Oversikt temahefter Åpne i stort vindu
22. Oslo Domkirke 300 år
Etter byflyttingen i 1624 fikk Christiania sin domkirke ved byens torg, på toppen av Rådhusgata, Hellig Trefoldighets kirke, som ble innviet i 1639. Dette var en anselig barokk-kirke, som ble rammet av lynnedslag den 21. april 1686. Kirken tok fyr, og brannen spredte seg til Øvrebyen, og en lang rekke hus ble ødelagt. Nå var den neppe verre skadet enn at den kunne ha blitt reparert, men her grep kommandanten på Akershus festning inn og forlangte kirken revet.
Årsaken til dette dramatiske forlangende lå i forsvarsmessige hensyn. Christiania var opprinnelig omgitt av 9 meter høye voller som utgjorde en del av Akershus festnings ytre forsvarslinje. Vollene gikk fra byens nederste gate, Dronningens gate, omtrent opp dagens Karl Johans gate, skrådde over Wessels plass, så langs Øvre Vollgate (derav navnet) og til festningen.
Mot slutten av 1600-tallet var vollene forfalt; delvis var de også sunket sammen her og der, på grunn av dårlige grunnforhold. En annen sak var at de neppe kunne forsvare byen. Fienden kunne plassere moderne langtrekkende skyts på knausene omkring, som Hammersborg, og skyte byen sønder og sammen. Myndighetene stod da overfor to alternativer: enten bygge et ytre vollsystem som tok med seg f.eks. Hammersborghøyden, eller satse på en kraftig utbygging av Akershus festning med nye voller, og la byen ligge forsvarsløs. Det siste alternativet ble valgt, og mot slutten av hundreåret ble det mektige Nedrevoll reist. I dag står det bare en rest igjen av dette forsvarsanlegget, nemlig "Hornverket" ved Kontraskjæret (ut mot Rådhusgata).
Men dersom byens bebyggelse ble liggende kloss opp til de nye vollene, ville de ha liten verdi, all den stund fienden da kunne sette seg fast i bygårdene opp mot vollene, noe som ville gjøre det lettere å ta festningen. Bybrannen i 1686 kom forsåvidt beleilig: kommandanten på Akershus forlangte de nærmeste bykvartalene rasert, og at det heller ikke skulle bygges nye hus på branntomtene nær festningen. Og det var i denne forbindelse han også ba om at Hellig Trefoldighets kirke skulle rives. Hensikten var selvsagt å etablere et åpent stykke mellom vollene og byen, et såkalt "glacis", som festningens skyts kunne bestryke i fall det kom til stormangrep.
Å finne noen byggetomt innenfor vollene var umulig, så man måtte utenfor dem for å få reist byens nye kirke. De nederste vollene ble revet, og på knausen ut mot Dronningens gate, der det hadde vært en bastion, ble byens nye domkirke, Vår Frelsers kirke, anlagt. Anlegget av kirken her representerte den første byutvidelsen, den siste kom, i parantes bemerket, i 1948, da Aker kommune ble innlemmet i Oslo.
Kirkens første omgivelser var ikke noe særlig å skryte av: Stortorget ble først anlagt i midten av 1730-årene, så utenfor kirken var det et nokså bløtt, myraktig terreng, med restene av en dam, som opprinnelig hadde gitt vann til vollgravene. Hovedinnfartsåren til byen gikk på oversiden av dagens Stortorg, over en bro, i forlengelsen av Kongens gate, til Store Voldport, som fortsatt stod, i krysset Kongens gate/dagens Karl Johans gate. Store Voldport ble ødelagt av festningens kanoner i 1716, i forbindelse med Karl XII's angrep på Akershus festning.
Eldste fremstilling av Vår Frelsers kirke fra Jacob Conings maleri 1698.
Vi ser tydelig broen på oversiden av dagens Stortorg og Store Voldport til venstre.
