inn i kabinettene og forfølgelse av student. Synderen ble plukket opp av politibåt før han nådde Ulvøya og bøtelagt med 25 kroner. Ikke nok med det. Sommeren bød på nye sjokk: to - av hvert sitt kjønn - la en dag på svøm ut og møttes ute i vannet ! Denne gangen ble det med trusselen om bot; de var gift".

Nå er det vel slik at denne snerpete holdningen var særlig utbredt blant "de dannede klasser". Fra tidlig på 1800-tallet finnes beretninger om nakenbading fra svabergene i Pipervika, ved Festningsstranda, noe som selvsagt vakte forargelse fra overklassen som spaserte på festningsvollene og hadde utsikt til unevnelige kroppsdeler. Det bør jo legges til at de badende var gutter og menn fra "den simplere klasse", som det het. Det var nok slik som det danske bladet "I Borg og Hytte" skrev i 1876: "Almuen var unnskyldt, med sin manglende dannelse og oplysning kan den ikke være i besiddelse af den takt, som kendetegner de toneangivende i befolkningen".

Det organiserte badeliv har sine røtter i England på første halvpart av 1700-tallet, da leger oppdaget at saltvann var sunt, innvortes som utvortes, og de typiske britiske badebyer som Brighton og Margate ble etablert. Man lauget seg den gang fra "bademaskiner", vogner for avkledning, som ble trukket ut i vannet av hester. Ikke sjelden var de skjermet med seilduk, for å hindre innsyn fra rovtittende menn. Badingen var selvsagt strengt kjønnssegregert, menn og kvinner duppet seg fra forskjellige strender. Og kvinnene brukte en selsom form for badedrakt: en cape som var knyttet stramt rundt halsen, og som fløt rundt dem i vannet.

Badesaken her i byen ble fremmet av Oslo Byes Vel så tidlig som i 1816, og i 1820 ble den første "Bademaschin" åpnet. Det var en lekter med påbygde badeværelser som lå i Bjørvika utenfor Akershus festning. Man ble da rodd fra Festningsbryggen til badehuset. Det er viktig å huske at dette var et betalingsbad, altså beregnet på mennesker med god økonomi. Man svømte neppe noe særlig; badet skjedde ved at man satt i en kum og lot seg omskvulpe av det helsebringende sjøvann. Allerede neste år ble det også åpnet på bestemte tider for kvinner. Det er igjen grunn til å minne om at på det daværende tidspunkt var neppe badedrakten "oppfunnet".

Sjøbadingen fra disse badelekterne ble svært populært, og allerede i 1827 bygges et nytt flytende bad, for menn, mens kvinnene overtok det gamle fra 1820.

I 1839 ble det flotte flytende herrebadet "Hygæa" i Bjørvika åpnet, og dette var også en "strømbadeinnretning", dvs. at man kunne svømme i fjorden fra det. "Hygæa" hadde 14 værelser med badekar, og 16 for bad i åpen sjø. Det var restaurant, "conversationssalong", altaner og barber og frisør.

Badelekterne forsvant i slutten av 1850-årene og ble erstattet av faste, kjønnssegregerte badeanlegg ved Piperviksstranda, fra Vippetangen til Filipstad.

Alle tilbudene som er skildret ovenfor, var som sagt betalingsbadehus, som selvsagt ikke det store flertall av byens innbyggere hadde råd til å benytte seg av. Og ungdom og menn fra den simplere klasse badet jo nakne ved Festningsstranda, til stor forargelse. Igjen var det de gode mennesker i Oslo Byes Vel som tok initiativ til gratis og moralske badeinnretninger for de som ikke kunne betale.

Et herrebad - uten inngangspenger - ble etablert ved Piperviksbukta i 1839, nedenfor Kontraskjæret, og et tilsvarende for damer ved Tjuvholmen. Damebadet var en lekter med påbygg og broforbindelse til land, godt skjermet mot interesserte tittere av hankjønn. Den 1. Juli 1839 kunne byens innbyggere lese at "Fra i morgen, er et beqvemt Badehuus med forskjellige Kummer henlagt paa Tyveholmen til gratis Afbenyttelse for Qvinder og Børn af den uformuende Classe". Og Oslo Byes Vel betalte lønnen for badekonen.

Disse tidlige kvinnebadene, som ble voldsomt populære, var bestandig utstyrt bare med kummer fordi man regnet ikke med at kvinnene kunne svømme. For menn ble det riktig nok drevet svømmeundervisning, trolig fra før midten av 1800-tallet, men det var først i 1904 at kvinnene i byen fikk tilbud om slik undervisning, på Grønlien bad (under Ekebergåsen), av svømmepioneren Leonard Hasvold, og de takknemlige kvinner gledet ham med et takkeskriv som lød: "Undertegnede Damer, der havde den Ære at være Deres Elever i Det første norske Svømmeparti for Damer føler Trang til herigjennem at tolke Dem sin hjertelige Tak for det Mod, som De viste ved at starte disse Kursus for Damer, og ved selv at overtage Undervisningen". Året etter holdt de svømmedyktige kvinner fra Hasvolds kurs overraskende nok oppvisning på Holmen bad, noe som Norsk Idrætsblad kommenterer: "Det mest interessante denne gang var damernes første optræden her i landet ved en saadan opvisning".

