Oversikt temahefter Åpne i stort vindu
11. Kristiania-prostitusjonen på 1800-tallet
Det virker i dag uforståelig at Kristianias myndigheter på 1800-tallet gjorde sitt til å administrere byens raskt voksende prostitusjon, nettopp i en tid da "victorianismen" rådet grunnen, med en puritansk, nesten nevrotisk kjønnmoral: onani - "kunstig sædtap" - mente man f.eks. kunne føre til store personlighets-messige skadevirkninger, i verste fall ryggmargssvekkelse og hjernebløthet. Så sent som i begynnelsen av 1890-årene vedtok Stortinget forbud mot annonsering og salg av preventive midler.
Samfunnet var sterkt mannsdominert. Det er grunn til å minne om at helt til 1888 var gifte kvinner umyndige. Kvinnen ble på mange måter sett på som et mindreverdig vesen, men samtidig voldsomt idealisert som hustru og mor. Noe særlig aktivt seksualliv ble hun ikke tillagt. Samfunnet var preget av dobbeltmoral, bl.a. ved at den samme seksulamoral ikke gjaldt for kvinner som for menn. Det var på et vis stilltiende akseptert at en mann kunne søke erotisk tilfredsstillelse utenfor ekteskapet. Derfor kunne man også se på prostitusjonen som et nødvendig onde, som en form for sikkerhetsventil for den maskuline seksualitet.
Siden kvinnen ble vurdert som et mindreverdig og svakt vesen, hadde man liten forståelse for de sosiale og økonomiske krefter i samfunnet som drev jenter ut i prostitusjonens fornedrelse. Betraktelig mer bekvemt var det å se de prostituerte som moralsk fordervede og lastefulle kvinner, som hadde seg selv å takke for sin skjebne.
De to første utdragene under gir uttrykk for et slikt syn:
"Når en munter herreklikk for ca. 25 år tilbake efterat ha dyrket Bacchus i passelig grad på Tivoli toget ut gjenom porten, het det ofte: "Rodevis til venstre marsj !" Så bar det nedover Klingenberggaten og derfra inn gjennom de snevre, bakkede streder, hvor vinduene lyste med røde gardiner og halvnakne nymfer stod vinkende i portene. Under tiden kunne det være fullt hus, så herrene stod i kø utenfor. Men var der liten rørelse i geskjeften, iførte nymfene seg en lokkende ham og dro ut på ynglingefangst i "Strøket", hvor den ville jakt begynte ved midnattstid. Mange kunder fant også disse nymfer ved at bordellene var de eneste steder hvor man kunne få kjøpt øl efter kl 12 om natten".
Hjørnet Bakkegata / Strandbakken i det gamle Vika.
Rådhuset ligger her i dag.
Maleri av Axel Stephansen - 1920.
"Vaterlands bordeller inntok gjennomgående en lavere rang enn Vikas. Visstnok hadde også her ungdom og skjønnhet sine representantinder, men når man så disse halvgamle, smellfete øldundrer med hese, fordrukne stemmer, dersommetider stod i portrommene og utgjorde lasten i dens motbydeligste skikkelse, kunne man jo nok begripe at det måtte være byens mest degraderte mannfolkberme, der innlot seg med dem".
Utdragene er hentet fra Rudolf Muus' "Kristinias hemmelige prostitution eller lastens planteskoler", et sensasjonsskrift som utkom i 1906 - i "lukket omslag".
"De kom inn i Storgaten. Gina pekte: "Det er Mangelsgården. Der setter dom inn grisefruentimmer". De böide av til höire ved Youngsgaten: "Tukthuset ! Og der oppe ser du Råstua (=Møllergt. 19)". De gik op Youngsbakken: "Der ligger Sorgenfri, "Fila" dom kaller. Dit kommer dom på hospital, dom som er fulle ta svineri. Og der, på den are sia, har du Barselsstiftelsen".
Dette utdraget er fra Fredrik Parelius' "Drift", trolig den mest historisk riktige prostitusjonsromanen, på tross av at den utkom i 1928, 40 år etter at den offentlige prostitusjonen ble avskaffet.