Planeringsarbeidene til byens nye kirke ble påbegynt i 1692, og endelig, den 7. november 1697, kunne den innvies av biskop Hans Rosing. Sammenliknet med gamlekirken, Hellig Trefoldighet, var nykirken et mye mer enkelt og nøkternt anlegg. Dette hadde også sammenheng med vanskelige økonomiske tider på slutten av 1600-tallet. Men kirken fikk etterhvert et praktfullt interiør via gaver fra byens overklasse, som alteret, et blodfylt senbarokkarbeide, prekestolen, med akantusranker, døpefont og orgel.
En gammel, men uriktig, historie knytter seg til kirkeuret, som tradisjonen vil ha det til er bygd av en dødsdømt svensk falskmynter som reddet livet ved dette arbeidet. Men er kjerne av sannhet er det: i 1706 ble en svensk urmaker, Jørgen Jørgensen Elg, dødsdømt for falskmynteri. Men luringen klarte å få skrevet brev til kongen, der han, i bytte med sitt eget liv, tilbød seg å bygge kirkeuret. Og København slo til: Elg skulle utvises av kongens riker etter at uret var ferdig. Men byens magistrat begynte å undersøke saken og forlangte et økonomisk overslag, og Elg kom til at for 400 riksdaler ville kirken, "næst Guds Hjælp og Bistand", få sitt urverk. Enden på visa ble at magistraten stilte seg svært avvisende til falskmynterens tilbud: det ble dyrt, man måtte ha folk til å passe på ham mens han arbeidet, man hadde ingen garanti for kvalitet, ville en ærlig smed og smedgutter jobbe sammen med en forbryter i jern, og sist, men ikke minst: i sin innstilling til København skriver magistraten også at: "efter vores uforgribelige ringe Mening synes, at bemeldte Delinquent (forbryter) ved dette Forslag muligens søger ikkun (bare) Adgang til Leilighet at undkomme".
Og København ombestemte seg; falskmyntertilbudet blir avslått. Men Jørgen Jørgensen Elg fikk beholde livet: han ble benådet og sendt på livsvarig straffearbeid i jern på marinens skipsverft, Bremerholm i København. Og i 1718 var et falskmynterfritt kirkeur på plass, som rusler og går den dag i dag.
Det pussige navnet "Kirkeristen" har sin opprinnelse i at det var anlagt ferister omkring kirkegårdsportene, slik at ikke borgerskapets kuer skulle komme inn og "vandalisere" gravene på kirkegården, som lå bak kirken. Her var det jo opprinnelig bare skalberg, så det ble kjørt på mye jord, som man tok fra vollene, for å få kirkegården i stand, og den første begravelsen her kunne finne sted samme år som kirken ble innviet, nemlig 1697.
Kartet fra 1796 viser Kirkegården, merket L og de fire private
gravkapellene langs dagens Karl Johans gate. På nedersiden
av "H" Lille Kirkebakken, som forsvant med bybrannen 1858.
Dette var selvsagt gravplass for byens borgere, det vil si de velstående. For de fornemste var det også egne gravplasser i kirkekrypten, og langs "Kirkebakken", dagens Karl Johans gate, ble det på første halvpart av 1700-tallet anlagt fire private gravkapeller, for famliene Collet, Vogt, Leuch og Elieson/Anker. Bernt Anker ble f.eks. stedt til hvile her i 1806. Disse morsomme kapellene ble beklageligvis revet på første halvpart av 1800-tallet, og kistene plassert i krypten.
Kirken og to av gravkapellene sett fra Lille Kirkebakken.
Tegning av kapt. Munch ca. 1820.
På første halvpart av 1800-tallet skjer det store forandringer med kirken og kirkegården. Den siste ble rasert først: I 1805 kom det en forordning som forbød begravelser i kirkekrypter og i tettbygd strøk av hygieniske grunner. Den gamle kirkegården ble nedlagt og ny etablert ute ved Ullevålsveien, dagens Vår Frelsers gravlund, i 1808. Og fra omkring 1820 blir "Urtegården", som gravlunden ble kalt, utlagt til park. Samtidig rives de gamle kirkegårdsmurene, og torget blir utvidet mot kirkens hovedinngang. Man klager ofte i dag over manglende pietet, men 1814-generasjonen var betraktelig verre enn oss: de gamle forseggjorte gravminnene av støpejern eller marmor ble simpelt hen auksjonert bort: de av marmor hogd opp til trapper, de av jern smeltet om.