Endelig, så sent som i 1859, begynner Christiania kommune å interessere seg for badesaken, da den første bevilgning ble gitt som tilskudd til gratisbadene, og i 1872 overtok kommunen kvinnebadet på Tjuvholmen, og et nytt mannsbad blir bygd - av kommunen - nedenfor Kontraskjæret, selvsagt som gratistilbud. Og kommunen kom også etter hvert til å bygge flere slike badeanlegg.

I annen halvdel av 1800-tallet er det Pipervika som er byens fremste badeområde. I tillegg til de kommunale ved Vippetangen lå damebadet "Iduna", og et tilsvarende, "Eir", ved Filipstad. Innenfor Vippetangen, ved Festningsstranda, lå de private herrebadene "Hygea" og "Sølyst", det siste for studenter, det første blir i 1898 omtalt som "kumbad for ældre mænd".

Innenfor "Sølyst", omtrent ved Kongens gates forlengelse mot Pipervika, lå et større militært badeanlegg for Akershus Festning: "5-øringen" (for menige), "Sjuøringen" (for offiserer) og "Hjælpa". Ved det militære anlegget ble også straff-fangene på festningen lauget, videre hadde waisenhusguttene anledning til å duppe seg her, pluss elever fra noen kommunale skoler.

Lenger inne ved Festningsstranda fantes også det private Aamodt bad. Og på den andre siden av bukta, ved Tjuvholmen og Filipstad, var det som nevnt flere badeanlegg.

En annen side ved sjølauging var de mange små, private badehusene, med kum, som ble bygd av overklassen ved slutten av hundreåret, om man var så heldig å besitte en strandtomt. Astrid Bugge har i boken "Touristinder og andre sportspiger" (1961) fortalt sitt første møte med sjøen i en badehuskum: "Forventningsfullt var det alt å kle av seg i det lille rommet, hvor en så sjøen glimte mellom tremmene i gulvet. Så kom forsiktige steg nedover sleipe trinn, og til slutt et frydefullt plump ut i kummen, hvor vannet lyste grønt mellom de tjærebredde spilene, og solen skinte inn gjennom den farlige kumdøren, hvorfra tanter og mødre svømte ut på dypet. Èn ble alltid tilbake for å passe på at småbarna ikke gled ut."

Mot slutten av hundreåret var badene ved Piperviksbukta truet av flere grunner: i 1890-årene anla kommunen Strandveien under Akershus festning, noe som gjorde at en del av idyllen forsvant, og i 1907 kom NSB's havnebane langs stranda, og den økende havneaktiviteten var også i konflikt med badeanleggenes arealbruk. Men det som nok særlig utgjorde en trussel, var vannkvaliteten. Byens befolkning økte dramatisk fra 1875 - 1900, og kloakken gikk rett ut i fjorden. Men det siste badet i Indre fjordbasseng ble faktisk nedlagt så sent som i 1921.

Siden både vannkvaliteten var dårlig og badene mindre idylliske, ble det i slutten av 1800-tallet og litt inn i på 19-tallet anlagt flere badeanlegg godt utenfor havnebassenget. Det første av disse nye betalingsbadene var Bygdøy Sjøbad, som lå vis-à-vis Killingen, på vestsiden av halvøya. Det ble åpnet i 1880, og noen år senere fikk det dampskipsforbindelse til byen. Det nye lå også i kombinasjonen bad/restaurantdrift, og ikke sjelden ble det også vist sommerrevyer på disse badene.

På Bygdøy Sjøbad var selvsagt herre- og damebadet strengt atskilt. På kvinnebadet var det fire kumbad, tre varmebad og to rom for de som våget seg ut på dypet, hvilket tyder på at svømmeferdighet ikke var ukjent også før Hasvolds kurs. Selve badet tok kort tid, å sole seg var det jo ikke snakk om. Men etter badet, iført anstendig kledning, kunne man nyte bordet gleder i restauranten eller spasere i den idylliske Kongeskogen. En gammel badestrand, gratis sådan, er Paradisbukta, på vestsiden av Bygdøy. I en Christianiaomtale fra 1898 sies det om dette badestedet at det har vært talt og skrevet "om en vis paradisisk Ugenerthed fra de badende Maskuliners Side. Og vi maa her faa Lov at gjøre den Bemærkning, at hvad de nævnte Maskuliner angaar, trives de øiensynlig bedst i det vaade Element, naar de er der in puris naturalibus (i den rene naturtilstand), og de synes at eie en nedarvet, seig Aversion mot at "aflægge den gamle Adam" og iføre ham, hvad en mer fremskreden Civilitation frembyder". Med andre ord: Paradisbukta har navn etter den bibelsk/Edenske nakenhet og ble brukt av menn som badet i Adams drakt. Eller prakt.