Begge tekstene har Kristiania-prostitusjonen i 1880-årene som tema. Fra 1840 til 1888 var det offentlig prostitusjon her i byen. I praksis betød det at myndighetene forsøkte å regulere prostitusjonen, i den hensikt å forhindre spredning av kjønnssykdommer. Dette skjedde via regelmessig og tvungen kontroll av de prostituerte utført av politilegen, den såkalte "visitasjon". Jentene ble så utstyrt med en egen visitasjonsbok, også som en garanti til kundene for at de fikk "frisk vare". Politiet henviste også de "offentlige" jentene bolig enten i bordell eller i privat husvære ("åttedagerspikene"). Dette selvsagt for kontrollens skyld.
Fra 1876 måtte begge disse gruppene til visitasjon to ganger i uken. Før det hadde de privatboende sluppet med èn gang, derav navnet "åttedagerspiker". De mest driftige kunne bl.a. bruke såkalte "pussedamer" for å sminke bort veneriske sår, slik at politilegen ikke skulle oppdage at de var syke.
Christian Krohgs berømte maleri "Albertine hos politilegen" skildrer visitasjonen.
Christian Krohg: Skisse til "Albertine hos politilegen".
Hans Jæger reagerte forresten kraftig mot bildet fordi det ikke var autentisk: det er malt i et leid klasseværelse, altså ikke in situ, og jentene er modeller, ikke ekte prostituerte. Maleriet holdt med andre ord ikke for Jægers nådeløse sannhetskrav. Christian Krohgs Albertine blir henvist av politiet til "Napoleons slott" i Vika. Dette var ikke en bordell, men bolig for "åttedagerspiker". Det er ikke tilfeldig at dette "prostitusjonspensjonatet" ble oppkalt etter Napoleon. Det var nemlig ham som for første gang regulerte prostitusjonen for å beskytte sine soldater mot kjønnssykdommer.
Også i Kristiania viste det seg en faretruende øking i omfanget av veneriske sykdommer på begynnelsen av 1800-tallet. I en uttalelse fra januar 1840 til byens formannskap hevder dr. Hjort "at der neppe gives nogen annen Stad, hvor den veneriske Smitte forholdsvis er mere utbredt og fornemmelig ondartet end i Christiania".
Omkring 1840 var det to syn på prostitusjon som støtte sammen: det prinsipielle (totalforbud) og det pragmatiske, d.v.s. at man neppe kunne utrydde prostitusjonen, men derimot dempe skadevirkningene ved kontroll av veneriske sykdommer. Den offentlige prostitusjon, som ble innført i 1840, var et produkt av en ren kommunal vedtaksprosess, godkjent av Kirkedepartementet. Men to år senere vedtok Stortinget ny kriminallov, som totalt forbød alle former for prostitusjon. Her ble bare kvinnen straffet, kunden ikke, "da en Mandsperson, der benytter en Skjøge, snarere i mindre end i større Grad forser sig og snarere stifter mindre end større Skade, end om han med en anden Kvindeperson havde bedrevet Utugt". Loven av 1842 er altså prinsipiell: prostitusjonen skal utryddes ved tvangsmidler.
Politiet var i den tiden kommunalt, og det var denne etaten som da fikk den håpløse oppgave å organisere noe som ved Stortingsvedtak var forbudt, men allikevel faktisk tillatt i Kristiania. Fra 1863 ble det ansatt egen politilege, og visitasjonen foregikk på tre steder: Møllergata 19 (de "hemmelig" prostituerte), Pipervika politistasjon (revet omkring 1960) og det tidligere bryggerhuset i "Mangelsgården" (Prinds Christian Augusts Minde, Storgt. 36).
Prostitusjonen økte kraftig i omfang i 1870-80-årene, for det grodde opp en omfattende såkalt "hemmelig" prostitusjon ved siden av den som var kontrollert av det offentlige. De "hemmelige" prostituerte ble også kalt "løstrekkere", fordi de enten trakk på gaten eller stadig flyttet fra rom til rom.