I 1814 ble Christiania Norges hovedstad, og man mente at Vår Frelsers kirke var for liten og tuslete til en så fornem by. I de første par ti-årene etter 1814 var som kjent landets og byens økonomi elendig, men i 1840-årene bedret situasjonen seg, og det kom fart i planene om en ombygging av kirken. Ikke bare det: samtiden anså også det gamle barokke kirkeinteriøret som "støtende for øyet og forstyrret andakten". Altså: ut med det og inn med noe som falt i tidens smak. Nå skjedde det heldigvis ikke så galt med alter, prekestol og døpefont som med gravminnene på kirkegården: de ble ansett som museale gjenstander og tatt vare på.
Kirken sett fra Grensen.
Tegning av J.C. Dahl 1844.
Men det som i samtiden særlig fortonte seg som en torn i øyet, var kirketårnet, som var for lavt og intetsigende. En lang rekke forslag til nytt tårn ble lansert, og den som gikk seirende ut, var hamburgerarkitekten Alexis Chateauneuf, som hadde forbindelse med byen, siden han var norsk gift. Etter en svært raus pengegave fra Christiania Sparebank stod det nye tårnet ferdig i 1850. Heldigvis er dette bygd i barokk, så det skiller seg ikke så voldsomt ut fra 1600-talls kirken. Men ser man nærmere på det, kan dette neppe karakteriseres som en vellykket ombygging: tårnet er altfor dominerende, slik at kirken i dag fortoner seg som en kjempe med 10 cm. ben.
Betraktelig verre medfart fikk kirkens interiør: det ble ombygd i nygotikk; på hvelvingen klistret man et gotisk ribbeverk.
Det ombygde kirkeinteriør i gotisk stil.
Nå skifter jo synet på hva som er pent og stygt, og i 1932 ble det nedsatt en komitè for å ta for seg nok en restaurering av kirken, med andre ord: gotikken skulle ut, og det opprinnelige interiøret brakt tilbake, hvilket også skjedde så langt det var mulig. Hvelvet ble fra 1937 dekorert av Hugo Lous Mohr, og i 1938 fikk kirken ny hoveddør, utført i bronse av Dagfin Werenskiold, med motiver fra Bergprekenen. Og nok en gang var det Sparebanken som ga en donasjon til denne praktfulle inngangsdøren. Og til byens 900-års-jubileum i 1950 stod kirken ferdig restaurert.
Til nå er det kirkens plass i bybildet og dens bygningshistorie som er behandlet. Det vil føre for langt å skildre f.eks. kirkens presteskap gjennom tidene og alle de viktige begivenheter som har funnet sted der. Derfor presenteres her et lite utvalg.
Først til de geistlige: det har jo vært en lang rekke fremtredende prester knyttet til Vår Frelsers kirke, men i stedet for å ta for meg en av disse, velger jeg, for kuriositetens skyld, en av de mest umulige som noen sinne har stått foran et alter i Christiania og Oslo, nemlig Ole Andreas Thulesius, som var tredjeprest ved Vår Frelsers kirke fra 1751 til sin død i 1798, nesten 90 år gammel. Og han kom aldri til å avansere lenger enn til tredjeprest, av svært forståelige grunner. Det var om han en av byens vittige hunder laget smedeverset:
Denne prest er en prest blant andre prester
som et asen er en hest blant andre hester.