Omkring hundreårsskiftet ble flere bad etablert, som Nordstrand, Kongshavn, Malmøykalven og Bygdøynes. På sørsiden av Hovedøya, mot Bleikøya, anla Oslo kommune i 1914 et større badeanlegg, med gratis skyss fra Vippetangen. Hovedøya bad ekisterte helt til 1951, da det ble nedlagt, på grunn av den redselsfulle vannkvaliteten. Som barn var jeg og kameratene mine fra Parkveien trofaste brukere av badet på Hovedøya. Det var jo utrolig: gratis båttur ! Og helt til det siste var badet ordnet etter de gamle prinsipper, med separat herre- og dameavdeling, riktig nok med en fellesstrand i midten. På dame- og herrebadet kunne man bade naken. Derfor hadde damebadet et gjerde ute i sjøen som hindret smugtitting (selv om det var mulig å svømme under det). Herrebadet var imidlertid ikke skjermet mot innsyn, så folk i båter kunne skue den nakne maskulinitet, muntert vinkende til de forbipasserende.

Avslutningsvis skal vi se litt nærmere på badedraktens utvikling. Når badedrakter ble tatt i bruk, vet vi ikke, men det er vel grunn til å anta etter midten av 1800-tallet. Og igjen må vi huske at det helt frem til 1. verdenskrig ble ansett som usømmelig å vise seg offentlig for det annet kjønn i badedrakt.

Mannens badeantrekk var helt til mellomkrigstiden er form for bryterdrakt, med bukseben som gikk nedover låret, selv om buksene etter hvert krøp oppover. De var gjerne stripete, ofte laget av bomull, så de skjulte svært lite når de ble våte. I mellomkrigstiden forsvinner trøya, og man bader i - badebukse. Det typiske ved mannsdrakten er at den er beregnet på noe mer enn kumsitting: man kunne bevege seg i vannet med den: drakten var egnet både til svømming og stuping.

Kvinnens badeantrekk hadde som mål å bevare ærbarheten: man skulle ikke være mindre sømmelig kledd i sjøen enn på land. Den første badedrakt finner vi i motebladet "Dagmar" fra 1877. Det er ikke særlig tvil om hvilken funksjon denne drakten hadde: dypp i kum. Å svømme med en slik drakt ville være nærmest livsfarlig. Avbildninger av motebladsbadedrakter fra begynnelsen av 1890-årene kan faktisk tyde på at man under drakten også ble anbefalt å benytte et eget badekorsett.

Men det er som regel ikke helt god korrelasjon mellom hva motebladene anbefaler, og det kvinner flest brukte. Det vanligste var nok hjemmesydde badedrakter, i en form for buksebjørnaktig sekkefasong, som da gikk til knærne, gjerne med badeskjørt over. Disse draktene var egnet til vassing og kumbad, men det var nok også godt mulig å ta noen svømmetak i dem, i alle fall hvis man ikke hadde skjørt.

I 1890-årene skjedde en virkelig revolusjon med den kvinnelige badeantrekk: trikotdrakten dukker opp, ikke så helt ulikt mennenes "bryterdrakt". Den var tettsittende, og til og med deler av lårene var synlige.

Trikotdrakten var virkelig dristig, særlig når den ble våt, men man viste seg jo heldigvis ikke offentlig for menn med den. Men det store gross av kvinner brukte nok den gamle sekkedrakten i lang tid fremover.

Den nye drakten var ikke en kumduppedrakt, men en virkelig svømmedrakt. Og nettopp fra denne tiden blir fribadet fra strand mer og mer vanlig, men kjønnssegregasjonen var fortsatt like sterk: man hadde egne dame- og herrestrender. Og det er vel fristende å anta at den nye trikotdrakten hadde sammenheng med fribadet, hvor jo svømming ble en del av badeaktiviteten.

Men den virkelig store revolusjonen i sjøbadets historie skjedde under 1. verdenskrig, da fellesbad fra strand blir vanlig. Den siste skanse av victoriansk prippenhet var falt, og kvinner og menn kunne bade sammen i badedrakter som med årene skjulte mindre og mindre. Og kombinert med dette oppdaget man en ny glede ved badingen: å ligge på stranden og sole seg. Overdelen av mennenes drakt forsvinner allerede i mellomkrigstiden. For kvinnene ble idealet den solbrune rygg, og nye badedraktmoter la ryggen bar for solens velsignende stråler.

I slutten av 1930-årene kom den todelte badedrakt for kvinner, etterkrigs-bikiniens formor. Og også Oslo kommune oppdaget hvilken kilde til sunnhet som sjøbadet er: i 1921 ervervet Oslo sammen med Aker kommune Huk-området på Bygdøy som fellesbadestrand.

Oversikt temahefter             Åpne i stort vindu