I slutten av 1870-årene ble det hvert år innbrakt om lag 600 kvinner til registrering og legeundersøkelse. Av de 600 var godt over 500 såkalte "hemmelige" prostituerte. Nedenstående statistikk viser utviklingen:
Antallet af Visitationer af alle 3 Klasser Piger fra 1864 - 1879:
Aar Bordelpiger Privatboende Andre
off. Piger Prostituerede
1864 5016 335 327
1865 5216 818 216
1866 4712 659 307
1867 4500 554 347
1868 4147 721 380
1869 4011 875 484
1870 3796 906 703
1871 3855 867 743
1872 3812 1124 803
1873 3963 1034 678
1874 3760 781 915
1875 3618 726 909
1876 3691 1273 1104
1877 3973 2526 1659
1878 4696 2149 2805
1879 4072 1839 3224
Politiet, som skulle henvise de "hemmelige prostituerte" til bordell/privatbolig, hadde jo ikke mulighet til å gjøre dette: "Vistnok har der ikke manglet saadanne Prostituerede, som har været kvalificerede til at indskrives som privat boende offentlige Fruentimmer, men meget ofte har det vist sig vanskeligt for Politiet at skaffe disse de til deres Trafik passende Logie", skriver Dr. Bentzen i "Aktstykker vedkommende Prostitutionsvæsenet i Christiania", 1888. Totalt sett ble kontrollen av de "hemmelig prostituerte" nokså tilfeldig.
Innen denne gruppen fant man alt fra unge luksusprostituerte, de såkalte "holddamer", til fattigslige gatejenter. Ser vi på situasjonen i 1878, var om lag 2.4 % av bordellpikene smittet av veneriske sykdommer, 3.7 % av "åttedagerspikene" og hele 10 % av de "hemmelig" prostituerte. Og det var nok her veien fra "hemmelig" til "offentlige fruentimmer" gikk: hadde en "hemmelig" prostituert kjønnssykdom, ble hun plassert på "Fila" (jfr. innledningsutdraget fra "Drift), et hospital for veneriske sykdommer som lå på Hammersborg i Studentersamfunnets gamle lokaler i "Sorgenfri". Når hun var erklært frisk, fikk hun ikke sjelden et kortere opphold på Mangelsgården i Storgt. 36 med straffarbeid, for så å bli henvist bolig eller bordell av politiet.
Om lag 80 % av jentene som ble innbragt i slutten av 70-årene, var under 25 år - den yngste 14 og den eldste 44. Halvparten var født i Kristiania eller andre byer, ca. 40 % på landsbygda og resten i Sverige eller Danmark.
Tallet på "offentlige" prostituerte var altså nokså lite: i 1879 om lag 50 bordelljenter og 20 "åttedagerspiker".
Bordelljentene hadde den laveste statusen: omkring 1850 var det 17 bordeller, i 1880 bare 8, hver betjent med fra 3 til 11 jenter. Bordellene var små og lurvete, og kundene tilhørte byens underklasse. De lå i Vika, Fjerdingen (dagens Christian Krohgs gate) og Vaterland, jfr. utdraget fra Rudolf Muus innledningsvis. I bordellene var det også et utskjenkingslokale, hvor det ble solgt øl og vin, - ikke brennevin. Dette med fritt ølsalg (også etter kl 12 på natten) førte til en stygg kopling mellom bryggerikapital og bordelldrift, som var mye kritisert i samtiden. Bordelljentenes arbeidsantrekk var nattlinnet på overkroppen, med et kort, rødt ullskjørt under. Christian Krohgs Albertine endte altså som "åttedagerspike" på Napoleons Slott. Disse jentene var jevnt over yngre og fiksere enn bordellpikene, og "deres Besök er stort og udelukkende blandt de mer dannede Klasser", skrev politilegen i 1879.
De prostituerte gikk ikke sjelden under oppnavn, som "Baronessen", "Skjønn-Helena", "Lammekjøttet", over til mer ubarmhjertige som "Blingsegrisen", "Ugreia" og "Høysekken". Parelius opererer med tilnavn som Gunvor Fullrigger'n, Rebekka Kamel, Tilla Dyden og Emma Döden.
Med den kraftige økingen i prostitusjonen i 1870-årene, forsøkte man også å kontrollere og anonymisere den ved svært byråkratiske politivedtekter.
Med økingen av den "hemmelige" prostitusjon, kom jo også debatten om den offentlige prostitusjonen svarte til sin hensikt: førte kontrollen til at omfanget av de veneriske sykdommer ble redusert ?