Thulesius var kjent for sin grove kjeft, og det gikk fortsatt historier om ham hele 100 år etter hans død. Han var trønder og holdt selvbevisst på sitt trøndske målføre. Mannen var meget oppfarende og hissig, på mange måter en grobian med inflatert ego. En klassisk Thulesius-historie er da han og flere andre prester, med stiftsprost Lumholtz i spissen, skulle gå inn i kirken fra sakristiet. Thulesius trådte ærbødig tilbake for Lumholtz med ordene: "Bjellestuten først".
Godt over 50 år gammel giftet han seg med en av sine konfirmanter, den vakre Anna Lange Orning. Som vanlig i tiden gjorde Thulesius avtale med moren om det kommende giftemål, den arme Anna var fullstendig uvitende om dette, og da gifteordren kom, ble hun så forferdet at hun slapp et tebrett i gulvet og alt gikk i knas. Men giftemål ble det. Anna var forresten ikke noe mehe og visste å hamle opp med sin umulige mann. Da hun døde i 1808, var hun den første som ble begravet på den nyanlagte Vår Frelsers gravlund.
En annen Thulesius-affære skjedde sommeren 1762, i forbindelse med en konfirmasjon. Jeg tar den med nokså detaljert fordi den kaster et artig blikk inn i tiden. Nå var konfirmasjon dengang en meget alvorlig affære, og det ikke å bli konfirmert på grunn av dumskap eller uvitenhet var stor skam, samtidig som den ulykkelige ikke ble regnet for ordentlig voksen, noe som bl.a. fikk konsekvenser for arbeidslivet.
Av de som var inntegnet til å følge konfirmasjonsforberedelsen i 1762 med Thulesius, var skreddersønnen Kristian Bach, som, etter som undervisningen skred frem, i Thulesius' øyne viste seg å være den rene dumskalle. Ikke visste han at Gud hadde skapt alle ting. Videre kunne den unge Bach informere presten om at det var to soler og to måner på himmelsen. Nå var Thulesius litt av en brøleape, så det kan vel være at han skremte dagslyset ut av en sart skreddersønns sjel. I alle fall: Thulesius nektet å konfirmere gutten på grunn av hans dumskap og sendte ham tilbake til skredderen med ordre om at det faderlige opphav fikk sørge for at gutten fikk undervisning hos en skolemester, så han f.eks. kunne lese før han meldte seg til konfirmasjon. Dette var jo en tort og svie både for far som sønn, men skredderen var en luring og kontaktet Thulesius' embetsbror i kirken, Johan Cornisch, og han tok imot unge Bach til konfirmasjonsundervisning. Og det underlige skjedde at gutten etter fire måneder med Cornisch ble noe bevandret udi Pontoppidans forklaring og andre teologiske spørsmål. Så Cornisch hadde ingen betenkeligheter med å konfirmere skreddersønnen. At han hadde tatt gutten, var Thulesius ikke informert om. Nå var skredderen så innful at han et par dager før overhøringen kontaktet Thulesius og ba om at hans sønn måtte bli konfirmert kommende søndag. Men Thulesius holdt på sitt på grunn av guttens ekstreme dumskap, og han sa i samme åndedrag at det neppe fantes noen som kunne drive gutten ut av hans hedenske uvitenhet.
Her må det legges til forholdet mellom Cornisch og Thulesius var nokså dårlig: Thulesius var forbitret på Cornisch fordi han var blitt utnevnt til vikarierende stiftsprost, etter som gamleprosten var død. Thulesius, som var sin egen tusenfryd, mente selvsagt at det var han som var best kvalifisert som stiftsprost.
Konfirmantene ventet i sakristiet, og det var Cornisch' flokk som først skulle overhøres. Stor var Thulesius' overraskelse da han oppdaget Kristian Bach i konfirmantskaren, og han utbrøt: "Est du ikke Kristian Bach ?" og med dirrende røst: "Skal du konfirmeres i dag ?", og gutten svarte at han skulle nok det. Thulesius ble rasende, og under Cornisch' overhøring passet han på å stille seg opp slik at han var godt synlig for den unge Bach, for å bringe ham ut av fatning. Thulesius stod og kremtet høyt, under tiden lo han for seg selv. Nå skjedde det at Kristian Bach under overhøringen svarte vettug på et par spørsmål, som da Cornisch gjentok høyt. Riktig nok var han i tåka på mer kompliserte emner, men han kom seg brukbart i gjennom det. Nå fikk selvsagt Thulesius det for seg at Cornisch hadde hvisket svarene i øret på Bach og deretter gjentatt det høyt....
Thulesius gikk så inn i sakristiet til sine egne konfirmater, og han fortalte dem om det inntrufne på en så vittig måte at de storlo, så han måtte hysje på dem. Skandalen var fullbrakt da Thulesius skulle holde talen til sine konfirmanter og benyttet siste delen til å æreskjelle både Bach og Cornisch. Christiania på den tiden var en ravnekrok av en småby, og affæren spredte seg ild i tørt gress. Selv om Cornisch på mange måter var en from og stillferdig mann, ble han rasende over Thulesius' grovkjeftethet. Det kom til stevning og kontrastevning mellom de to prestene, og den som lo godt, var far og sønn Bach. Hele affæren endte i rettsapparatet, helt til høyesterett, og Thulesius ble idømt sviende bøter.
Uttallige var historiene som ble forbundet med Thulesius, nok både sant og usant, til langt etter hans død.
En av de viktigste gudstjenestene i kirkens historie var den 22. mai 1814, da Christian Fredrik ble mottatt som Norges nye konge. Nå har det seg slik at Christian Fredrik skrev dagbok, på fransk, så jeg kan like godt overlate ordet til kongen og la ham fortelle om inntoget i Christiania og gudstjenesten i Vår Frelsers kirke:
"Soldatene stod oppstilt på hver side like frem til kirken. Underveis sa jeg noen ord til borgerne; jeg minte dem om at det var på dagen ett år siden min ankomst til Christiania. "Dette år har vært meg dyrebart," sa jeg, "fordi jeg har lært nordmennene å kjenne; og jeg vil alltid virke for Christiania-borgernes vel". Ved inngangen til kirken tok byens preste-skap og sivile embetsmenn imot meg og førte meg til kongelosjen. Den praktfulle koral "Skapningens halleluja" fikk en utmerket godt utførelse. Vår kjære biskop holdt en preken som neppe fant veien til manges hjerter, og mine kunngjøringer leste han opp med monoton stemme. Etter prekenen og bønnen sang det samme koret salmen "Store Gud, vi lover deg" og kanonene ga salutt liksom da jeg trådte inn. Gamle biskop Lumholtz sang falsk da han messet, og det hendte den pussige ting at noen kom nær en av orgelstemmene av vanvare, så sangen ble akkompagnert av en komisk piping. - Men alle var for grepet av
stemningen til å la tankene lede bort fra dagens store begivenhet, og
sluttordene som biskopen og koret rettet til meg, ble opptatt med
begeistring av hele forsamlingen, og alle gjentok i kor dette ønsket:
"Gud bevare og velsigne kongen og Norge !".
Stemningen grep meg så sterkt at jeg steg frem i kirkestolen og sa: "Elskede norske folk! Ta imot min oppriktige takk, og vær overbevist om at intet er meg kjærere enn å vite at enhver av dere ønsker meg alt godt som tenkes kan; men tro meg også når jeg sier at jeg ikke kan være lykkelig uten jeg vet at også dere er det !". Det ble slik en begeistring at mengden ropte hurra i selve kirken, men Gud vil sikkert tilgi dem at følelsene løp av med dem i hans hellige hus (....). Hvor lykkelig jeg er som bærer en krone gitt meg ved et samstemmig ønske av hele folket, og ikke vunnet ved blod eller intrigespill ! Hvilken fyrste kan glede seg som jeg ved å være elsket og avholdt av hele sitt folk; men Gud som kjenner mitt hjerte, vet at jeg ikke har noe høyere ønske enn å se dette folk lykkelig. Bare det stod i min makt å gjøre det så lykkelig som jeg ønsker, og som det fortjener !"