Anmeldte Tilfælde af venerisk Sygdom 1864 - 1879 (Den hereditære Syfilis ikke medregnet) Aar Folkemengde Gonorrhoe & Urethrit Chanker & Syfilis Sum 1864 55689 485 448 933 1865 56817 483 468 951 1866 59445 407 473 890 1867 61510 421 465 886 1868 63504 536 555 1091 1869 64935 595 638 1233 1870 66514 742 739 1481 1871 68698 648 480 1128 1872 70469 586 438 1024 1873 72725 621 310 931 1874 75042 572 312 884 1875 77041 701 333 1034 1876 79022 593 419 1012 1877 81801 911 432 1343 1878 112977 1039 476 1515 1879 116801 1127 679 1806
Statistikken kan neppe karakteriseres som særlig oppmuntrende. I 1880-årene fikk debatten om den offentlige prostitusjon kraftig vind i seilene. Selvsagt spilte bøkene til Krohg og Jæger en rolle her. Sedelighetsforeningen holdt møter, hvor det etisk uholdbare i at det offentlige godtok og til og med regulerte prostitusjon, ble understreket. Den fremstormende arbeiderbevegelse var forbitret over det de oppfattet som borgerskapets utnytting av unge underklassejenter. Også fra kirkelig hold ble det reagert kraftig mot den offentlige prostitusjon.
Samtidig økte også kritikken mot politiets håndtering av prostitusjon. Det syntes klart at de innbragte kvinnenes rettslige stilling overfor politiet var uhyre svak, noe som kunne føre til både overgrep og misbruk. Det ble også sterkt hevdet at selve visitasjonen var brutal, særlig overfor jenter som ble innbragt for første gang, og at den da kunne virke personlighetsødeleggende. Nettopp dette er jo noe av Krohgs poeng med boken "Albertine". Bedre ble det ikke da en avskjediget politimann, Kr. Stenrud, i et par skrifter fra midten av 80-årene kom med voldsomme og sensasjonelle avsløringer av politimenn som holdt sin hånd over prostituerte, mot intime gjenytelser. En av beretningene hans forteller om slagsmål i et hus der prostituerte holdt til. En av de kjempende raste gjennom en dør og rett inn i et av jenteværelsene. To konstabler kom til og fikk kastet ut slåsskjempene. Jenta satt fredelig på sengekanten som tilskuer. Da oppdaget en av konstablene et par ben i underbukser bak et forheng. Han rev det til side. Konstablene ble nokså forferdet da de oppdaget av det var en politiembetsmann de hadde foran seg i et unevnelig antrekk .......
I 1884 ble bordellene avskaffet, og i 1887, med virkning fra 15.2.1888, var det slutt med den offentlige prostitusjon i Kristiania.
Denne korte gjennomgangen av Kristiania-prostitusjonen reiser jo flere spørsmål, som f.eks.: hvor mange prostituerte var det i virkeligheten i byen? Det er åpenbart at politiet fikk ikke kloa i samtlige "hemmelig" prostituerte. Var det reelle tallet dobbelt så stort? Tredobbelt?
Vi kan registrere en kraftig øking i tallet på prostituerte i 1870-80-årene. Men de prostituerte kunne jo ikke leve av å gre håret til hverandre. Åpenbart er det at også etterspørselen etter deres tjenester må ha økt. Som sagt innledningsvis, var 1800-tallet preget av "victorianismen", - nevrotisk kjønnspuritanisme og den påfølgende dobbeltmoral. Nettopp i denne typen samfunn vil prostitusjonen øke i omfang: mennene, som de dominerende i samfunnet, henter seg den seksualiteten utenfra som de ikke får nok av i ekteskapet. Det må jo også være en logisk sammenheng mellom den kraftige veksten i byens folketall og omfanget av prostitusjon.
Enda et spørsmål er hvorfor jenter ville utsette seg for den fornedrende
situasjon som livet som prostituert er. Aina Schiötz, som har undersøkt denne problematikken, understreker sterkt fattigdommen og elendige arbeidsvilkår som utløsende faktorer. Det kvinneyrket som særlig de prostituerte ble rekruttert fra, var tjenestepikene, som hadde håpløse arbeidsforhold og luselønn.
Det lå bordeller i Vika, der Rådhuset senere ble bygd. En pussighet finner vi på Rådhusets østvegg: der er det en statue av en prostituert. Det finnes neppe et offentlig bygg i hele verden som har det.