Skriver den unge og begeistrete konge om denne gudstjenesten.
Den mest dramatiske gudstjenesten i kirkens historie fant sted langfredag den 3. april 1942. Etter statsakten på Akershus festning den 1. februar 1942 ble Quisling ministerpresident og statens og kirkens overhode, i alle fall på papiret. Terboven benyttet bl.a. sin tale ved statsakten til å skjelle ut Oslo-bispen, Eivind Berggrav.
Den 5. februar foretok Quisling-regimet seg noe av det mest stupide de gjorde under krigen: Ungdommen skulle ensrettes i nasjonalsosialistisk retning, og lov om Ungdomstjenesten ble vedtatt av Føreren på Oslo slott. § 1 sa at "enhver norsk gutt eller jente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og fedreland tjenestegjøre i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking", fra de var 10 til 18 år. Dette ble koplet til loven om Norsk Lærersamband, som sa at alle lærere i norsk skole skulle bli medlemmer her og forplikte seg til å samarbeide med NSUF. Protestene mot Ungdomstjenesten og Lærersambandet haglet inn over departementet, det kom tusener på tusener fra lærere og foreldre.
Også biskopene engasjerte seg, og den 14. februar 1942 protesterte de mot ungdomstjenesten og fikk støtte av andre kirkesamfunn. Nå var forholdet mellom kirken og Quisling-regimet smertefullt, for å si det mildt, og Quisling karakteriserte bispene som "baglerbisper og fariseere". Det som også gjorde forholdet iskaldt, var avskjedigelsen av domprost Fjellbu i Nidaros.
Den 24. februar protesterte bispene mot avskjedigelsen, og de gikk til det dramatiske skritt å nedlegge sine statlige embeter, mens de fortsatte i sine kirkelige. Dette brevet ble lest opp fra prekestolene omkring i landet den 1. mars, og prestene erklærte seg enig med bispene. Quisling svarte med å suspendere, siden avsette, bispene, og senere en lang rekke andre geistlige.
Langfredag den 3. april 1942 skulle den avsatte Oslo-bispen Eivind Berggrav forrette i Vår Frelsers kirke, som "privatmann". Men Quisling-regimet grep inn og forbød Berggrav å tale i kirken, samtidig som han denne dagen ble tatt i forvaring av politiet.
Nå visste nok folk at noe var i gjære, og svære folkemengder bega seg til kirken. Allerede klokken 0930 var den overfylt, og en stor mengde samlet seg på Stortorget. Så dukket statspolitiet opp i kirken og forbød den residerende kapellan, Johan Dietrichson, i det hele tatt å nevne at Berggrav var nektet å tale og tatt i forvaring. Dette blånektet Dietrichson, og etter en telefon til Jonas Lie fikk han tillatelse til å informere de fremmøtte kirkegjengere om hva som hadde skjedd med Berggrav.
Det ble ingen vanlig gudstjeneste i Vår Frelsers kirke denne dramatiske langfredagen: ingen preken, ingen altertjeneste. En annen sak er at presten trolig ville ha vansker med å ta seg frem fra prekestol til alter fordi folk satt og stod som sild i tønne. Etter en salme orienterte Dietrichson om det som var inntruffet, lidelseshistorien ble lest og en salme sunget avslutningsvis.
Menigheten bega seg ut av kirken og sluttet seg til den svære folkemengden på Stortorget. Folk sang "Ja, vi elsker" og "Gud signe vårt dyre fedreland" og andre salmer. Både politi som hird var ute for å spre menneskemengden, uten noe særlig hell.
Folkemengden synger "Ja, vi elsker".
Vi ser at mennene blotter hodet. Langfredag 1942.
Avslutningsvis: Christianias festligste spøkelseshistorie har nettopp Vår Frelsers kirke som åsted. Den står i Asbjørnsens "En gammeldags juleaften".